Bruk av data fra kommentarfelt
4. Hvem er utviklingshemmet – skolenes forståelse av begrepet utviklingshemming
Da vi tok kontakt med skolene i starten av prosjektet, informerte vi om at vi skulle undersøke forholdene for elever med utviklingshemming. Det viste seg at vi fikk mange spørsmål om hvem vi mente når vi brukte begrepet utviklingshemming. Vi fikk så mange spørsmål om akkurat det, at vi bestemte oss for å spørre de vi intervjuet i den kvalitative delen av undersøkelsen om hva de la i begrepet. Det viste seg at vi fikk mange ulike svar. Ansatte ved skole 1 svarte at det er et vidt begrep, men at det handler om elever som har problemer med forståelse når det gjelder læring. De mener at det er elever som ikke kan gå i en vanlig klasse. De ansatte forklarte at enkelte av disse elevene ikke skiller seg ut utseendemessig, og dermed kan disse slite litt mer enn andre fordi de ikke blir tatt hensyn til av medelever.
I intervju med to miljøarbeidere ved skole 2 sier de at de ikke helt vet hvem som har utviklingshemming. De snakker om elever som har behov ut over det vanlige skoleløpet og som ikke følger vanlig timeplan. En av dem tilføyer at utviklingshemming handler om begrensninger på det kognitive området. En av kontaktlærerne for elever med utviklingshemming ved samme skole sier at elever med utviklingshemming er personer som trenger hjelp med å klare livet sitt. Hun viser til at det er mange grader og mange ulike diagnoser. Miljøterapeuter ved skole 1 sier at det kan handle om elever med Down syndrom og andre som for eksempel befinner seg innenfor autismespekteret. De sier at det også finnes elever som befinner seg i et slags grenseland. Det kan være elever som har strevd gjennom hele skolegangen, og som begynner på vanlig linje i videregående skole. For noen av disse går det dårlig faglig, og derfor blir de overført til spesialgruppe. Det er likevel ikke sikkert at de føler seg hjemme der fordi de ikke identifiserer seg med de andre elevene og i alle fall ikke med de som har store vansker. Noen av disse elevene kan bli skolevegrere. De finner ikke venner, verken i spesialgruppa eller blant andre elever, og det hender at noen av dem bare slutter på skolen. Miljøterapeutene reflekterer over om det kanskje også burde være et eget tilbud for slike elever, og de nevner grunnkompetanse som en mulighet.
Rektor ved skole 1 sier at elever med utviklingshemming er tatt opp på særskilt grunnlag. Det er ofte elever som har en diagnose og som har vært fulgt opp gjennom hele skoleløpet. Han opplever at skolen har mye kunnskap om disse elevene når de begynner i videregående skole. Det vil si at skolen har god oversikt over denne elevgruppa og at de har et godt tilrettelagt tilbud til dem ved skolen. Det brukes mye ressurser på disse elevene fordi det er krevende med individuelt tilrettelagt opplæring.
Rektor ved skole 3 sier at hun ikke ønsker at det skal settes spesielle navn på elever med ulike utfordringer. Hun viser til begreper som gråsoneelever eller meldingselever.
Dette er merker som blir sittende i sinnet til elevene, og det merket går ikke bort. For rektor er språket svært viktig, og hun sier at hun passer på at elever ikke skal omtales på slike måter. Hun sier: «Det er ganske viktig hvilke merker vi setter på ungdommene våre.» Det kommer også fram eksempler som viser at de som blir omtalt som utviklingshemmet, ikke liker betegnelsen. En miljøterapeut sier at dette særlig gjelder
for personer som har relativt små vansker. Han mener at det er bedre å si at de har læringsutfordringer.
Ved en PPT for grunnskolen spør intervjupersonen om vi mener psykisk utviklingshemming og sier at i så fall handler det om kognitiv funksjonsnedsettelse.
Hun sier også at habiliteringstjenesten kan bruke ulike diagnoser som for eksempel gjennomgripende utviklingsforstyrrelse eller generelle lærevansker. Ut fra slike diagnoser kan det være vanskelig for samarbeidspartnere å vite hva det egentlig handler om. Ved en annen PPT skiller intervjupersonen mellom utviklingshemming og psykisk utviklingshemming. Hun sier at når hun tenker på psykisk utviklingshemming, tenker hun på elever som har kognitive vansker.
I korrespondanse med et fylkes inntakskontor kom det også fram at de opererte med et skille mellom utviklingshemmet og «ordinære» elever med generelle lærevansker og lave karakterpoeng. Det ser altså ut som om enkelte innen utdanningsområdet bruker begrepet generelle lærevansker som et uttrykk for spesifikke fagvansker i flere fag, mens fagterminologien innen utviklingshemmingsfeltet bruker det som en betegnelse for personer som har vansker å lære og forstå på grunn av en utviklingshemming.
Når informantene våre ved skolene og i prosjektet for øvrig har en ulik forståelse av hvem elever med utviklingshemming er, så er det viktig å ta det med seg når vi analyserer og tolker våre funn. Vi har i delstudie 1 definert utviklingshemming medisinsk og relativt snevert i den forstand at det bare er de som har en utviklingshemming som primærdiagnose som er inkludert i studien. Dersom våre informanter har en videre forståelse av hvem de utviklingshemmete elevene er, vil dette ha innvirkning på hva informantene svarer. Dersom de definerer de utviklingshemmete som gråsoneelever med skolevansker og læringsutfordringer, vil svarene deres være annerledes enn om de legger til grunn en mer snever medisinsk forståelse. Hva informantene og respondentene i spørreskjemaundersøkelsene har i tankene når de tenker på utviklingshemmete har vi liten kontroll over – i mindre grad i spørreskjemaundersøkelsene enn i intervjuene. Vi har prøvd å forebygge dette ved en utførlig beskrivelse i spørreskjemaet av hva vi i undersøkelsen legger i begrepet utviklingshemming. Imidlertid er det en usikkerhet som kan gå utover gyldigheten av de konklusjonene vi trekker ut av resultatene. Det er derfor viktig å sammenstille resultater fra ulike datainnsamlingene for å få best mulig grunnlag for å trekke gyldige konklusjoner.
4.1 Oppsummering
Et grunnleggende funn i dette prosjektet er at det er uklart for skolene hvem elever med utviklingshemming er. Dette har selvfølgelig implikasjoner når en skal undersøke situasjonen til elever med utviklingshemming. Skolesektoren inkludert PPT opererer sjelden med diagnoser, ofte på grunn av ideologiske årsaker (Caspersen og Wendelborg 2015) og at en ikke ønsker å sette «merkelapper» på elever slik som det kommer fram i dette kapittelet. De fleste vi har intervjuet forbinder begrepet utviklingshemming med kognitive utfordringer. Forståelsen av hvem
utviklingshemmete er også at elever med utviklingshemming er elever som går i spesielle skoleklasser og som trenger hjelp gjennom livet. Informantene viser dessuten til faglig svake elever som har strevd gjennom hele skolegangen. Enkelte mener at en skal være svært forsiktig med å sette ulike merkelapper på elever og at en for eksempel kan bruke begrepet læringsutfordringer. Faren med en uklar forståelse av hvem elever med utviklingshemming er, kan være at skolene kan innlemme elever med andre fagvansker og problemområder i gruppen utviklingshemmete og gi dem et tilbud som ikke er i tråd med deres forutsetninger, samt at det kan true gyldigheten i konklusjonene som trekkes ut fra resultatene.