Holdning versus atferd

I lys av at vi har som mål å påvirke de som sniker til å bli betalende passasjerer, er det hensiktsmessig å se på forholdet mellom folks holdninger og deres faktiske atferd. For hva er egentlig forskjellen på holdninger og atferd, og hvorfor er det viktig å forstå sammenhengen mellom disse begrepene? Spørsmålet vi må stille er nemlig om det er en holdningsendring som skal til for å endre atferden hos de som sniker, eller om det er selve atferden vi må forsøke å påvirke. Psykolog Pål Johan Karlsen beskriver holdninger som menneskers relativt stabile innstillinger til noe bestemt, enten i positiv eller negativ forstand (Karlsen 2012, 188).

Atferd er på den annen side våre faktiske handlinger, og anses i mange tilfeller som et resultat av en bestemt holdning (2012, 188). I dette tilfellet er det interessant å stille seg spørsmålet om hvorfor majoriteten som sniker fortsetter å gjøre det, selv om de vet det er «feil». Det kan tenkes at mange unnskylder sniking med at de har glemt å kjøpe billett, hvilket er et gjentakende utsagn som støttes i Ruters Gratist-rapport (Nilseng, upublisert rapport 2016, 14).

Men kan ren glemsel være en løgn mange forteller seg selv for å unngå moralkonflikter med sine egne holdninger, eller er det faktisk sånn at atferden er et direkte resultat av holdninger omkring det å snike?

Innen sosialpsykologi har holdninger og atferd vært diskutert i årevis, og den gjennomgående problemstillingen som forsøker å besvares er hvorvidt atferd faktisk er et resultat av våre holdninger (Chaiklin 2011, 31). Det er etablert et skille mellom to standpunkter, hvorav det ene innebærer at vår atferd er våre holdninger, mens det andre hevder det motsatte. Lewin referert i Chaiklin (2011) er blant de som hevder at hvis man skal endre folks atferd, er man først nødt til å endre deres holdninger (Chaiklin 2011, 32). Derimot mener blant annet Maykovich at holdning og atferd ikke korrelerer i like stor grad, og konkluderer med at menneskers atferd ikke kan predikeres på bakgrunn av deres holdninger (Maykovich 1976, 693). Chaiklin peker på at det er lite bevis som tilsier at våre holdninger må endres dersom man skal endre atferd, men heller at holdninger i visse tilfeller kan gi en indikasjon på den faktiske atferden (Chaiklin 2011, 48). Han hevder at problemet med kun å fokusere på holdninger, er at man potensielt vil komme til å forsterke den holdningen en forsøker å endre, og dermed at atferd i større grad må vektlegges (Chaiklin 2011, 49). Hvis vi tar utgangspunkt i oppgavens problemstilling, vil det være interessant å finne ut om hvilke holdninger snikere

har til det å snike, og eventuelt om det er atferden som har påvirket holdningene, eller motsatt.

I tilfeller der folk hevder å snike fra tid til annen, kan man anta at det er atferden som har påvirket og utviklet holdningene. For om man i utgangspunktet mener at det å snike er feil, men har lyktes med å snike uten å bli tatt i billettkontroll – vil det ikke da være enklere å gjøre det igjen? I Ruters Gratist-rapport ble det blant annet undersøkt hvilken holdning man hadde til det å reise uten gyldig billett, og hele 61 prosent sa seg enig med følgende påstand: «Det er uaktuelt for meg å reise uten gyldig billett» (Nilseng, upublisert rapport, 2016, vedlegg 5).

Likevel fant Ruter at 9 prosent av disse faktisk hadde reist uten gyldig billett i løpet av de siste 12 månedene. Dette forteller oss at det er ikke alltid er holdningene som påvirker og former atferden, og det kan tenkes at vi finner lignende tilfeller hos vår målgruppe. I vårt tilfelle må vi derfor se nærmere på hvordan vi kan få snikere til å kjøpe billett på automatikk, med andre ord vektlegge å påvirke atferden, fremfor å forsøke å endre deres permanente holdninger.

2.2.1 System 1 og system 2

Vi kan reagere enten automatisk eller bevisst på våre omgivelser, men vi er i utgangspunktet programmert til å gjøre ting ubevisst og gå på autopilot. Psykolog og nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, benytter i boken Tenke, fort og langsomt et begrepspar som beskriver disse to tankesettene hos mennesker. Disse begrepene kommer opprinnelig fra psykologene Keith Stanovich og Richard West – og kalles for system 1 og system 2 (Kahneman 2013, 26). System 1 er automatisk, innsiktsbasert og ubevisst, mens system 2 er mer rasjonelt tenkende, aktivt og bevisst (Morewedge og Kahneman 2010, 435). Se figur 1 for illustrasjon av de to tankesettene:

Figur 1: System 1 og system 2 (Samuelsen, Peretz og Olsen 2016, 78).

System 1 kalles også for vanebasert atferd, som betyr at den alltid er ubevisst og aldri kan skrus av (Kahneman 2013, 26). Når man tenker på disse to tankesettene i forhold til det å snike på kollektivtransport i Oslo, er det interessant å se på om mennesker utfører denne atferden i system 1 eller system 2. Bare tenk tilbake på sist du skulle reise med kollektivtransport, hvordan tok du avgjørelsen om du skulle kjøpe billett eller ikke? Gjorde du dette av ren vane, eller vurderte du å ikke gjøre det, bare den ene gangen? Når vi ikke synes at konsekvensene av en handling er risikabel nok, vil vi ikke aktivere system 2 – vi gidder rett og slett ikke bruke energi på det, og følger heller magefølelsen i system 1 (Kahneman 2013, 30-31). Teorien tilsier derfor at noen av de menneskene som sniker på kollektivtransporten kanskje ikke reflekterer nok over konsekvensene av å bli tatt i billettkontroll. Ruters Gratist-rapport viser at 24 prosent ikke var klar over at billetten hadde utgått eller var inaktiv (Nilseng, upublisert rapport, 2016, vedlegg 2). I et slikt tilfelle er man mest sannsynlig i system 1-tankegang, fordi det er en vanesak at man alltid har gyldig billett. På den annen side kan man undre om disse personene faktisk har glemt å kjøpe billett, eller om de rett og slett tok sjansen.

Det finnes imidlertid et nokså fascinerende poeng når det gjelder disse to systemene. Ifølge Richard H. Thaler og Cass R. Sunstein vet for eksempel ikke system 1 hvordan man spiller tennis, da dette krever refleksjon og nøye tanker fra system 2. Likevel kontrer de med at det automatiske systemet kan – med nok øvelse – trenes opp til å utføre handlinger som til å begynne med var system 2-tankegang (Thaler og Sunstein 2019, 35-36). Dette vil med andre ord si at nok øvelse gjør at man til slutt følger magefølelsen. Betyr det at om vi lykkes med å

få snikere til å reflektere over konsekvensene av å snike nok ganger, så vil de etterhvert kjøpe billett på automatikk?