Hvordan  lese  Tomas  Espedal?

Tomas Espedal er kjent for å skrive selvbiografiske romaner, og han blir stadig nevnt i sammenheng med Karl Ove Knausgård. I Espedals siste roman, Bergeners (2013), skildrer han det litterære miljøet i Bergen hvor han selv har vært og er en sentral skikkelse. Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal kjenner hverandre fra Knausgårds studietid i Bergen. I Min kamp 5 (2010) skriver Knausgård om da han ble anklaget for å ha voldtatt en kvinne, en hendelse som skal ha skjedd i Espedals leilighet. I Bergeners skriver Espedal sin versjon av hendelsen og etterspillet. I samspill med media som disket opp med dramatiske overskrifter,

”Knausgård risikerer ti års fengsel. Fristen for å anmelde påstått voldtekt går ut i høst”

(Skogrand 2010), skaper Knausgård og Espedal performativ kunst.

Til tross for at disse forfatterne spiller på hverandres forfatterskap, har de svært forskjellige prosjekter gående. Mens Knausgård forfører sine lesere med lange og detaljerte beskrivelser av omgivelsene og sitt indre liv, skriver Espedal kort, enkelt og minimalistisk.

En av de største kampene til Karl Ove i Min kamp, er den mot faren. Dybden og innsikten i denne konflikten kommer frem gjennom lange og utallige fortellinger fra barndommen og opp til skrivende stund. I tillegg til fortellingene får vi lange tankerekker og refleksjoner rundt problematikken i en realistisk språkdrakt som gjør at leserne til stadighet kjenner seg igjen. Espedal derimot, har et stramt og presist språk som nærmer seg poesien. Hans formidling skjer gjennom ikoniske motiver som settes opp mot hverandre. I ”Biblioteket”, første kapittel i Imot naturen, får vi historien om da Tomas møtte Janne for første gang på en nyttårsfest. Historien er skrevet i tredjeperson, hvor han og hun er de forelskede

hovedkarakterene. Det kommer tydelig frem at han er Tomas, og hun er Janne. Denne leken med fortellerstemmen tar jeg opp i kap. 2. Foreløpig skal vi konsentrere oss om historien om hun og han, som altså er Tomas og Janne. Tomas blir slått av det skjønne utseende straks han får øye på henne, og får henne på tomannshånd i et bibliotek. Møtet mellom de to

nyforelskede fremstilles som det klassiske møtet mellom skjønnheten og udyret, hvor han er en gammel erfaren mann, og hun er den unge og uerfarne: ”Den hvite huden og det gamle ansiktet, rynket og grovt, det hviler mot det nakne, unge brystet” (Espedal 2012: 9).

Kritikerne ble bekymret over denne klisjéfylte åpningen. ”Å se en så selvmytologiserende forfatter bevege seg mot den hengemyren av klisjeer som omgir aldrende mann/ung

kvinne-problematikken, føles litt som å betrakte en katastrofe som er i ferd med å skje” (Farsethås 2011), skrev Ane Farsethås i sin anmeldelse av boken, og Ingunn Økland åpnet med det samme poenget i sin anmeldelse i Aftenposten. Til tross for dette ender begge anmeldelsene i begeistring over romanen: ”Det er nakent, brutalt og enkelt. Til og med de første erotiske standardbildene får sin retrospektive funksjon” (Økland 2011)

Interessant blir det når Espedal vender og snur på motsetningene ved f.eks. å se det vakre i det stygge, ”Ansiktet kan være ødelagt av ensomhet eller av for mange nytelser, det er ikke mulig å si hva som bor i ansiktet hans, men det er det ødelagte som er vakkert ved ham;

hun syntes at han har et ødelagt og vakkert ansikt” (Espedal 2012: 11). Flørtingen mellom de to utvikler seg til elskov og misbruk av illegale rusmidler:

Han tvinger hodet hennes ned mot skrivebordet, og hun trekker pusten forsiktig inn gjennom nesen, husker med ett hvordan hun ble presset ned i snøen, hvordan snøen fylte munnen og nesen, den kalde snøen, hun puster inn og blir overrasket over hvor varm den er,[...]. Så trekker han kjolen ned over skuldrene hennes, drar ned

brystholderen og drysser en hvit stripe av pulveret mellom brystene. Han stikker røret inn mellom de hvite brystene og trekker pusten kraftig inn. (Espedal 2012: 13)

Kokainsniffing fra kvinnebryst er et kjent motiv fra både film og litteratur som gir

assosiasjoner til populærkultur og mafiaestetikk. Det setter også den dyriske seksualiteten i et nytt lys; akten foregikk i rus, de tok et valg om å gi seg hen til lyst og euforiske følelser. Hva er natur og hva er aktørenes egne valg? I teksten leser vi dessuten at han bruker makt for å få henne til å innta stoffet. Hun stopper ham heller ikke, det minner henne om å bli presset ned i snøen, antakelig av sterkere gutter som barn. Sitter det i henne fra gammelt av å være med på den farlige leken? eller er det noe hun har oppriktig lyst til? I teksten finner vi et spørsmål som inneholder et mulig svar ”Kanskje vil hun kaste seg ut i noe som er farlig, katastrofalt, som vil forandre henne fullstendig” (Espedal 2012: 11), men ingen tydelige svar.

