Forskjellige holdninger til kjønnsavhengige programmer

4 Kvinnesak i menns organisasjoner

4.2 Forskjellige holdninger til kjønnsavhengige programmer

Å være kvinne i en mannsdominert organisasjon betyr at en til enhver tid befinner seg i et spenningsfelt. Det kan være vanskelig å vite hvilken posisjon en skal innta i gruppen. Skal en være forskjellig eller skal en være lik? Skal en forsøke så godt det er å innordne seg, eller skal en kjøre sitt eget løp? Dette trenger nødvendigvis ikke være en motsetning, men for noen er det nettopp det. Tiltak som fremhever kvinner som gruppe, kan på sett og vis tvinge gjennom refleksjoner om hvorvidt dette er noe en mener er på sin plass, eller motsatt, at det ikke er nødvendig. I forhold til kvinnenes holdninger til kjønnsavhengige tiltak generelt og dette programmet spesielt, var det relativt stor variasjonsbredde. Noen var positive til å løfte frem kvinner, mens andre var svært skeptiske til slike tiltak, og signalene det sender.

Oppsummert i ett ord kan en si at kvinnene var preget av ambivalens.

Ida er en av de svært få kvinnene som var uforbeholdent positive til kvinnetiltak. Hun forteller at hun er av den oppfatningen at kvinner trenger et lite push for å tørre, og ser derfor ingen problemer med å tilby et program som kan hjelpe kvinnene med nettopp dette.

”Jeg tenker at det er bare positivt. Et blandet kurs ville gitt andre refleksjoner, helt sikkert. (…) Jeg synes ikke det noe must eller sånn, men det er en positiv ting. Jeg mener ikke at det må til, men at det er et viktig bidrag, en fin mulighet. Vi må lage oss egne arenaer. Jeg tror det er veldig viktig med en møteplass for kvinner. Det er viktig at vi fortsetter med”

Ida fremhever viktigheten av å ha sine egne møteplasser, når det av forskjellige grunner kan være utfordrende for kvinnene å delta i de mannlige arenaene. Utviklingsprogrammer med kun kvinnelige deltakere blir for henne et sted hvor ressurssterke kvinner kan komme sammen og snakke om forskjellige problemstillinger og oppmuntre hverandre. Hun forteller at det i hennes organisasjon er en del refleksjoner rundt programmet. Ikke alle er positive.

Blant de som stiller seg negativt er det mange kvinner. Ida forteller at en vanlig holdning er

”sånne kvinnegreier, er vi ikke ferdig med det?”. Ida mener heller ikke at det må til, men at det er et viktig bidrag og en fin mulighet. En observasjon jeg gjorde da jeg snakket med Ida var at hun fremsto som en svært selvsikker kvinne. Hun virket meget trygg på seg selv og sin egen kompetanse. Hun arbeider i tillegg med et område som svært få, om i det hele tatt noen andre i hennes organisasjon, har tilsvarende kompetanse på. Hun har, som de fleste andre kvinnene i datamaterialet, vært i situasjoner hvor hun har følt på å være kvinne blant mange menn, men utstrålte en selvsikkerhet som gjorde at hun skilte seg ut. Det at hun i utgangspunktet har en stor selvsikkerhet kombinert med at hun har kunnskaper som ikke mange andre i hennes organisasjon besitter, har muligens betydning for hvordan hun oppfatter at kvinner løftes frem ved egne programmer.

En skulle kanskje forvente at de mest selvsikre kvinnene, også er de kvinnene som ikke ser behovet eller poenget med kvinnetiltak? I dette tilfellet var det ikke slik. Ida har ingen problemer med å forsvare at kvinner får mulighet til å delta på egne programmer. Hun har heller ingen problemer med å innse at kvinner er i reelt mindretall, og at det burde gjøres noe med dettte. Nå skal det legges til at ingen av de andre kvinnene på noen måte virket spesielt usikre på seg selv. Til tross for dette skilte Ida seg ut i kraft av sin svært selvsikre fremreden.

