En hyppig oppgitt årsak for samarbeid er at kollegaer henviser elever til minoritetsråd-giver. Det varierer mellom de ulike kollegagruppene hvor hyppig dette skjer. Rådgivere oppgir oftere at de har henvist mange elever til minoritetsrådgiver, 19 prosent sier at de har henvist mellom 26 og 100 elever, og 22 prosent av rådgiverne har henvist mel-lom elleve og 25 elever. Et flertall av kontaktlærerne (70 prosent) sier at de en eller flere ganger har henvist mellom én og ti elever (se tabell 5.1). Under 10 prosent av kontaktlærerne og rådgiverne sier at de ikke har henvist noen elever, og et flertall av disse har jobbet under ett år i skoleverket (tall ikke vist).
Tabell 5.1 Antall elever du noensinne har henvist til minoritetsrådgiver. Etter ulike grupper av kollegaer. Tall i prosent. (N=171).
0 elever 1–5 elever 6–10 elever 11–25 elever 26–100 elever Total
Kontaktlærer 9 49 21 12 9 100
Rådgiver 4 26 30 22 19 100
Annet 20 43 13 15 10 100
Total 11 43 21 14 11 100
I undersøkelsen ba vi kollegaer krysse av for en rekke ulike årsaker til at de hadde henvist en eller flere elever til minoritetsrådgiver. Det var mulig å krysse av for flere årsaker.
Denne listen gir ingen uttømmende oversikt over hvorfor kollegaer mener en elev vil kunne ha utbytte av å snakke med minoritetsrådgiver, men den gir en indikasjon på hvilke årsaker som oftest gir grunnlag for henvisning.
Figur 5.4 Årsaker til at kollegaer henviste til minoritetsrådgiver. Prosent. (N = 154).
Den hyppigst oppgitte henvisningsgrunnen var sosiale problemer (59 prosent), etter-fulgt av sterkt kontrollert av familien (56 prosent), mye fravær fra skolen (52 prosent) og dårlig psykisk helse (49 prosent). Over halvparten av kollegaene oppga disse fire som årsaker til henvisning. Dårlig motivasjon, behov for hjelp til utdanningsplaner, bekymring for tvangsekteskap og bekymring for vold ble oppgitt som henvisningsgrunn
av mellom 30 og 40 prosent av kollegaene. Av de minst oppgitte grunnene for henvis-ning var bekymring for kjønnslemlestelse og elev som bråkte i klassen. Dette ble gitt som grunn av om lag 10 prosent av kollegaene (figur 5.4).
I henhold til mandatet skal minoritetsrådgiver ha et særlig ansvar for problemer elever erfarer når det gjelder tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige frihetsbe-grensninger. Mens frihetsbegrensning gjennom sterk kontroll fra familien hyppig ble oppgitt som årsak til henvisning til minoritetsrådgiver (over 50 prosent), så oppgis de andre tematikkene sjeldnere: mistanke om tvangsekteskap (ca. 30 prosent) og kjønns-lemlestelse (om lag 10 prosent). Bekymring for vold ligger på 30 prosent. Det virker rimelig at de største problemkompleksene – vold og sterk kontroll – er vanligere enn de mer spesifikt avgrensede overgrepsformene – tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (sistnevnte gjelder også for en svært avgrenset gruppe), noe som også gjenspeiles i IMDis saksstatistikk (IMDi 2015), se også kapittel 1.
Imidlertid skårer også andre, mer generelle temaer høyt på listen over årsaker til at kollegaer henviser en elev til minoritetsrådgiver. Dette inkluderer sosiale problemer, fravær, dårlig psykisk helse og dårlig motivasjon. Her får vi altså bekreftet at ønsket om et bredere mandat og arbeidsfelt, som vi dokumenterte tidligere i kapitlet, også reflekteres i praksis. Likeledes er spørreundersøkelsen her på linje med det inntrykket vi har fått gjennom kvalitative intervjuer med elever og foreldre, nemlig at minoritets-rådgiverne hjelper elever med mange ulike utfordringer. Våre data bekrefter dermed minoritetsrådgivernes egne data slik disse framkommer i IMDis rapporter, der saker utenfor kjernemandatet dobbelt så ofte oppgis å være årsak til samtale med minori-tetsrådgiver (IMDi 2015:34).
Det kan være ulike årsaker til at henvisning av elever skjer på et bredt grunnlag.
Som vi så tidligere, har også skoleledere en forståelse av at det er positivt at minori-tetsrådgiver arbeider bredere enn mandatet, og skolelederne har ulike begrunnelser for hvorfor dette er viktig. Noen av de samme begrunnelsene er sannsynligvis gyldige her, hvor det kommer fram at kollegaer henviser til minoritetsrådgiver på et bredt grunnlag.
For det første kan det være vanskelig å vite hva som er utfordringen til en elev, før en samtale, slik at en rekke henvisninger kan skje på bakgrunn av et «føre var»-prinsipp, hvor man ønsker at eleven skal snakke med noen, uten at man på forhånd vet hva de trenger å snakke om. Problemområdene som minoritetsrådgiver skal ta seg av, kan anses som svært sensitive og for mange elever vanskelige å snakke om. For å klare å nå fram til de elevene som opplever problemer med tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ekstrem kontroll, kan kollegaene finne det nødvendig også å henvise elever uten at de vet om de har disse problemene. Minoritetsrådgiver vil da kunne bruke nødvendig tid for å avdekke eventuelle slike problemer. For det andre kan det oppfattes som at minoritetsrådgiver har bedre tid til å snakke med elever. Det kan derfor også være slik at dersom en elev har ulike problemer og et mer omfattende behov for hjelp, så vil det være større sannsynlighet for at eleven kan få hjelp av minoritetsrådgiver. For det tredje
kan det tenkes at noen kollegaer henviser elever til minoritetsrådgiver på et generelt grunnlag fordi de anser vedkommende som en generalist når det gjelder minoritets-elever som sliter med et eller annet, og at de øvrige rådgiverne skyver fra seg vanskelige og krevende saker dersom det gjelder en elev med minoritetsbakgrunn. Det kan være fristende å overlate minoritetselever generelt under dekke av at minoritetsrådgiver bør jobbe bredt. Det er ikke mulig gjennom undersøkelsen som har blitt gjort her, klart å skille mellom hvilke av disse forklaringene som stemmer. Mest sannsynlig er det en blanding av disse forklaringene.
For å få et inntrykk av i hvilken grad kollegaene er fornøyd med hjelpen elevene får av minoritetsrådgiver, ba vi kollegaene vurdere hjelpen som sist henviste elev hadde fått.
Et stort flertall av kollegaene (over 80 prosent) hadde inntrykk av at hjelpen hadde vært svært god eller god. Svært få (under 3 prosent) oppga at den siste eleven de henviste til minoritetsrådgiver, hadde fått dårlig eller svært dårlig hjelp av minoritetsrådgiver.