Kontekstualisering av den diskursive praksisen: Politiske målsettinger knyttet til det flerkulturelle samfunnet

For å undersøke hvordan tekster kan øve innflytelse på en sosial praksis er det viktig at den kulturelle konteksten som tekstene er produsert i, og hvem tekstene er ment å virke blant, tas med i beregningen. I lys av at tekstene både er skrevet og publisert på norsk, i

86

henholdsvis 2002 og 2011, kan man med rimelighet si at dette fastslår deres aktualitet, og at en norsk kontekst bidrar til å ramme inn den diskursive praksisen. Foruten dette kan bøkenes lesermålgruppe, uttrykt som studenter, arbeidstakere og fagfolk innenfor ledelsesfeltet, forstås som en ramme for tekstene og den diskursive praksisen. For den videre drøftingen konkretiseres disse rammene ytterligere. Dette betyr at en intendert leser her skal forstås som arbeidstaker som innehar et lederansvar eller en fremtidig leder. Videre er den sosiale praksisen i avhandlingen definert som ledelsesutøvelse, og vektlegger et flerkulturelt samfunn som den overordnede kulturelle konteksten. En slik kontekst nødvendiggjør følgelig å undersøke hvordan de nasjonalpolitiske rammene imøtekommer større etnisk mangfold i dag.

Integrering og inkludering i lengre tid har vært sentrale målsetninger i Norge, og gjennom ulike integreringstiltak kommer den offisielle diskursen om hvordan innvandrere skal innlemmes i arbeidslivet til uttrykk. Jeg vil her begrense meg til enkelte sentrale aspekter ved den nåværende diskursen. Et viktig moment i denne sammenheng først og fremst at forståelser knyttet til begrepene integrering og inkludering, ikke alltid er like tydelig. Hvordan myndighetene skiller mellom begrepene i politikken blir presisert av det nedsatte Inkluderingsutvalgets formuleringer i NOU-rapporten Bedre integrering (2011:14):

Integreringspolitikken handler om hvordan nyankomne innvandrere raskest mulig kan komme inn i yrkes- og samfunnsliv, blant annet gjennom norskopplæring og kvalifisering, og hva dette krever av tilpasning og tilrettelegging de første årene i Norge. Inkluderingspolitikken handler om at alle som bor i Norge skal ha like muligheter og plikter til å bidra og til å delta i fellesskapet, og hvordan samfunnet bør organiseres for å oppnå dette. Inkludering omfatter den langsiktige utviklingen av livsløpet til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre – deres deltakelse og tilhørighet til Norge.(Barne -, likestillings - og inkluderingsdepartementet [BLD], 2011:27)

Selv om utvalget ser fordeler med at det blir benyttet to begreper på feltet, kommer de med et forslag om å benytte kun ett begrep; integreringsbegrepet. Integreringsbegrepet skal i så tilfelle forstås både som et korttidsperspektiv og et langtidssperspektiv for hvordan det går med innvandrere og for norskfødte innvandrere med innvandrerforeldre (2011:28). Bakgrunnen for dette forslaget er at integrering anses som en helhetlig prosess, og at et skille mellom kortsikt og langsikt i praksis av den grunn blir problematisk. Likeledes blir det påpekt at den daglige bruken av inkluderingsbegrepet

87

nå også omfatter grupper som blir marginaliserte på grunn av for eksempel funksjons-hemming, alder eller seksuell orientering (ibid.:27-28). I den offisielle diskursen fremmes derfor integrering som det sentrale begrepet.

Tidsperspektivet i Inkluderingsutvalgets forslag finner man videre fremmet i integreringsdiskursen, i den foreløpig siste St. meld. på feltet, nr. 6 (2012-2013):

Integrering er en prosess som omfatter både de som bor her fra før, og de som flytter til landet. Nye innbyggere må tilpasse seg samfunnet de kommer til og ta del i arbeids- og samfunnslivet. De som allerede bor i Norge, må anerkjenne og forholde seg til at befolkningen endres og blir mer mangfoldig. Integreringspolitikken skal bidra til at alle har like muligheter, rettigheter og plikter.

Ingen skal bli diskriminert eller stengt ute fordi de har innvandrerbakgrunn. Integreringspolitikken skal legge til rette for at alle som bor i Norge, opplever å høre til og tar del i det norske fellesskapet.

(BLD, 2012:9)

I den samme Stortingsmeldingen slås det fast at arbeid er nøkkelen til deltakelse, og at det derfor gjennom ulike tiltak skal satses på å øke andelen innvandrere i arbeid (ibid.:8). Blant virkemidlene som trekkes frem er, «[b]edre norskopplæring og mer målrettet kvalifisering til arbeidslivet» (ibid.). Et annet sentralt poeng i meldingen er at det blir påpekt at det er nødvendig at kompetansen som innvandrere innehar utnyttes bedre (ibid.). Målsettingen med å dra fordel av innvandreres kompetanse ble også formidlet i «Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009-2012)». Her blir man gjort oppmerksom på at globaliseringen er en betydningsfull faktor som påvirker arbeidslivet, og at med tanke på de utfordringer dette medfører, stilles det nå større krav til kvalifisert arbeidskraft. Som følge av dette anerkjennes det at mennesker med minoritetsbakgrunn kan være berikende for arbeidsplassers totale kompetanse (BLD, 2009:26). Ulike handlingstiltak blir derfor lansert for å nå de politiske målsetninger om øke andelen ansatte med minoritets-bakgrunn, skape et inkluderende arbeidsmiljø, og dessuten sørge for at alle har like karrieremuligheter (ibid.:27).

Den offisielle diskursen fremhever både likeverd, toleranse, samt økonomisk og sosial likhet som sentrale verdier for regjeringen (BLD, 2012:8). I den sammenheng er det derfor viktig å være oppmerksom på diskriminering i arbeidslivet. Begge de ovennevnte dokumentene forteller om tiltak som er innrettet mot å bekjempe diskriminering. En

88

utfordring er imidlertid at det foreligger forskjellige måter å forstå og nærme seg diskrimineringsbegrepet på. Mens det i dagligtale og samfunnsvitenskapen ofte forstås som handlinger og ytringer, handler den juridiske forståelsen derimot om utilsiktet og tilsiktet urettmessig forskjellsbehandling. Videre skiller man også mellom direkte og indirekte diskriminering. Direkte diskriminering dreier seg da om handlinger hvor man intensjonelt sørger for at noen kommer dårligere ut enn andre. Indirekte diskriminering omhandler på sin side om «tilsynelatende nøytrale handlinger som i praksis fører til at noen grupper stilles dårligere enn andre» (ibid.:111). Dersom en innvandrerkvinne ikke blir ansatt på grunn av at hun bruker hijab, kan det eksempelvis være snakk om tilsiktet og direkte diskriminering. I lys av Faircloughs teori om at sosiale praksiser inneholder både diskursive så vel som ikke-diskursive praksiser, kan dette eksempelet illustrere en ikke-diskursiv praksis fordi det er tale om en fysisk faktor.

Den offisielle retorikken bidrar til å skape retningslinjer og handlingsrammer for hvordan man i yrkeslivet skal imøtekomme personer med minoritetsbakgrunn. På denne måte etableres en diskursorden som følgelig vil øve innflytelse på lederes praksis. I lys av disse rammene vil den kritiske diskursanalysen videre handle om hvordan ledere forholder seg til, og kommer økt etnisk mangfold i møte.