Interaksjon i frileken mellom barna på basen

Etter ankomst er frileken i gang og jeg har tatt med tre eksempler for å vise barnas interaksjon i denne leken: 1) De yngste guttene og jentene på byggrom, 2) Musikkrommet, et rom for alle, men mest for gutter på fire og fem år og 3) Formingsrommet, et rom med jenter.

Byggrommet

På byggrommet er det god plass og et stort teppe på gulvet. De har noen små klatreapparater der og mye konstruksjonsleker, som klosser og duplo. I forkant av episoden er flere barn inne på rommet og noen treåringer leker sammen på gulvet:

3 gutter (3 år) leker med «beyblade» på gulvet. (Beyblade er en snurreleke som er populær blant barna, de har ikke slike i barnehagen, men bruker noen spesielle duploklosser som spinner bra, som de bruker som erstatning for de ekte baybladene).

Beate 3 år ser på og snakker med dem (…). Pål 3 år leker alene med tog (i samme rom) og nå har han gått bort til guttene med beyblade (…). Beate sier: « Jeg vil også spille blade». Stian 3 år: «Det e’kke fler». Beate: «Vi kan dele». Dennis 3 år: «Det ekke jente». Pål 3 år sier han vil at de skal dele blade. Stian: «Vi kan dele, først meg, så deg, så deg». Nå snurrer guttene klossen (bladen). De holder seg for øra og mener noen snakker høyt. De fortsetter og Beate sitter sammen med dem, men leker med noe annet. Alle guttene snurrer og deler blades. De sier: «Gå i spinn» og snurrer bladen.

«Går ikke» sier en av guttene: «Får ikke plass». «Vi legger oss» sier en annen av dem, så legger de seg og får mer plass. Pål snurrer blade sammen med Stian og han smiler og snakker (...).

48

Når samhandlingen knyttes til enkelte objekter blir interaksjonen kjønnsdelt. Å leke med

«blades» er en gutteaktivitet, jeg ser ingen jenter som leker med det. Beate vil være med, men hun blir avvist og blir sittende på siden. Her finner jeg den samme kjønnsfordeling som Bernetzen (1979) knyttet til samhandling om objekter. Mine observasjoner tyder også på at

«samhandlingsregler» til ulike objekter etableres allerede fra barna er veldig små, og at jenter ikke nødvendigvis aksepterer de reglene som guttene forsøker å etablere.

Interaksjonen i denne episoden viser hvordan barna øver sosial kompetanse til felleskapet dem imellom. Barna øver sin sosiale kompetanse til å ta andres perspektiv (Frønes 1998).

Guttene tar hensyn til hverandre, deler, finner løsninger og gjør plass til flere. Barna har perspektivulikheter knyttet til deltakelse. Da jenta avvises benytter barna enkle strategier, hun blir avvist med henvisning til kjønn, noe som kan ha sammenheng med at barna er små og ikke har utviklet mer komplekse strategier for å avvise eller inkludere andre (jf. Frønes 1998).

Guttene på teppet samhandler i et «interaktivt rom» (Corsaro 1985) knyttet til «bladen». De reagerer på jentas forespørsel med en avvisning, og henviser til at det ikke er fler. Dette kan knyttes til at barns lek i denne alderen er sårbar og samhandlingen lett kan bryte sammen, de avviser for å beholde kontroll på leken. Det kan virke som om jentas forespørsel om å få delta oppfattes som en trussel eller inntrengen i deres rom (jf. Corsaro 2011). Jenta prøver med en ny tilgangsstrategi og sier de kan dele og hun avvises nå med henvisning til kjønn. De

fortsetter å beskytte sitt område fra inntrengere. Det at de oppfatter at motsatt kjønn kan være en trussel mot fellesskapet, bekrefter de ved og umiddelbart inkludere Pål i sitt «interaktive rom» når han vil bli med.

Disse barna leker sammen i mange kontekster. Nå har leken en form hvor den knyttes til spesielle objekter, og det oppstår en annen gruppedynamikk mellom barna. Guttene markerer en grense mot jenta og opptrer som en guttegruppe som ikke har plass til jenter, «det er ikke jente». Beate erfarer noe om gruppeidentitet knyttet til kjønn (jf. Thorne 1993). Hun vil gjerne delta, men blir avvist fordi hun er jente. Ifølge Thorne er det kun i visse kontekster at kjønn betyr noe i forhold til interaksjon med andre barn og dette kan være en slik kontekst (Thorne 1993). Episoden illustrerer også at jentene oftere forsøker å delta i guttenes interaksjon enn omvendt. Beate aksepterer ikke uten videre å bli ekskludert fra gruppa.