Bortsett fra de få som var utelukkende positive, var resten i større eller mindre grad usikre eller skeptiske til særegne programmer for kvinner. De ga tvetydige tilbakemeldinger på spørsmål som omhandlet deres holdninger til å delta på programmet. De var ambivalente.

Ambivalens er en følelse som oppstår når en har to motstridende følelser eller oppfatninger samtidig.

”Jeg reagerte på at det var et kvinnenettverk. Måtte gå noen runder med meg selv for å avgjøre om jeg skulle bli med, for på den ene siden kan man diskutere en del med folk som opplever det samme, for innenfor finans er det ikke så mange. Kvinner kommer opp til et visst nivå, også faller de fra av en eller annen grunn, men fint med en mulighet til å diskutere med andre i samme situasjon. Samtidig bygger man opp under forskjellene ved at et skal være et slikt nettverk. (…) Det blir snakket litt om:” her kommer liksom kvinnene som trenger et program for å snakke sammen”. Men er fortsatt vanskelig å være negativ til det”

Mia reagerer på at det er et program kun for kvinner, og hun måtte derfor tenke seg om før hun tok avgjørelsen om å delta. Samtidig erkjenner hun at kvinner faller fra jo lenger opp i hierarkiet de beveger seg. Om hun ikke oppfatter lav kvinnerepresentasjon som et direkte

57 problem, er hun i alle fall bevisst på at det er færre kvinner høyt oppe i systemet. Mia kan også fortelle at programmet blir snakket litt om i hennes organisasjon, og at ikke alle er positive. Hun opplever for øvrig at det ikke er spesielt stor forskjell på kvinner og menn i den generasjonen hun tilhører. Hun tror de store forskjellene ligger i den generasjonen over henne, der menn i mindre grad takler at kvinner utfordrer deres posisjoner. Hun mener at nettverk som slike programmer legger til rette for, bygger opp under forskjellene mellom menn og kvinner, og var skeptisk til å delta fordi hun ”ikke ønsker å være med på å bygge oppunder murene”. Samtidig ville hun benytte seg av muligheten når hennes organisasjon tilbød henne å delta. Hun ser på tiltaket som en fin intensjon, men mener at det hadde vært en fordel om programmet hadde vært tilkoblet en utdanningsinstitusjon, og dermed gitt mer tyngde på papiret.

”Jeg ville da fått mer igjen for programmet på papiret, og det ville vært lettere å rettferdiggjøre at jeg som kvinne har gått på et eget program (…) at jeg har blitt plukket ut til å delta fordi jeg er det kjønnet jeg er”.

Mias oppfatning er at hun har blitt valgt ut fordi hun er det kjønner hun er, og i kraft av å være kvinne får en mulighet som andre ikke får. Hun føler derfor at hun må rettferdiggjøre sin deltakelse. Det kan synes som at konseptet med egne programmer for kvinner er lite kompatibelt med meritokratiske forventninger om at kun de best kvalifiserte skal få muligheten (uavhengig av kjønn), og at Mia derfor opplever at det er vanskelig å forsvare at hun som kvinne skal gå på et eget program.

Line opplever en annen type ambivalens knyttet til sin deltakelse. Hun tror at kvinnetiltak blir utdefinert av hennes mannlige kolleger og medarbeidere, som er av den oppfatning at det uansett ikke angår dem:

”Det er veldig fint med et program bare for kvinner, men på en annen side, vi lever i 2010.. vi snakker om nettverk, og å bli kjent også videre, og da tror jeg det ville vært bra med både kvinner og menn. Dette kan også være en årsak til at menn ikke er interessert, fordi de tror at det her er et sted damer snakker sammen. At det blir litt segregert.. da er det ikke interessant.. (…) Vi trenger også å bli kjent med mennene.. Jeg tror nok det ville vært det beste. Ikke å kjøre for bare kvinner”

Line forteller at hun tror menn mister interessen hvis det kun er kvinner som deltar. Hun synes samtidig at det er positivt at kvinner blir sett i finansnæringen, fordi ”kvinnene stopper på et visst nivå og kommer ikke lenger”. Hun oppfatter det som et fint initiativ, men mener i likhet med Mia at det fører til økt avstand mellom kvinner og menn, og at det i stor grad utdefineres av hennes mannlige kolleger. Hun stiller derfor spørsmål ved hvor stor verdi det

har, når det uansett ikke får den oppmerksomheten hun mener det burde ha fått. Line forteller at hun er skuffet over den manglende interessen:

”Selv om jeg ble valgt ut til å delta, hadde min leder ingen forsåelse eller interesse av programmet. Jeg opplever at der jeg har vært i organisasjonen de siste årene har ingen har spurt om programmet… det er ikke tema. Det er skuffende når bedriften har satset på flere kandidater”.