Hvis Karl Ove Knausgård skulle skrevet om en gang han brukte kokain, ville det sett helt annerledes ut enn hos Espedal. Han ville antakelig drøftet risikoen over flere sider, og sørget for å gi leseren en forståelse for at han gjorde det. Espedal lar hendelsen stå for seg selv ved nettopp ikke å kommentere risiko og ulovlighet, slik at vi står vi igjen med et ikonisk motiv. Kapitlet inneholder også en omskrevet fortelling om Pierre Abélard (1079-1142), den 38-årige læreren og forfatteren av logiske og filosofiske tekster som innledet et romantisk forhold med sin 15-årige elev, Héloïse. Espedal tar utgangspunkt i Brevvekslingen mellom Abélard og Héloïse, og skriver historien med sitt eget språk.

Fra der de sitter under det store, beskyttende lindetreet[...], kan de se huset hvor Héloïses onkel bor; de venter på at han skal blåse ut lysene og gå opp trappene til soverommet i øverste etasje, så vil de komme frem fra skjulestedet sitt og gå tilbake til huset hvor de vil låse seg inn i biblioteket. Héloïse vil kle av seg, hun vil stå naken foran Abélard (Espedal 2012: 21)

Videre får vi også her en elskovsscene i bibliotek. Det kommer ingen forklaring på hvorfor historien er med, ingen analytisk sammenligning mellom de to kjærlighetsforholdene, eller kulturen i de to tidsepokene. Men det er opplagt en fortelling som skal sammenlignes med Tomas’ mer samtidige forhold; bekymringen over å bli oppdaget av onkelen viser at det også var forbudt aktivitet den gang, men kjærlighet mellom ung og gammel er tidløs.

Da disse motstridende elementene sidestilles – den unge og den gamle, vakre og stygge, det champagnedrikkende og kokainsniffende paret på nyttårsfest på 2000-tallet ved siden av en klassikerromanse fra 1000-tallet – utgjør de en estetisk helhet som i første omgang beveger seg bort fra virkeligheten. Med et enkelt og bilderikt språk nærmer kapitlet seg poesien, og i poesien er sammensettingen av de ulike delene avgjørende for meningen.

Cleanth Brooks, kjent for å være en av grunnleggerne av nykritikken, forklarer poesiens spill mellom del, helhet og kontekst i ”Ironi som strukturelt prinsipp”: ”Straks vi har innsett at diktets forskjellige deler er organisk forbundet med hverandre, og indirekte med diktets totale tema, innser vi også kontekstens betydning.” (Brooks 2003: 60). Når man er klar over disse ulike delene, kan man forstå at de innbyr til et språklig spill med hverandre, hvor betydningen blir usikker og krever en hermeneutisk tilnærming. Det positive med denne leken, er at

språket fornyes, noe Brooks mener er dikterens ansvar: ”Den moderne dikteren står overfor oppgaven å gjenoppvekke et nedslitt og tappet språk, slik at det igjen kan formidle mening med kraft og presisjon” (Brooks 2003: 69). I følge Brooks er det et ”indre ironisk press” som setter i gang fornyelsen av språket.

Denne dynamikken mellom del og helhet som Brooks skisserer, finner vi også i romanen, og ”Biblioteket” inneholder gode eksempler på dette. Historien om Abélard og Héloïse går fra å være en skandale i sin tid, til å bli et dagsaktuelt motiv når den sidestilles med hans og hennes affære i biblioteket. At elskoven foregår i et bibliotek, virker heller ikke til å være valgt av tilfeldige grunner. Biblioteket blir et rom som fraskiller paret fra resten av festen og nåtiden, og knytter dem til litteraturen generelt og til Abélard og Héloïse spesielt.

Hvis vi våger oss videre inn i den pikante affæren mellom han og henne, ser vi at også den forsøker å si noe utover den rødmende skandalen mellom den unge og den gamle: ”Han griper tak i håret hennes, i hestehalen, og drar hodet bakover så hardt at hun må reise seg opp på alle fire” (Espedal 2012: 14). De seksuelle scenene har et gjennomgående spill med

metaforer fra dyreverden, slik at seksualiteten plasseres i naturen. Slik blir seksualiteten et fortettet motiv med referanser til rus, begjær, kultur og natur. Dermed har vi et kapittel som leder oss inn i romanens uttalte hovedtematikk (natur), gir oss historien om første gang Tomas og Janne møttes, og som gir oss en pekepinn på forbindelsen mellom livet og litteraturen.