49 Musikkrommet

Episoden nedenfor illustrerer hva slags samhandling som kunne pågå på musikkrommet, hovedsakelig mellom de litt større guttene. Jeg har valgt ut episoden fordi dette er et godt eksempel på mulighetene som gis i den frie leken. Rommet er stort, og har god lekeplass. Det er innredet sparsommelig med en åpen gulvflate, det finnes benker og stoler som de bruker til klatrelek. I et hjørne innerst i rommet står en sofa med CD-spiller ved siden av, og her er det nesten alltid barn. I forkant av episoden har det vært flere barn på rommet og lekt fra

morgenen av, og det er fortsatt tidlig på dagen.

Det sitter tre gutter i sofaen, Tore 4 år er opptatt av en sang og lurer på om de skal høre på den. Gunnar 4 år vil ikke høre på: «Den er ikke kul». Tore: «Men V1 synes den er kul» (V1 er en av de voksne på basen som virker populær hos barna). Gunnar svarer ikke noe til dette, men sier det ikke er lov å trykke. Gunnar holder på med en Brio leke (en liten sak som man kan gjøre små lydopptak med) og er opptatt med å synge inn på denne samtidig som de småkrangler. Gunnar og Tore småkjekler om hvem som skal trykke på CD-spilleren og de vil ha noen voksne til å stoppe

«trykker’n», (med «trykker’n» mener de den som trykker/setter på sanger i CD-spilleren). Tore og Gunnar knuffer hverandre i sofaen og roper til hverandre at den andre ikke skal trykke. Til slutt snur de ryggen til hverandre og setter seg med armene i kors. Tore holder CD-en i hånda og vil fortsatt høre sin låt. De to andre vil høre på Last Christmas. Da skubber Tore til Gunnar og sier: «Da får jeg ALDRI høre min låt!».

Flere barn kommer inn og Line 4 år hopper opp i sofaen, Tom 5 år løper inn og starter å danse til kjenningsmelodien til Olsenbanden. Tom bytter til en låt som handler om å bestemme selv. Turid 5 danser, men så hakker CD-en, alle barna ler. Sole tilbyr seg å pusse CD-en. Tore sitter parat med sin CD i hånda: «Min er raskere» han smiler og står klar ved CD–spilleren. Ingen barn svarer eller gjør noe og han setter seg tilbake i sofaen. Nå er samme låt i gang igjen, men den hakker så Sole 5 foreslår: «Last christmas», de andre barna responderer ikke (...).

Tore sitter fortsatt klar med CD-en sin i hånda (…). CD-en som Tom har satt på hakker videre. Gunnar og Tore sitter i sofaen og synger inn på Brio-leken sammen, de synger på sangen som går på CD-en. De sitter side ved side med bena oppi sofaen.

50

Gunnar sier en låt han vil ha på: «Den er kul!», Tore: « Nei, min er kulere» og Gunnar:

« Men, min er ennå kulere». Tore gjentar mange ganger at han vil høre på åtteren, som er hans sang, men Gunnar vil høre på sin låt som er «Discovery Channel» og setter den på gjentatte ganger. De roper og synger inn i Brio-leken og hører på sine egne opptak samtidig som Tore hele tiden maser om å få høre sin låt.

V kommer inn i rommet og Tore sier med en gang, henvendt til V: «Kan vi høre på åtter’n?». V smiler og forklarer at det bestemmer dere selv. V lukker døren inntil, så de kan høre på musikk høyt og så går V ut igjen. Gunnar prøver å ta opp musikk på Brio-leken rett fra CD-spilleren, men får det ikke til. Tore foreslår at de kan sette på åtteren for den er høyere. Gunnar sier «Nei». Tore får sin CD inn i spilleren, men ikke sang nummer åtte. Tore ler og tuller sammen med Gunnar, som endelig har fått til et opptak av Discovery Channel-låten, på Brio leken. Tore turner i sofaen og Gunnar ler.

Tore: «Kan vi høre på min sang nå, kan vi høre på min sang om jeg tar kule triks?».