Kvande og Rasmussen (1993) beskriver former for menns utdefinering av kvinner og det de anser som kvinnelige aktiviteter. Kvinnene i deres studie beskrev former for underordning gjennom menns passitivitet. Med andre ord hva menn unnlater å gjøre. Det var flere av kvinnene jeg snakket med som fortalte at de var skuffet over både ledere og kolleger grunnet manglende interesse for programmet de akkurat hadde vært igjennom. De fikk ingen spørsmål, ingen oppfølging.

Kristin forteller at hun jobber i en organisasjon med mange menn, og spesielt på hennes nivå i bedriften. Hun mener det er en svakhet ved programmet at det kun er kvinnelige deltakere.

”Jeg er ikke helt for bare kvinnelige nettverk og utviklingsprogram. Og grunnen til det..

dette ser jeg på som en svakhet.. rundt meg så er de veldig mye menn, nå har vi faktisk en del kvinner vi altså, men det er noe i forhold til kvinner og menns atferd som jeg savner i programmet. Møtesteder og relasjoner. De mennene som har vært inne har enten vært forelesere eller en eller annen agent. Det blir en litt unaturlig arena, i og med at det bar er kvinner. Jeg er ikke helt begeistret for bare kvinnefokuserte områder, for verden er ikke slik”

Kristin arbeider med salg, og mener at et stort kontaktnett er viktig for i hennes stilling. Hun jobber kontinuerlig med å etablere nye kontakter og ivareta de eksisterende. Hun er opptatt av relasjoner og strategier for hvordan hun skal ta vare på og bygge opp relasjoner over tid.

Kristin opplever at programmet har bidratt til å utvide nettverket hennes, men hun kunne godt tenke seg å få muligheten til å etablere kontakt med flere menn. Hun tror også at et blandet program hadde skapt mer dynamikk og gjort det mer spennende. Samtidig tror ikke Kristin at de hadde klart å være like åpne hvis det hadde vært menn der. Hun opplevde at det var lettere å snakke om utfordringer kvinne til kvinne, og at de kom fortere i kontakt enn hva hun trodde de ville gjort i en blandet gruppe. Hun setter pris på relasjonene til de andre kvinnene som deltok, men mener at programmet som et rendyrket lederutviklingstiltak ville fungert bedre med menn og kvinner. I en homogen gruppe slipper en unna kjønnsposisjoneringskampen, men som Kristin sier, ”det jo den som er tøff, det er den harde virkeligheten”.

59 Måten Mia og Line forholder seg til og snakker om å delta på et kjønnsavhengig program, kan virke som baseres på nærmest ideologisk grunnlag. Mia mener at det er et fint initiativ, men at det fører til at avstanden mellom menn og kvinner blir tydeligere, og at det i tillegg er vanskelig å rettferdiggjøre at hun som kvinne skal på delta på et eget program. Line forteller at også hun synes det er et positivt tiltak, men opplever det som et problem at det får lite oppmerksomhet av mannlige kolleger og utdefineres som noe uinteressant og et sted ”damer snakker sammen”. Kristin er i likhet med de to andre skeptisk til at det kun er kvinnelige deltakere, men har en mer instrumentell begrunnelse. Hun har en jobb hvor bredt kontaktnett er viktig. Hun mener programmet hadde bidratt til å utvide nettverket hennes, men kunne fortsatt ønske at det tilrettela mer for etablering med mannlige kontakter.

