I dette kapitlet har vi sett på skolelederes og kollegaers vurdering av og erfaringer med minoritetsrådgiverordningen, hvordan den brukes og hva den bør være. Begge grup-pene er gjennomgående fornøyde og positive. De opplever at ordningen avlaster og styrker dem i deres arbeid, og at elevene får god hjelp. Minoritetsrådgiver ses på som en ressurs med spisskompetanse på kjernemandatområdet, men også med bred kom-petanse på integrering, migrasjon og mangfold. Det foregår mye uformelt samarbeid mellom kollegaer og minoritetsrådgiver, og kunnskapsoverføring foregår også oftest på denne måten. Ikke alle ønsker et tettere samarbeid, men dette kan for noen skyldes at de allerede samarbeider mye, alternativt skyldes det at man forstår minoritetsråd-giverens arbeid som utenfor eget ansvarsområde. Samtidig er det overraskende at de som selv mener de har minst kompetanse, også er de som ikke ønsker tettere samarbeid med minoritetsrådgiver. Når de blir spurt om ansvarsfordeling, mener både ledere og kollegaer at minoritetsrådgiver har hovedansvaret for oppgaver knyttet spesifikt til kjernemandatet, men med et biansvar for oppgaver som utdanningsvalg og fravær fra
skolen. I praksis henviser kollegaer elever på et svært mye bredere grunnlag enn kjerne-mandatet. Også målgruppen for ordningen synes å bli bredt definert.
Begrensninger i datagrunnlaget på grunn av personvern gjør at vi ikke kan si noe sikkert om mønstre på skolenivå. Ut fra svarene i surveyundersøkelsen aner vi likevel en viss variasjon mellom grupper av skoler, der noen har integrert minoritetsrådgivers kompetanse og perspektiver i større grad enn andre. Det kan se ut som om enkelte ledere ser på minoritetsrådgiver som en ekstern person med arbeidssted på skolen, som ikke angår lederen i samme grad som hans/hennes ordinære stab, mens andre ledere og kol-legaer ser på minoritetsrådgiver som godt integrert i rådgiverteamet på skolen. Videre ser det ut som lederne er delt når det gjelder om de ser på stillingen som en rådgiver for minoritetselever i vid forstand, eller mer som en rådgiver med spisskompetanse på et avgrenset felt, som også øvrige rådgivere trekker veksler på i sitt arbeid.
Hensikten med undersøkelsen til kollegaer og skoleledere som vi har gjennomgått her, har vært å se på hva disse brukergruppene mener om ordningen, fra sitt ståsted.
Det har ikke vært vårt anliggende å evaluere hvor vellykket ordningen er målt etter formålet med den. Det kan likevel være verdt å nevne at selv om kollegaer og ledelse gir svært positive tilbakemeldinger på minoritetsrådgiverordningen og minoritets-rådgivers arbeid, så er ikke dette jevngodt med at ordningen er uten problemer eller utfordringer. En utfordring, slik vi ser det, er at en egen minoritetsrådgiver som jobber bredt, og som tar på seg et stort ansvar for å følge opp elever med minoritetsbakgrunn, kan bety at resten av skolen ikke utvikler et likeverdig rådgivningstilbud til sin mang-foldige elevgruppe, slik de er forpliktet til. En rektor som opplever at alt som har med flerkultur å gjøre, er minoritetsrådgivers anliggende, kan utmerket godt gi ordningen de beste skussmål. Men på en slik skole må ordningen regnes som mislykket i forhold til vesentlige mål om kompetansespredning og prinsippet om likeverdige offentlige tjenester og universalitet generelt. Våre data viser imidlertid at mange mener de har fått økt kompetanse i kollegiet som helhet.
Vi har sett at mange ser minoritetsrådgiverstillingen som beslektet og overlappende med de ordinære rådgiverne. Da er det viktig å være klar over at de fleste som har svart, er rådgivere selv. Det er positivt at disse anser minoritetsrådgiver som en nær kollega på samme «bane». Samtidig er det flere av lederne som savner det som kan defineres som en sterkere «skolekompetanse» hos minoritetsrådgiverne, noe som kan tolkes som et uttrykk for at ledere i sterkere grad ønsker å integrere og samkjøre minoritets-rådgiveren med resten av rådgiverapparatet ved skolen. Dette må ses i lys av at de kol-legaene vi snakker om i dette kapitlet, er lærere og rådgivere som er underlagt skolens mandat, og som holder elevers læring og utdanning som det sentrale. Det er sånn sett ikke overraskende at så mange rapporterer at de mener minoritetsrådgiver bør ha ansvar for skolerelaterte arbeidsoppgaver, som å veilede elever i utdanningsvalg og forebygge fravær. Samtidig ønsker mange av de ansatte ved skolen at minoritetsrådgivere skal gjøre mer med de problemkompleksene som står utenfor skolen, og som oppfattes
som «minoritetsrelaterte», som å forebygge radikalisering. Minoritetsrådgiver står således i en institusjonell «spagat» mellom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og utdanningsmyndighetene, og tilbakemeldingene som gis fra brukerne og kollegaer så vel som skoleledere, er at de ønsker at minoritetsrådgiver skal tilføre mer, jobbe bredt, på begge disse banehalvdelene. Det inntrykket vi får fra brukerne, er at mino-ritetsrådgivere fram til nå har håndtert dette godt, og at de ved å jobbe vidt har klart
«spagaten» bra. Spørsmålet er hvorvidt dette på sikt gir en bærekraftig utforming av minoritetsrådgiverordningen. Dette spørsmålet kommer vi tilbake til i avslutningen.