De trikser på gulvet og snurrer rundt. Tore tar plass i sofaen igjen og ber flere ganger om sin sang. Tore: «Men Gunnar bestevennen min, kan vi ikke ta på min sang?».

Gunnar: «Nei ikke nå». De løper og stuper i sofaen og en pute løsner, Gunnar setter den på plass igjen, men setter den feil vei og begge ler (musikken stopper). Tore:

«Åtter’n!» og Gunnar: «Ok, da», så setter han på sangen til Tore og spør: «Er dette din sang?». Tore danser og smiler. De hører litt på åtter’n, men så stopper Gunnar den og setter på sin egen låt.

Jens 3 år kommer inn i rommet og Tore løper mot han og løfter han opp i et favntak og gir han en klem (Gunnar breakdanser på gulvet). Jens og Tore setter seg i sofaen og Tore sier: «Nå kan vi høre på åtteren» mens han peker med fingeren mot seg selv, smiler og gynger i sofaen. Jens koser med Tore som ligger i sofaen. Han blåser han i nakken. Gunnar har igjen satt på «Discovery channel» låten (Flere barn danser mens Tore og Jens sitter i sofaen og ser ut i rommet). Tore: «Kan vi sette på min sang, hele sangen?»

Nå klatrer de, Tore, Jens og Gunnar, på en benk og hopper over lava (de leker at det finnes lava under benken de har satt opp ved sofaen og hopper ned på gulvet). Sole 5 år kommer inn og spør om det var Tore som fant på leken. Tore: «Nei, det var Jens».

Sole spør om han kan være med og Jens sier: «Ja». Tore blir bedt om å si klar, ferdig,

51 gå. Han sitter i sofaen og bestemmer vanskelighetsgrad og teller opp når de andre skal klatre og hoppe ut på gulvet. De andre guttene hører på han og lar han bestemme. (…) Tore: «Vil dere høre på min sang nå?» Ingen svarer, men nå setter han på sangen selv.

Sole går rolig bort og sier han bare skal høre på noe, så kan Tore få høre sin låt etterpå.

Han skipper noen låter. (Tre treåringer kommer inn i rommet med barnevogner og utstyr, men får en samlet beskjed om å gå ut, de forlater rommet med en gang. Jeg observerer dem senere og da har de fått lov av de voksne å leke på vannrommet fordi barna ikke fant noe ledig rom). Tore har igjen satt på sang nummer åtte. Han hopper og danser ute på gulvet. Gunnar stopper låten halvveis. Tore slutter å danse, står ved sofagjerdet med hodet bøyd ned, så går han ut (rommet er nå tomt for barn).

I interaksjonen organiserer guttene seg i forhold til flere samhandlingsregler (jf. Berentzen 1979) som kan knyttes til objekter, smak og posisjon. Det er flere objekter som ser ut til å ha verdi for guttene, og de er ofte på leting etter en «brioleke» eller «blades». Samhandling mellom guttene tar ofte utgangspunkt i disse objektene, og det er et slikt objekt som Gunnar holder på med i sofaen. Interaksjon er også knyttet til CD-spilleren, og det er flere regler koblet til den. En samhandlingsregel går på at «trykker ‘n» bestemmer hva som skal settes på og denne posisjonen diskuteres hyppig. Det er to gutter som vil høre en låt fra starten av. Tore er alene om å fremme sin låt. Gunnar vinner og får dermed posisjonen som trykker ’n helt fra starten.

Gunnar etablerer tidlig kontroll og viderefører den ved å sette på det han ønsker av musikk og holde på «brioleken». Her brukes en annen regel, som går på at den som har startet en lek etablerer en posisjon og kan bestemme mer. I klatreleken ser vi hvordan det praktiseres, Tore henviser til Jens som startet leken, og han godkjenner om fler får delta.

En annen regel kan knyttes til å få anerkjennelse for musikken man velger. Konkurrering om hvilken låt som er kulest er en tilbakevendende diskusjon flere ganger underveis i leken, og flere vil være med å bestemme låtvalg. For guttene ser det ut til at de fleste kan delta, både jenter og gutter, bare de holder seg innenfor samhandlingsreglene. Flere kommer inn og kommenterer en låt, danser litt eller deltar i en klatrelek.

