Hvordan starter man samtalen

Radikaliseringskontaktene i Oslo politidistrikt bruker ulike metoder i den første samtalen eller i den første kontakten med personer som det er knyttet bekymring til. Noen radikaliserings-kontakter legger alle “kortene på bordet” med en gang, mens andre lar ikke personen få vite at det egentlig er en mistanke om radikalisering i bunn. Alle radikaliseringskontaktene opplyser at de starter med en form for bekymringssamtale ved første møte. Radikaliseringskontakten Lars mener at han ikke bruker noen spesiell mal. Det er ingen bestemt form eller struktur på samtalen. Han sier at man ikke bør binde seg opp i en struktur, da kan man bomme, fordi den første samtalen er avhengig av personen som man innkaller til samtale. Samtidig må man ikke ha en altfor uformell samtale, da kan man risikere å glemme viktige temaer man skal prate om.

Lars mener at man bør ha en plan på hvor man vil, altså ha en form for en rød tråd. Når man er ferdig med samtalen burde man ha vært innom en del temaer og samtidig være fleksibel innen-for den samtalen. “En ting er at man viser bekymring innen-for hva individet gjør og opplever, men vi må forsøke å legge frem at også samfunnet er bekymret for vedkommende... Vi må realitets-orientere personen” (Radikaliseringskontakt Lars).

Radikaliseringskontakt Mats forteller også at han ikke følger noe type mal. Han har gjennomført mange bekymringssamtaler med barn og unge over lengre tid. Han pleier å lage en liste i hodet som han vil gå i gjennom og sier at han har egen metode å gjøre ting på.

70

Alle radikaliseringskontaktene i Oslo politidistrikt opplyser at de er fleksible med tanke på hvor den første samtalen skal gjennomføres. Flere radikaliseringskontakter er åpne for å gjennomføre den første samtalen hjemme hos den det gjelder. Det kan være flere fordeler med det å ha sin første samtale hjemme hos kandidaten; Den kan føle seg trygg i omgivelsene sine.

Imidlertid forteller radikaliseringskontaktene at det er en risiko å være hjemme hos noen med tanke på egensikkerhet og det er en vurdering de må ta. “Det er lurt å ha med seg en makker og litt polititaktikk når man skal hjem til noen” (Radikaliseringskontakt Lars). En annen fordel med å dra hjem til folk, som radikaliseringskontaktene i Oslo politidistrikt fremhever, er at de får et større innblikk i livet deres. Ved å være hjemme hos de man mistenker er i en radikalise-ringsprosess, ser man hvordan de bor, hva slags bilder/plakater det er hengt på veggene, hvilke tv-kanaler som de ser på, hvor mange personer som bor i boligen og så videre. Dette kan gi bedre grunnlag for å vurdere kandidatens tilknytning til et islamistisk miljø.

6.2.5.1 Åpen og ærlig

Jeg legger liksom kortene på bordet... Sier: “dette er vår bekymring”. Min erfaring er at vi da kan ha en veldig ærlig og åpen samtale.

(Radikaliseringskontakt Christian)

Fire av radikaliseringskontaktene i Oslo politidistrikt forteller at de er åpne og ærlige ganske tidlig i samtalen. Radikaliseringskontakt Lars synes ærlighet er viktigst. Han forteller at han allerede innledningsvis sier at politiet har fått bekymring, at han jobber med fagfeltet radikali-sering og ønsker å undersøke det og det. Han som person har behov for å være åpen og ærlig med de han snakker med og ønsker ikke å ha skjult agenda. Videre sier han at det handler også om tillitsbygging, slik at de man jobber med ikke opplever at man blir lurt. Samtidig kan man risikere at personen man har til samtale, ikke vil prate om temaet siden det er veldig personlig.

6.2.5.2 “Skjult agenda” for å ikke stigmatisere

... Det er stigma at de kommer til ekstremistkontakt. Det er ikke alle jeg sier til at jeg er ekstremistkontakt. Ofte sier jeg bare at jeg jobber på forebyggende og at jeg ser at du har vært i det og det... … at vi skal fikse en vei herfra sammen (Radikaliseringskontakt David).