Vi synes at det også er interessant å merke seg at det flere av skolelederne og kol-legaene trekker fram som positive aspekter ved minoritetsrådgiverstillingen, handler nettopp om at minoritetsrådgiver jobber på litt andre måter enn det andre ansatte ved skolen gjør, og har en friere stilling enn en ordinær rådgiver. Når funksjonen skal videreutvikles, kan det være verdt å tenke paralleller til helsesøster. I skolehelsetjenesten ligger det en tradisjon for at en «ekstern» yrkesgruppe kommer inn i skolen for å hjelpe elever på sin arena, både for å nå elevene der de er med en skoleekstern agenda, og for å støtte opp under læring og skolens mandat. Det er en kjent sak at helsesøstre kan ha tilsvarende utfordringer som noen minoritetsrådgivere har hatt og har når det gjelder anerkjennelse, integrasjon og øvrige kollegaers forståelse for sin funksjon.
Denne problemstillingen er aktuell i Helsedirektoratet for tiden, blant annet i forbindelse med utviklingen av den første nasjonale faglige retningslinjen for helse-stasjons- og skolehelsetjenesten. I denne sammenheng vektlegges blant annet at sko-lehelsetjenesten skal gi et likeverdig tilbud uavhengig av bakgrunn, og tverrfaglig samarbeid nevnes eksplisitt.22 Samhandling i skolen er et annet stikkord for pågående dialog mellom Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet. Her kan det være nyt-tige erfaringer å hente når minoritetsrådgiverordningen skal videreutvikles og kobles tettere til skolens mandat. Det samme gjelder arbeidet med å innføre NAV-veiledere i videregående skole. Disse jobber fire ukedager på skolen og én på NAV-kontoret.
Tilsvarende er det en viktig oppgave for IMDi å bidra til at mangfolds- og flerkulturell kompetanse sikres når disse og andre nye yrkesgrupper innføres i skolen.
22 https://helsedirektoratet.no/nasjonal-faglig-retningslinje-for-helsestasjon-og-skolehelsetjenesten
6 Et blikk inn i norsk skole
Det er tid for å oppsummere, diskutere og konkludere. Vi skal i dette avsluttende kapitlet, basert på våre data og analyser av disse, svare på om og hvordan minoritets-rådgivere bidrar til å dekke behov hos elever, foreldre, kollegaer og skoleledelse, samt om minoritetsrådgivere bidrar til et mer likeverdig tilbud for den enkelte ungdom.
Elever har vært utgangspunktet når minoritetsrådgivere skal ses fra brukeres ståsted. Minoritetsrådgivere virker i universelle skolesettinger på 26 ulike skoler, i Oslo, Akershus, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Agder, Østfold og Buskerud;
hovedsakelig på videregående nivå, men også i noen ungdomsskoler. Det finnes også en minoritetsrådgiver på et veiledningssenter og en som ikke har skoletilknytning.
Minoritetsrådgivere er med andre ord 28 i alt. Vår ambisjon med dette forskningspro-sjektet var å undersøke betydningen av minoritetsrådgiverordningen universelt – blant alle elever som går på en skole med slik rådgiver, blant minoritetsrådgivers kollegaer og blant skoleledere. Vi ville også snakke med foreldre som hadde vært i kontakt med minoritetsrådgiver.
Når det gjelder elever har vi ikke klart å realisere ambisjonene om en universell undersøkelse fullt ut. Vi vil derfor innledningsvis presisere hva vi i denne rapporten gir svar på og hva vi ikke gir svar på. Deretter presenterer og drøfter vi hovedfunn i prosjektet og noen potensielle implikasjoner av disse for det videre arbeidet med å bistå elever sosialt og helsemessig i skolen. Kapitlet har tittelen «Et blikk inn i norsk skole», dette fordi brukerundersøkelsene har gitt oss et innblikk i skolehverdagen minoritetsrådgivere er en del av. Her ser vi utfordringer knyttet til elevers levekår og livskvalitet kombinert med et stort kunnskapsbehov blant skolens ansatte i møte med elever som har innvandrerbakgrunn. Dette er utfordringer som bør vektlegges når den framtidige organiseringen av minoritetsrådgiverordningen skal avgjøres. Samtidig vil vi understreke at den viktigste lærdommen å ta med seg fra dette forskningsprosjektet, er behovet for at skolens faglige, sosiale og helseforebyggende ressurser ses i sammenheng og kobles til hverandre på måter som samlet kan bidra til større likeverdighet i tilbudet på tvers av elevgrupper.