Mellom Gunnar og Tore ser en tydelig hvordan komplekse forhandlinger kan forløpe mellom jevnaldrende. At Tore ikke gir opp med en gang, men diskuterer og forhandler, kan knyttes til to sider ved jevnalderforholdet: 1) Det at barn ofte oppfatter andre som «like seg selv»

52

(Frønes 2007), 2) det kan også knyttes til en sterk motivasjon for å være i lek (Frønes 1998).

Tore vil så gjerne oppnå noe og vennen på sin side vil gjøre det han vil, men samtidig oppleves det også som de vil være sammen. Gunnar gir etter noen få ganger, og holder Tore varm på den måten. Tore forhandler lenge og er oppsatt på å få spilt sin låt, og forsøker å få de andre barna, og da spesielt Gunnar, med på å anerkjenne låtvalget hans. Interaksjonen gir en erfaring i perspektivulikhet (Frønes1998) gjennom at ulike meninger møtes og diskuteres.

Gjennom forhandlinger prøver Tore ut en rekke strategier for å overtale og få anerkjennelse for sin mening og sitt perspektiv hos de andre og særlig i forhold til Gunnar. Han prøver alt fra å presse sin vilje gjennom, til å forsøke nå frem med sin vilje gjennom å gripe Gunnar perspektiv. Jeg ser åtte ulike strategier som Tore prøver ut i episoden: 1) konkurrering, 2) fysisk kamp med dytting og knuffing, 3) appellere til vennskap, 4) overtalelse, 5) søke voksen støtte 6) bruke humor, 7) alliere seg med en ny venn, og 8) gripe sjansen når den byr seg. Her får han virkelig øvet seg og trent på ulike sosiale og kommunikative strategier og ferdigheter (jf. Frønes 1998). Gjennom dette utvikles også hans evne til selvsosialisering.

Perspektivkonflikten mellom guttene er en kamp om den sosiale definisjonen (Frønes 1998), de forhandler om hva som er kult, og her kan begge ha rett. Dersom en voksen hadde vært aktivt inne i interaksjonen, måtte barna i større grad tatt hensyn til hverandre og ventet på tur, men her får barna vennlig beskjed av voksen som titter innom at dette er noe de kan finne ut av selv. Dette gir dem en erfaring i å klare dette på egenhånd og de får mulighet til utviklet sine kompetanser. Gjennom samhandlingen med andre barn erfarer de noe om kompleksiteten i perspektivkonflikter (Frønes 1998) som knyttes til verdier og regler som gjelder i dette fellesskapet. Her er det barna som lager spillereglene.

Etter hvert lykkes Tore med å sette på sin låt. Den første strategien som fungerer er når han utbryter «Åtter’n!» akkurat når musikken har stoppet, og her lykkes han i å spille litt av låten sin. Den andre strategien som fungerer, er når Tore har fått rollen som dommer i klatreleken.

Her har han styringa, og tar selv initiativ til å sette på låten når han får muligheten. Her får han ikke noen respons fra de andre, men handler uten at noen har bekreftet eller ønsket at han skulle sette på låten. Det er mulig at han nå etter mange forsøk har erfart at det enkleste bare er å handle eller at hans rolle i leken som gir han selvtillit og motivasjon til nettopp dette.

Men han lykkes ikke med å få anerkjennelse for låten sin av kameraten, og må til slutt gi opp dette.

53 En sentral del av samhandlingen mellom barna i musikkrommet handler om å utvikle en evne til kontroll i forhold til de andre barna (Corsaro 1985). Det kan se ut som om mye dreier seg om å kunne ta del i eller finne tilbake til den gode samhørigheten som finnes i leken, å ta del i det Corsaro (1985) kaller de «interaktive episodene».

Dette handler slik jeg oppfatter det om flere ting, om ulike forsøk på å gjenopprette

«interaktivt rom» i en pågående interaksjon, som mellom Tore og Gunnar. Når guttene leker og tøyser, er det en god interaksjon. Jeg finner at det de er sammen om og den interaksjonen som oppstår, likner det Corsaro (2011) beskriver som et «interaktivt rom». Det oppstår flere brudd i interaksjonen og de «interaktive episodene» løses opp. Det handler ikke om at barna fysisk flytter seg fra et område, slik jeg oppfatter at Corsaro forklarer at «interaktive

episoder» løses opp (Corsaro 1985:24). Jeg oppfatter det mer som at samhandlingen pågår i intervaller. De «interaktive episodene» brytes opp i sammenheng med diskusjonen om sangen og forhandlingene her. Her forsvinner leken og alvoret får større plass i interaksjonen, og den

«interaktive episoden» har stoppet opp. En drivende faktor i samhandlingen ser for meg ut til å ha sammenheng med denne vekslingen mellom lek og alvor. De «interaktive episodene» blir derfor noe barna jobber for å oppnå og for å få gjenopprettet.