Mette har en annen holdning til kjønnsavhengige programmer. Hun opplever ikke at tiltak som fremhever kvinner er spesielt problematisk i seg selv, hun er mer opptatt av programmets profil og måten det presenteres på. Det var viktig for Mette at programmet ikke bar preg av kvinnesak, og temaer som gjerne assosieres med temaet da hun bestemte seg for å bli med. Kvinnesak har mange navn og former. Det fleste typer kvinnesaksbevegelser har en rot i feministisk ideologi. Dette er et system av ideer om hva kvinnelighet og femininitet er, om hvordan seksualitet definerer kjønnsidentitet og hvordan dette endres. Dette er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene (Store Norske Leksikon).

Feministisk teori har flere utspring, som alle har to ting til felles. For det første tanken om at kvinners posisjon i samfunnet må bedres. For det andre at feministisk ideologi gjerne forbindes med den politiske venstresiden. Kvinnesak tilhører et av de mer stigmatiserte felter, både politisk og sosialt (Halsaa, 2004), og ikke alle ønsker å assosieres med det.

”Kvotering og sånn synes jeg ingenting om og det var en av grunnene til at jeg nesten ikke søkte om å bli med. Det at det var bare kvinner. Men når jeg undersøkte litt skjønte jeg jo at det ikke var sånn rødstrømpeopplegg. Men når du skal snakke om det internt, så må du forklare det. Det skulle faktisk vise seg å være en fordel å bare være kvinner, for på slike programmer utleverer en seg, det er kanskje lettere når man er like?”

Mette forteller at hun i utgangspunktet er negativ til særskilte tiltak for kvinner. Hun besluttet likevel å delta. Hun opplevde at det sammen med andre kvinner var lettere å utlevere seg. I hennes tilfelle fremstår det som om den retoriske innpakningen er det viktigste. Det er med andre ord ikke tiltak som løfter frem kvinner i seg selv som er problematisk, men det var viktig for henne at det ikke ble presentert som et radikalt,

feministisk program. Til tross for at hun i utgangspunktet ikke er begeistret for tiltak myntet på kvinner, besluttet hun å delta da hun fant ut at den retoriske innpakningen var noe hun kunne identifisere seg med.

Det er kun kvinnelige deltakere på programmet, men innholdet er kjønnsnøytralt. Det handler ikke om hvordan en som kvinne kan nå lengst mulig, men tvert i mot å få forståelse for kodene som må knekkes for å bli i stand til å klatre i hierarkiet. Disse kodene er de samme for både kvinner og menn. Tone er i likhet med Mette opptatt av programmets profil.

Hun forteller at hun besluttet å delta da hun fant ut at innholdet i programmet var kjønnsnøytralt. Det går med andre ord ikke ut på hvordan en som kvinne gjør lederrollen, men har et universelt fokus.

”Kjempebra at innholdet ikke er tilpasset kvinner. Å være leder er ingen forskjell om jeg er kvinne eller mann. (…) Hadde ikke lyst til å gå på noe kvinnekurs. Det var viktig da jeg bestemte meg for å delta. (…) Noen positive ting om programmet hadde vært for begge kjønn: man hadde fortsatt fått erfaringer på tvers og kanskje fått et mer maskulint syn på ting, skjønt mer av mannlige ledere. Men jeg er av den overbevisning at hvis det hadde vært et program for begge kjønn, hadde det blitt skjev fordeling da det er flere mannlige ledere i bransjen. Mange kvinner blir tausere i en slik setting. Det er kvinnenes feil, men det er i kulturen vår. Men jeg var ikke ute etter noe feministprogram, så det var derfor fint at innholdet er kjønnsnøytralt”

Tone ser både fordeler og ulemper ved at det kun er kvinner på programmet. Hun mener et blandet program ville gitt andre forståelser og refleksjoner, samtidig som hun tror mange av kvinnene ville hatt større problemer med å være åpne og å ta ordet. I motsetning til Mia og Line som begrunner sin skepsis med at det kan gjøre avstanden mellom kvinner og menn større, har Mette og Tone i utgangspunktet ingen problemer med kvinnetiltak i seg selv. De legger derimot vekt på at det er viktig at det ikke har en utpreget ”feministisk profil” og at innholdet er kjønnsnøytralt.

