Validitet (gyldighet), generaliserbarhet og reliabilitet (pålitelighet) er tre kriterier som brukes som indikatorer på kvalitet på data (Tjora 2013, s. 202). Data er bindeleddet mellom virkelighet og analysen av den. Det er når empirien er innsamlet på en pålitelig måte, og blir registrert så nøyaktig som mulig at de utgjør empiriske data (Grønmo 2004, s. 33).
Validitet kan defineres på ulike måter, som oftest defineres begrepet som sannhet, gyl-dighet, styrke og riktighet (Kvale og Brinkmann 2015, s. 276). Validitet handler om datamate-rialets gyldighet for de problemstillingene som skal belyses og er et uttrykk for hvor godt data-materialet svarer til forskerens intensjoner med undersøkelsesopplegget og datainnsamlingen.
Validiteten er høyere jo bedre dataene svarer til forskerens formål med undersøkelsen, mens validiteten er lav dersom de faktiske dataene er lite treffende i forhold til problemstillingen (Grønmo 2004, s. 221). Problemstillingen og formålet med undersøkelsen ble gjort grundig kjent for informantene. Jeg opplevde at alle informantene forstod intervjuspørsmålene og målet med datainnsamlingen. Under analysearbeidet erfarte jeg at datagrunnlaget noen ganger var begrenset, særlig gjaldt dette informantenes erfaringer med kvinnelige ekstremister og om be-grepet islamisme. En styrking av dataene i forhold til kvinnelige ekstremister ville krevd en grundigere gjennomgang av temaet og fordret at jeg også hadde økt fokus på det.
26
Innenfor samfunnsforskningen er en eller annen form for generalisering et eksplisitt eller implisitt mål. Hvorvidt det er nødvendig med en generalisering i kvalitativ forskning og hvordan dette skal gjøres, har vært diskutert over lengre tid. Enkelte forskere har foreslått at man kan snakke om overførbarhet istedenfor generalisering innenfor kvalitative studier. Tjora mener at begrepet generalisering er godt etablert som kvalitetsindikator for forskning som sådan, og at det i begrepet “overførbarhet” ligger en innsnevring av hva slags form for genera-lisering man kan tenke seg fra kvalitative studier (Tjora 2013, s. 207-208). Jeg velger å ikke generalisere, fordi målet med mitt prosjekt var å gå dypt inn i et spesifikt problemområde.
Reliabilitet går ut på resultatets troverdighet og konsistens (Kvale og Brinkmann, 2015 s. 276). For å få en god reliabilitet er forberedelsene, gjennomføring av datainnsamling og be-handlingen av dataene viktig. Selv om jeg vurdere reliabiliteten i min studie som god, vil den alltid kunne diskuteres i en kvalitativ studie. Dette fordi mitt engasjement som forsker vil kunne betraktes som støy i prosjektet ved at den kan påvirke resultatene. I en kvalitativ forskning, der målet er å få frem informantenes erfaringer og opplevelser, kan man si at det ideelle ville være at forskeren overhodet ikke påvirket informantene eller dataene de frembrakte. I praksis er dette så og si umulig. Forskerens tolkning og forståelse av dataene vil være påvirket av en rekke faktorer. Som forsker er man en del av det som sies og observeres. Forskeren har også en egen forståelse av målet for studien. Likevel er det viktig å være bevisst denne påvirkningen og kont-rollere den. Allerede etter første intervju, da jeg hørte på lydopptaket, oppdaget jeg at min del-takelse i intervjuet kunne påvirke informanten. Jeg erfarte at min deldel-takelse var noe mer aktiv enn den burde være. Dette gjorde at jeg etter denne erfaringen ble noe mer passiv i min rolle som forsker (Tjora 2013, s. 203).
Innenfor all samfunnsforskning vil forskeren ha et eller annet engasjement i temaet.
Kunnskap en forsker har om temaet er en ressurs (Ibid). Jeg har en tredelt tilnærming til temaet;
politimann, forsker og norsk-muslim. Fordelen med min politibakgrunn er at jeg har god innsikt i oppgavene som en politibetjent skal utføre, det var enklere for meg å forstå hvordan infor-mantene var organisert og å forstå ulike politifaglige uttrykk. Jeg vil tro at dersom en utenfor-stående som ikke hadde hatt politifaglig bakgrunn og skulle forske på politiet, ville brukt mer tid på å sette seg inn i politietaten og ting måtte forklares mer for han/henne. Jeg opplevde at flere av informantene snakket med meg som en politimann, og ikke som en forsker, noe jeg mener er en svakhet ved det å forske i eget miljø. Dette skyldes ikke bare informantene, selv opplevde jeg det som utfordrende å ta på meg forskerrollen. Særlig merket jeg at jeg kunne blir noe ivrig. Ved transkriberingen av datamaterialet, hører jeg at jeg gir informanten bekreftende
“svar” på det informanten snakker om, i form av “ja”, “Mm”, “ja, riktig” og “ok.” Dette kan ha
27
ført til at informantene har tatt for gitt at jeg har forstått hva de har sagt og dermed unnlatt å gå nærmere inn på dette. Samtidig har det ikke vært meningen å påvirke uttalelsene fra informan-tene, men snarere vært en tilbakemelding til informanten at “ja, jeg hører hva du sier.”
Tidligere studier viser at politifolk generelt er skeptiske til utenforstående som skal fo-reta undersøkelser på politiet (Gundhus 2006, s. 89). Dette var også min erfaring. Derfor var det en stor fordel at jeg selv er en politimann. Min bakgrunn som politimann og ansatt ved Oslo politidistrikt var utvilsomt avgjørende for at jeg fikk så god oppslutning på undersøkelsen. Og så min religiøse og kulturelle bakgrunn har kanskje påvirket deltakerne og den informasjonen de ga, fordi de kunne oppleve at jeg, med min norsk-muslimske bakgrunn og med kunnskap om radikalisering samt de lukkede muslimske miljøene, var ansett som en “ekspert.”
God kjennskap til fagområdene gjorde at jeg lettere så styrker og svakheter enn en uten-forstående kanskje ville gjort. Samtidig kan dette være utfordring fordi det er nødvendig med en distanse til fagfeltet man studerer i for å kunne gjennomføre en kritisk og objektiv studie.
God kjennskap til et tema kan føre til at forskeren identifiserer seg så sterkt med informantenes uttalelser at han ikke klarer å opprettholde en profesjonell avstand (Kvale og Brinkmann 2015, s. 108). Jeg har hele veien forsøkt å være mest mulig objektiv, fra å være i intervjusituasjonen, ved behandlingen av data og under resten av skriveprosessen. Imidlertid synes jeg det at jeg kunne en del mer om temaene moskeer/ trossamfunn og moskeenes underavdelinger enn infor-mantene, var utfordrende, særlig under intervjuene. Ettersom jeg hadde den kunnskapen, ble det til at jeg informerte informantene eller ga en rask innføring i hvordan for eksempel en moske er sammensatt, hvorvidt det er en pakistansk moske eller en somalisk moske. Når jeg transkri-berte og gikk igjennom lydopptakene, skjønte jeg at jeg enkelte ganger snakket mer enn jeg kanskje burde. Uansett ser jeg at dette ikke har påvirket svarene jeg fikk ved analyseringen av dataene. Selv om det å være endel av miljøet man forsker i, kan være en ulempe, vil jeg påstå at fordelene er større enn ulempene.
28