Radikaliseringskontakt David forteller at det er mange som har vært inne til en såkalt “ekstre-mistsamtale” og som ikke vet at det er derfor de er innkalt til samtale hos politiet. To av radi-kaliseringskontaktene forteller at de er noe tilbakeholdne med å fortelle at de er radikaliserings-kontakter. Radikaliseringskontakt David forteller at det er mye forskjellig når det gjelder å få

71

tillit. Det varierer fra person til person. Hvilken bekymring som er på forhånd, bestemmer en del om hvordan radikaliseringskontakten får en inngang til samtalen. Radikaliseringskontakt David sier at det er noen personer som han vet har dårlig forhold til politiet. Blant annet nevnte han en høyreekstremist som var i slutten av 30 årene. Denne personen bodde i kretsen og hatet politiet. Radikaliseringskontakten David sier at han snakket ikke noe rundt ideologien hans, men om andre temaer. Dette fungerte veldig godt og David bruker denne erfaringen i samtale med de som er fare for å bli islamister. “Målet er at personen kommer inn til samtale flere ganger, og at man etter hvert skal jobbe seg inn når man har fått posisjon.”

To av radikaliseringskontaktene forteller at de er redde for å stigmatisere, samt at temaet radikalisering er personlig og ganske “touchy”. Med tanke på kontaktetablering unngår de der-for å der-fortelle at de er radikaliseringskontakter, men heller bruker en vanlig samtale og kommer inn på ulike temaer etterhvert. Radikaliseringskontakt Emil er redd for å “starte for hardt” og mener at man må bygge en relasjon først. Han sier “jo bedre relasjonen er, desto lettere er det å snakke om vanskelige ting.”

Koordinatoren i distrikt 1 har en annen tilnærming og mener at det er mye enklere å komme i kontakt dersom man presenterer seg som forebygger og forteller at de ringer fra fore-byggende avdeling. Koordinatoren i distrikt 1 opplever at det er lettere å “få et ja” hvis han sier at han jobber ved forebyggende avdeling. Han er videre åpen om hva som er bekymring, at samtalen er frivillig og de har krav på å vite hva som er bekymringen. Han tar ikke det som et avhør der han presenterer med en gang, men han snakker litt løst først, skaper tillit og deretter legger han det frem. Det er ikke alltid han legger alle kortene på bordet. Hvis det er en bekym-ring fra skolen så sier han at han er fra forebyggende, at vi har mottatt en bekymbekym-ring og ønsker å prate med vedkommende. Det er ofte spørsmål om PST i samtalene. Han forteller at han prøver å si minst mulig eller pakker det inn slik at personen blir nysgjerrig. “Men hvis de spør så har de krav på å vite det” (Koordinator i distrikt 1).

Distrikt 1 har en mentorordning som er en del av SLT. Mentoren jobber med radikali-sering og ekstremisme i tillegg til megling og andre oppgaver. Det at man ikke er ærlig og åpen om at man jobber som radikaliseringskontakt, har vist seg å være problematisk. “Der har vi møtt på en del skjær i sjøen” (Koordinator i distrikt 1). Det var en kandidat som var med men-toren sin på boligkontoret i kommunen. En av de ansatte ved boligkontoret sa foran kandidaten

“nei men, er ikke du som er sånn ekstremist-mentor?” hvor på kandidaten begynte å lure på hvem mentoren egentlig var og hvem han jobbet for. Mentoren prøvde å si at han jobber i

72

kommunen, at han ikke er politi, at han er ikke i noen tjeneste og har heller ikke noen å rappor-tere til. “... Plutselig raknet hele tillitsforholdet... Hvis slike rykter sprer seg, er mye ødelagt”

(Koordinator i distrikt 1).

De som utfører bekymringssamtaler har forskjellige måter å starte på. Alle mener at den måten de starter samtalen på fungerer godt for dem. Det er ikke noe standardisert formel eller mal på hvordan samtalen skal tas, fordi personene som radikaliseringskontaktene møter og snakker med er ulike. Det viktigste for alle radikaliseringskontaktene er at det opparbeides til-litt, enten i den første samtalen eller senere.