Diskursbegrepet og diskursanalyse

Diskursbegrepet har tilsynelatende blitt et moteord i senere tid. Som et resultat av begrepets omfattende anvendelse, har forskjellige forståelser av hva det faktisk inneholder opptrådt. Jørgensen og Phillips (1999:9) viser til diskurs som de ulike mønstre som våre uttalelser og påstander er karakterisert av. Jeg kommer nærmere inn på diskursbegrepet senere, men som en foreløpig forståelse viser jeg til Jørgensen og Phillips’ definisjon, som sier at diskurs «er en bestemt måde at tale om og forstå verden (eller et udsnit af verden) på» (ibid.).

Michel Foucault, som blant de mest anerkjente personene som forbindes med diskurs-analyse innen samfunnsforskning, betraktet diskurs som uttalelser innenfor et gitt domene. Et analyseformål ifølge Foucault er å avdekke de strukturene eller reglene som bestemmer hvilke uttalelser som kan, eller ikke kan uttrykkes i domenet, noe som igjen avgjør hva som er sant om verden (Jørgensen og Phillips, 1999:22). Forskjellen mellom Foucault og andre diskursanalytikere, som for eksempel Norman Fairclough, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, går ut på at Foucault hevder at hver historiske epoke kun hadde ett domene som bestemte sannheten (ibid.). Norman Fairclough, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, hevder derimot at det er flere diskurser som konkurrerer å avgjøre sannheten om verden (ibid.).

Et sentralt aspekt hos Fairclough er at han også skiller mellom diskursive og ikke-diskursive sosiale praksiser, og hevder at diskurs kun er én dimensjon ved en sosial

46

praksis. Den fysiske praksisen ved det å bygge en bro eller en tunnel, vil for eksempel være en ikke-diskursiv praksis. Kommunikasjonsplanlegging knyttet til brobygging, vil derimot være en diskursiv praksis. Sosiale praksiser, enten de er politiske, økonomiske, kulturelle eller ideologiske, kan med andre ord ikke avgrenses til å være kun diskurser (ibid.:15,77; Fairclough, 2008:20-22). En diskursiv praksis går derimot inn i et dialektisk samspill med andre sosial praksiser. Dette betyr at de diskursive og de sosiale praksisene gjensidig konstituerer hverandre, og at verden trer sammen og blir organisert både gjennom diskursiv og sosial praksis (Jørgensen og Phillips, 1999:28). En diskursanalyse vil dermed være en metodisk tilnærming som anvendes når man skal foreta en analyse av de mønstre som utsagn kjennetegnes ved, og hvor intensjonen er å avdekke hvilke sosiale konsekvenser ulike fremstillinger av verden (eller et utsnitt av den) kan gi. Det å bestemme sannhetsgestalten i det som sies vil generelt sett ikke være en primæroppgave i en diskursanalyse (Jørgensen og Phillips,1999:31).

5.1.1 Språk og makt

Gjennom studier av språk, praksiser og strukturelle forhold har det blitt utviklet flere teorier som tar for seg makt og samfunn (Neumann og Sand, 2000:10). Til tross for at innholdet i maktbegrepet har blitt gradvis endret gjennom tidene, kan en slik varierende forståelse av «makt som sosial makt» (ibid.:9) spores tilbake til Weber.

Begrepet makt opptrer også ofte sammen med diskursbegrepet, og bør ikke nødvendigvis ses som noe ensidig negativt. I stedet for å holde makt for å være undertrykkende, hevdet Foucault at makt derimot må ses som produktivt og skapende (Jørgensen og Phillips, 1999:23). Gjennom makt dannes både objekters særegne trekk og forhold objekter imellom. Med andre ord så skapes våre sosiale omgivelser gjennom makt. Et resultat av dette er imidlertid at makt også har en begrensende dimensjon; for når verden omtales og karakteriseres på én bestemt måte, stenges andre muligheter ute (ibid.). Også på dette området kan man se et skille mellom Foucault på den ene siden, og KDA og Fairclough på den andre. For selv om det synes å være enighet om at makt er skapende, er det i henhold til KDA også av interesse å få undersøkt hvordan de diskursive konstruksjonene bidrar til at enkelte gruppers interesser hjelpes frem, mens andre hindres (ibid.:75). Fairclough hevder at den forbindelsen som foreligger mellom språk og makt ikke alltid er like tydelig for oss, og at diskurser innen forskjellige praksiser derfor fungerer slik at praksis og det som formidles utvikler seg til å bli

47

common sense – oppfattelser (2008:120). Ifølge Fairclough er det nettopp slike oppfattelser som bidrar til å opprettholde maktrelasjoner (ibid.). Analyser kan derfor vise hvordan slike maktrelasjoner faktisk fungerer samt bidrar til forandring, slik at maktforhold utjevnes. I min avhandling vil det være interessant å undersøke på hvilken måte et nyere ledelsesperspektiv omtaler og tar hensyn til at arbeidsplasser kan karakteriseres som mangfoldig. Hovedfokuset i den forbindelse vil være hvordan tekstene konstruerer forståelser av lederen og lederens relasjon til medarbeidere med annen kulturell bakgrunn, og videre hvilke konsekvenser de ulike forståelsene kan ha.

5.1.2 Ideologibegrepet i KDA.

Et annet begrep som følger med diskursbegrepet er begrepet ideologi, og fordi diskurs har en ideologisk funksjon er dette faktisk av sentral betydning innen KDA. Fairclough definerer ideologi som «representations of aspects of the world which contribute to establish and maintaining relations of power, domination and exploitation» (2003:218).

Selv om ideologi i større grad er forbundet med samfunn hvor klasse, kjønn eller kulturelle grupper utgjør grunnlaget for dominerende forhold, tilsier ikke det at diskurser i vårt samfunn er mindre ideologisk tilegnende (Fairclough, 2008:51). Dette kan illustreres ved en utbredt påstand om at nasjoner må være konkurransedyktige for å overleve i en ny global økonomi. En slik påstand kan for eksempel komme til uttrykk gjennom endrede ledelsesstiler i offentlig sektor eller bruk av forretningsmessige begreper i tekster. Det må her understrekes at all diskurs ikke trenger å være ideologisk.

Dette avhenger av de kausale effektene en påstand har for spesifikke deler av samfunnet. Dersom påstanden ovenfor fører til at man begynner å tro på en sammenheng mellom konkurransedyktighet og overlevelse, og hvor ledere som følge av dette sørger for at ansatte blir mer mottakelige og lettere gir etter for deres krav, kan dette indikere ideologi. For dersom maktrelasjoner opprettholdes på bakgrunn av den diskursive praksisen, fremkommer en tydelig forbindelse mellom ideologi og språk (Fairclough, 2003:9).

I lys av at ideologi kan bidra til å etablere, vedlikeholde og endre sosiale forhold er diskursenes posisjon viktig å undersøke. Hegemonibegrepet har derfor en vesentlig plass i denne sammenheng. Selv om en diskurs kan virke tilsynelatende hegemonisk, vil de forståelsene og betydningene som dominerer likevel alltid bli utfordret av andre betydninger. Diskurs bør i stedet bli vurdert som en prosess som er åpen for drøfting.

48

Dette betyr at selv om man søker konsensus for diskursens betydning, vil det likevel alltid kunne være et visse begrensninger knyttet til denne konsensusen (ibid.:87-88). En diskursiv praksis kan med andre ord bli ansett som «et aspekt af en hegemonisk

kamp,[…]» (Jørgensen og Phillips, 1999:88), og at hegemonibegrepet tilveiebringer en mulighet til å kunne «analysere hvordan diskursiv praksis indgår i en større social praksis, hvor magtrelasjoner indgår [:…]» (ibid.). For å få svar på problemstillingen min: I hvilken grad kan diskursen i verdibasert ledelse (VBL) understøtte ledelse i en flerkulturell skolekontekst? vil det være viktig å se nærmere på hvilke implikasjoner diskursene kan ha på relasjonene mellom leder og medarbeidere i den flerkulturelle skolen.