Det kan virke som at det foreligger en diskrepans mellom informasjonen potensielle deltakere får om programmet, og hvilke temaer som faktisk gåes gjennom i programmet.

Mette er et ekspempel på dette. Informasjonen hun fikk om programmet stemmer ikke overens med verken programmets profil eller innhold. Hun forteller at hun måtte undersøke litt rundt programmet, og da hun fant ut at det ikke var noe kvinnesaksprogram syntes hun det var greit å være med. Det kan tyde på at kommunikasjonen mellom programansvarlige og personene som formidler programmet i organsasjonene er noe utydelig, og at programmet derfor får en noe feilaktig “markedsføring”.

61 4.3 Hvorfor er kvinnene ambivalente?

En skulle kanskje tro at kvinner som jobber i en klart mannsdominert bransje, ville være positive til å delta på et utviklingsprogram for nettopp kvinner. Alle kvinnene i datamaterialet har tatt beslutningen om å bli med, men det var tydelig at denne beslutningen for noen medførte både skepsis og betenkeligheter. Jeg skal i de neste avsnittene komme med alternative forklaringer på de ambivalente holdningene.

Strukturelle tiltak – det eneste som hjelper?

Anne Grethe Solberg gjennomførte i samarbeid med Norsk Gallup, på oppdrag fra finansnæringen, i 2009 en kvantitativ undersøkelse for å kartlegge hvilke bedriftstiltak som fremmer kjønnsbalanse. Undersøkelsen ble administrert ut til 8356 respondenter (4074 menn, 4282 kvinner) fordelt på 18 finansinstitusjoner. I undersøkelsen kommer hun frem til at både de mannlige og kvinnelige deltakerne i undersøkelsen er opptatte av at ikke kvinner skal fremheves som gruppe. Det var få som foretrakk å fokusere på kvinner og tiltak som bare gjelder for kvinner. Solberg foreslår at dette kan skyldes en viss metthetsgrad hva gjelder likestillingstiltak som retter seg kun mot kvinner og foregår på kvinners premisser.

Mange som har svart på undersøkelsen mener også at alle ansatte bør få tilgang til gode utviklingsprogrammer, uavhengig om de er menn eller kvinner. Det er i tillegg en klar oppfatning om at kvinner bør synliggjøres, men aldri fordi de er kvinner. De burde fremstå som faglige meningsbærere uten kjønnsfokus (Solberg, 2009:8). Et annet funn Solberg redegjør for i rapporten er den samme ambivalensen jeg opplever hos kvinnene i datamaterialet. At kvinner ikke skal fremheves som gruppe er nemlig langt i fra et entydig funn. Hennes data viser at deltakerne i undersøkelsen mener (1) at kvinner aktivt bør oppfordres til å søke lederstillinger, (2) at kvinner bør bevisstgjøres på hva som skal til for å gjøre lederkarriere og (3) at kvinner særskilt bør inviteres inn i viktige mannsdominerte fora.

I tillegg svarer flere kvinner enn menn at de trenger kompetanseutvikling før de takker ja til lederjobben. Solberg konkluderer med at denne flertydigheten når det gjelder fokus/ikke fokus på kvinner kan tyde på at det er mange som mener at kvinner i utgangspunktet ikke skal ha særbehandling. Samtidig erkjenner de at strukturelle tiltak er det eneste som til syvende og sist hjelper.

Majoritet versus minoritet

Kanter (1977) er opptatt av numeriske proporsjonsforhold. Dette er i ikke først og fremst det relative proporsjonsforholdet mellom kvinner og menn, men det relative forholdet mellom majoritet og minoritet. Konseptet kan i utgangspunktet anvendes på alle grupper som står i skjeve proporsjonsforhold til hverandre. Hun benytter det for øvrig for å forklare kvinner og menns numeriske proporsjoner i grupper, og hvordan dette er betingende for sosiale erfaringer. Jeg har i kapittel to redegjort for Kanters gruppeinndeling.

In document En kvalitativ studie av et leder- og karriereutviklingsprogram utviklet for kvinner i finansnæringen (sider 67-0)