Det handler også om å inkludere nye barn, som når Jens kommer inn i rommet oppstår et

«interaktivt rom» mellom Tore og han. Det ser ut som en god interaksjon der guttene viser omsorg for hverandre. Når flere andre barn kommer til, endres interaksjonen og en ny

«interaktiv episode» oppstår mellom barna som deltar i klatreleken.

Evne til kontroll kan til sist også handle om å beskytte et område fra inntrengere (Corsaro 1985). Det oppstår en klar enighet om avgrensing blant guttene når en gruppe tre-åringer av begge kjønn ankommer rommet med dukkevogner. Alle guttene ber dem om å gå ut. Det handler om beskyttelse av området. Da oppfatter jeg at hele rommet blir del av et «interaktivt område» og der hører ikke en gruppe tre åringer med vogner og dukker hjemme. Etterpå kommer en annen treåring alene, og dette kan nok være av betydning for at han raskt blir inkludert. Enkeltbarn utgjør ikke noen trussel, men andre barn i grupper utgjør en trussel for samhandlingen i rommet.

Hele samhandlingssituasjonen oppleves som komplisert sosial interaksjon. Det er hele tiden en balansegang mellom lek og noe mer alvorlig (jf. Thorne 1993). I leken knyttes

interaksjonen til dans, lek, spille inn sanger og kos. I alvoret diskuteres og forhandles det og

54

det som pågår er ikke lek. Her utvikles noen erfaringer om gruppeidentitet og hvem man er, hvilken posisjon man har, eller forsøker å innta i relasjon til gruppefellskapet. Verdier og referanser blir stilt på prøve: hva man synes er kult og hvem som får anerkjennelse. Jeg finner at den interaksjonen som pågår som lek har en integrerende funksjon mellom guttene, de er gruppa, «guttene». Den interaksjon som preges alvor og uenighet, har en mer separerende funksjon, og da fremstår de som to eller fler uavhengige barn i et rom.

Formingsrommet

På formingsrommet sitter ofte flere jenter i alderen fire og fem år rundt bordene og tegner og småprater. Det er rolig der inne, og døra fra formingsrommet og inn til oppholdsrommet er stort sett åpen. De voksne er i oppholdsrommet og titter inn på ulike rom innimellom. Jeg har valgt ut denne episoden fra formingsrommet fordi den illustrerer noe av samhandlingen mellom de største jentene på basen. I forkant av episoden har mange gutter samlet seg i lek på musikkrommet hvor de spiller musikk, døren til musikkrommet står åpen inn mot

oppholdsrommet. En voksen og et barn er på kjøkkenet i oppholdsrommet og skjærer opp frukt. Døra fra formingsrommet til oppholdsrommet står også åpen slik at en kan høre hva som skjer der ute. De utenfor rommet kan ikke høre småpraten jentene imellom.

(Fra oppholdsrommet) V3 kikker inn på musikkrommet, V3: «Dere kan ikke sitte der når det ikke er noen voksen der». V2 kommer også inn i situasjonen: « Hva skjer her?» V2 sier også noe om at dette får dere ikke lov til (V2 bruker høy stemme).

Tre jenter på 5 år sitter på formingsrommet og fargelegger, maler og prater – så sies det: « Nå er strenge-bærta kommet». «Ja! Strenge-bærta» (Dette er ment mot V2 som snakket til guttene på musikkrommet). Jentene ler litt, prater videre om noe annet, hva de skal fargelegge (…).

V2 kommer inn på formingsrommet og holder rundt skulderen til Sigrun 5 år og smiler. Sigrun: «Ikke si det vi sa». V2 lurer på hva det var. Jentene svarer i kor: «Ikke no». V2 «Om man sier det slik, så blir man jo nysgjerrig». V2 smiler og ser på dem.

Turid 5:«Det var dette, jeg har med det». Så tar hun opp en binders av lomma. Sigrun:

Turid 5:«Det var dette, jeg har med det». Så tar hun opp en binders av lomma. Sigrun: