Vedlegg figurer og tabell
7.3.3 Inndeling i sykehusområder og egendekning .1 Bakgrunn
Helseforetakenes rolle ble formulert slik i vedtaket i sak 108/2008 "Omstillingsprogrammet – innsatsområde 1 Hovedstadsprosessen":
Helseforetakene som utgjør et sykehusområde skal ha et helhetlig ansvar for sin befolkning og tilby lokalbaserte spesialisthelsetjenester og mer spesialiserte tjenester for sitt område, herunder akuttfunksjoner innenfor somatikk, psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og rehabilitering.
Vestre Viken sykehusområde ble opprettet ved at Drammen, Ringerike og Asker og Bærum helseforetak fikk en sentral ledelse. Blefjell helseforetak ble lagt ned og Kongsberg sykehus ble tilført det nye helseforetaket.
Ahus sitt sykehusområde ble utvidet med bydel Alna fra Oslo og Follokommunene. Fra 2004 hadde Ahus ansvaret for Oslos bydeler Grorud og Stovner.
For sykehusområdet Sentrum, som er Oslo minus de tre bydelene Ahus har ansvaret for, ble det vedtatt at de tre sykehusene Riks- og radiumhospitalet, Ullevål sykehus og Aker sykehus skulle slås sammen til Oslo universitetssykehus. Siden det i Oslo også er to private ideelle sykehus, Lovisenberg og Diakonhjemmet, er det faktiske befolkningsgrunnlaget for OUS vesentlig lavere enn det som framgår av tabell 1. I rapporten om storbysykehuset i Oslo er lokalsykehusområdet til OUS satt til 220 000 innbyggere. OUS har også ansvar for regionale tjenester og landsfunksjoner, men definert som et sykehusområde synes det som Sentrum sykehusområde har en befolkning som ligger noe under den Innlandet har. Sentrum sykehusområdet heter nå Oslo sykehusområde.
Det ble så overlatt til ledelsen av de etablerte sykehusområdene å utvikle sine områder videre i tråd med de retningslinjer som ble formulert i strategien.
Tabell 7-1 Befolkningen i de enkelte sykehusområder pr 201251
Sykehusområde
Østfold 278 014
Innlandet 379 741
Ahus 489 268
Oslo 507 418
Vestre Viken 435 251
Vestfold 236 120
Telemark 169 930
Sørlandet 285 554
7.3.3.2 Resultater fra intervjuene
Vi ba informantene beskrive hvordan de opplevde prosessen fram mot etablering av deres helseforetak som sykehusområde/ helseforetak.
Informantene mener at beslutningen om inndeling i sykehusområdene i realiteten ble tatt før 108/2008- dokumentet ble lagt fram, og at det tidlig ble etablert en prosjektgruppe bestående av direktørene ved Oslo- sykehusene, som diskuterte og utredet mye av grunnlaget for sak 108/2008. Informanter viser til at verken Ahus, Asker og Bærum eller Drammen deltok i denne prosessen, der en bl.a. ble enige om sykehusområdene.
Dette er en av hovedgrunnene til at flere av våre informanter opplevde at inndeling av sykehusområde ikke var gjenstand for debatt.
Blant informantene ble det, som en kommentar til inndeling i sykehusområder, pekt på nødvendigheten av å bygge opp "en kritisk masse" omkring foretakene og sikre gode ressurser slik at fagmiljøene ikke ble for svake og at en unngikk en uhensiktsmessig kamp om ressursene.
I intervjuene kom det også fram at en ting er å beregne befolkningsgrunnlag for foretakene og legge premisser for grenser for opptaksområder, noe annet er å endre befolkningens og aktørers måter å agere på, spesielt fastlegenes henvisningspraksis.
51 Vestfold og Telemark er formelt ett sykehusområde, men de opererer som egne foretak. I denne tabellen synes det derfor riktigere å framstille dem med hvert sitt befolkningsunderlag.
Vi har også informanter som pekte på at justering av befolkningsgrunnlaget i hovedstadsområdet ville en ha måttet gjort uavhengig om man hadde operert med tre sykehus i Oslo fortsatt. Endringene var nødvendige og det hadde lenge vært klart at en endring i opptaksområder måtte gjennomføres. Med eller uten fusjonen var man i gang med å bevege seg i retning av å samle fagmiljøer bedre enn hva som var den eksisterende situasjonen.
Vi har også intervjuet informanter som mener at inndelingen i sykehusområder ikke var noe fornuftig grep og at en fortsatt sliter på en del områder med å snu pasientstrømmen. En av informantene uttrykte det slik:
"Innarbeidede vaner er vanskelig å endre på, både i befolkningen og når det gjelder henvisere (eks.
fastlegene)". Noen informanter mener også at det hadde vært mer naturlig om vestregionen i Akershus hadde orientert seg mot Oslo, framfor Vestre Viken. Innen enkelte fagområder har en gjort forsøk på å få pasienter til å velge behandling i Drammen, men preferansene for valg av Oslo har vært vanskelig å endre på. Fritt sykehusvalg og dagens økonomimodell gjør det heller ikke enklere å tilpasse pasientstrømmen strukturen for sykehusområdene.
Enkelte av informantene mener inndelingen i sykehusområder var mer et skrivebordsarbeid, "hvor man tegnet et kart på papiret som så bra ut – regnestykket stemte og man optimaliserte fordelingen av pasienter og sykehus". Et forhold informantene mente man var veldig opptatt av i den forbindelse var at Ahus skulle få de pasientene de trengte. Når det gjelder Vestre Viken, er informantene noe mer usikre på begrunnelsen, men det antydes at det muligens skyldtes at ikke området for Oslosykehusene skulle bli enda større. Men som enkelte peker på var at da man satt og tegnet dette kartet over sykehusområder var det et par faktorer man ikke hadde hensyn til; hva dette kom til å koste og hva ville det kreve å få til i praksis: "Det tok man etterpå, og da var jo fasiten på en måte gitt".
Enkelte av informantene peker på at inndelingen i sykehusområder kan sees på uavhengig av arbeidet med strategien i og med at denne inndelingen skjedde før strategien kom. Samtidig pekes det på at inndelingen i sykehusområder kan sees på som et målbilde på samhandling, og for å motvirke at alt gikk til Oslo. Andre hevder at det viktigste med strategien var nettopp å etablere sykehusområder, at områdene skulle bli mer selvforsynte med spesialisthelsetjeneste, selv om det erkjennes at dette er noe en ikke har fått til.
Informantene ser også spørsmålet om sykehusområder og målet om 80-90 % egendekning i sammenheng.
Det vises her til fleksibiliteten i Oslo-området og Ahus hvor en alltid har hatt en flyt av pasienter til Oslo, og at Vestre Viken også har en pasientpopulasjon som i veldig stor grad velger seg bort fra Vestre Viken, noe de alltid har gjort. Våre informanter mener at det med andre ord ikke er noe nytt etter at Asker og Bærum har blitt en del av Vestre Viken. Også når det gjelder inndelingen i sykehusområder er det informanter som mener at dette også var et grep for "å få orden på Oslosykehusene". Det hevdes at en neppe hadde fått til en bedre utnyttelse av kapasiteten ved sykehusene, f.eks. innenfor Vestre Viken, om en ikke hadde opprettet disse sykehusområdene.
Informantene viser til at det var en del heftige diskusjoner i Helse Sør Øst når det gjaldt inndelingen i sykehusområder. Om det var naturlig å legge Asker og Bærum inn i Vestre Viken var blant disse diskusjonene. Bærum og nærheten til Oslo mente flere talte i mot å legge det til Vestre Viken, hvor dette
"ville bli en tung strøm å snu i retning Drammen". Det ble bl.a. foreslått å dele Vestre Viken, da en så en naturlig akse Drammen/ Kongsberg, mens det for Hønefoss/Ringerike var naturlig å orientere seg mot sykehuset i Bærum. Videre ble det hevdet at ved en todeling av dagens Vestre Viken område, så ville en i løpet av noen få år erfare at de to delene "ville bli bærekraftige og store nok hver for seg". Blant informantene har en også i denne prosessen etterlyst evnen til å se seg tilbake og vurdere på nytt de grepene som ble tatt: "Det var litt bulldoserkjøring den gangen".
7.3.3.3 Oppsummering
I dette kapittelet har vi oppsummert informantenes beskrivelse av prosessen fram mot etablering av deres helseforetak og sykehusområde. Våre informanter oppfatter at beslutningen om inndeling i sykehusområdene
i realiteten ble tatt før 108/2008- dokumentet ble lagt fram. Det ble tidlig etablert en prosjektgruppe bestående av direktørene ved Oslo- sykehusene, som diskuterte og utredet mye av grunnlaget for sak 108/2008. Verken Ahus, Asker og Bærum eller Drammen deltok i denne prosessen, der en bl.a. ble enige om sykehusområdene. Etter informantenes vurdering var det sikkert gode argument for en slik fremgangsmåte, men det grepet som ble tatt bl.a. med å legge Asker og Bærum til Vestre Viken mener vår informanter skulle tilsi at prosjektgruppen eller direktørgruppen burde ha vært utvidet til å involvere alle berørte helseforetak.
Denne fremgangsmåten mener informanteneforsterker inntrykket av at det var "Oslo-problematikken" som ble viet oppmerksomhet.
I intervjuene kom det også fram at en ting er å beregne befolkningsgrunnlag for foretakene og legge premisser for grenser for opptaksområder, noe annet er å endre befolkningens og aktørers måter å agere på, spesielt fastlegenes henvisningspraksis. Videre viste undersøkelsen at justering av befolkningsgrunnlaget i hovedstadsområdet ville en ha måttet gjort uavhengig om man hadde operert med tre sykehus i Oslo fortsatt.
Med eller uten fusjonen var man i gang med å bevege seg i retning av å samle fagmiljøer bedre enn hva som var den eksisterende situasjonen.
Om det var naturlig å legge Asker og Bærum inn i Vestre Viken var gjenstand for mye diskusjon. Bærum og nærheten til Oslo mente flere talte i mot å legge det til Vestre Viken. Det ble bl.a. foreslått å dele Vestre Viken, da en så en naturlig akse Drammen/ Kongsberg, mens det for Hønefoss/Ringerike var naturlig å orientere seg mot sykehuset i Bærum Med en todeling av dagens Vestre Viken område, ville en i løpet av noen få år erfare at de to delene "ville bli bærekraftige og store nok hver for seg".
Et forhold man var opptatt av var at Ahus skulle "få de pasientene de trengte". Når det gjelder Vestre Viken, er informantene noe mer usikre på begrunnelsen, men det antydes et par faktorer man ikke hadde tatt hensyn til; hva dette kom til å koste og hva ville det kreve å få det til i praksis. Det hevdes imidlertid at en neppe hadde fått til en bedre utnyttelse av kapasiteten ved sykehusene om en ikke hadde opprettet disse sykehusområdene.