For det første: Hva er den økonomiske rammen for Arbeiderpartiets kompromissvillighet når det gjelder
kontantstøtten? Ville han vært fornøyd hvis det ble brukt 1 milliard kr mindre enn det som ligger i 1999-budsjet-tet? Er det der kompromissviljen går? Er det slik at den milliarden skulle finansiere alle de godene som Jagland nå ramset opp og som ikke kunne skje på grunn av kon-tantstøtten?
Spørsmål nr. 2: I likhet med Thorbjørn Jagland er jeg også bekymret for utviklingen på arbeidsmarkedet. Der-for har vi tatt den logiske konsekvens av det og vært min-dre opptatt av stramheten i budsjettet. For det er klart at for hver milliard man trekker inn – inndragning, som Jagland snakker om – ryker ca. 3 000 norske arbeidsplas-ser. Jagland ville stramme inn med et langt større beløp enn det som nå blir vedtatt budsjett. Hvorledes er logik-ken i at Jagland på den ene side ønsker å inndra kjøpe-kraft, samtidig som han er engstelig for den arbeidsledig-heten som selvsagt vokser dess mer man strammer inn?
Hvorledes kan man få dette til å henge i hop?
For det tredje: Thorbjørn Jagland sier han er engstelig for konkurranseevnen til norsk arbeidsliv. Ja, det kan jeg være enig i. Hvorfor er det da så maktpåliggende for Ar-beiderpartiet og Thorbjørn Jagland å få hevet kronekur-sen, og deretter automatisk få en forverring av konkur-ranseevnen for norsk konkurranseutsatt næringsliv?
Hvis vi styrker kronekursen, betyr jo det forverring av konkurranseevnen. Dette henger derfor heller ikke på greip. Hvor lenge ønsker Arbeiderpartiet å stå fast på den nåværende pengepolitikken? Og når Jagland snak-ker om nærmere tilknytning til euroen, betyr det – for å gjenta spørsmålet fra statsministeren – at Arbeiderpartiet ønsker en fastkurspolitikk, hvor CBS skal foreta støtte-kjøp av norske kroner for norsk regning og norsk risiko?
Thorbjørn Jagland (A): Etter å ha hørt de to siste spørsmålene må jeg si at jeg ikke håper Regjeringen bru-ker Carl I. Hagen som økonomisk rådgiver.
Når det gjelder stramheten i budsjettet, er det Arbeider-partiets klare oppfatning at det viktigste er å få renten ned fort. Vi kunne godt ha kuttet enhver innstramning og så latt renten stramme inn, men da hadde vi fort fått store problemer i arbeidslivet vårt. Hvis vi blir hengende ved en høy rente veldig lenge her i landet, betyr det kort og godt at en lang rekke bedrifter får kostnader som konkur-rentene ikke har. Det betyr at det ikke vil lønne seg å in-vestere i Norge. Derfor er det viktig å få renten hurtigst mulig ned. Da er det bedre å stramme til nå og få renten ned, og eventuelt slakke opp senere når vi har fått den ned. Det motsatte vil etter vår oppfatning være helt galt.
Men jeg skjønner godt at Carl I. Hagen står for det synet han gjør, for han vil at markedet skal ordne opp i alt, alt-så at renten skal gjøre jobben for politikerne og stramme inn.
Så til kronekursen. Hagen spør om hvorfor det er maktpåliggende å heve kronekursen. Det er jo rett og slett for å få renten ned. Det Carl I. Hagen nå stod her og sa, var at det ikke er så farlig om kronekursen er på dette lave nivået. Men konsekvensen av det er at renten forblir høy. Det ville være ille for familiene, det ville være ille for bedriftene, det ville være ille for staten, og det ville
være ille for kommunene. Jeg håper i hvert fall at bud-sjettkameratene i sentrum og Høyre ikke er enig i dette resonnementet til Carl I. Hagen.
Når det gjelder kontantstøtten og et eventuelt kompro-miss der, kunne vi fått vist det hvis det hadde vært reell vilje til å forhandle om det.
Einar Steensnæs (KrF): Da Jagland forlot regje-ringskontorene høsten 1997 og satte døren åpen etter seg, klaget han over mangel på tillit og styring i Stortinget. I sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte sa han at dersom han ikke hadde trukket seg fra regjeringsansvaret, ville Arbeiderpartiet «gradvis blitt drevet inn i ulykken. Vi hadde fått skylden for valutakrisen og renteøkningene.
Til slutt hadde vi måttet gå av på en ydmykende måte».
Jeg syns dette er ganske oppklarende, for det er jo nettopp slik Arbeiderpartiet har blitt oppfattet hele denne høsten. Arbeiderpartiet har systematisk forsøkt å gi Re-gjeringen Bondevik skylden for viktige problematiske endringer i internasjonal økonomi, som fallende oljepris og uro på valutamarkedene, som har skapt problemer i norsk økonomi. Enden på dette, ifølge Jaglands resonne-ment, skulle da være at regjeringen Bondevik på en yd-mykende måte måtte gå av. Det er godt at dette kommer fram – alt har sin forklaring. Da har det altså ikke handlet om å finne en budsjettløsning, da har det handlet om re-gjeringsmakt, og de lyktes nesten. Men Regjeringen kom tilbake – ja, den er her faktisk allerede (latter i salen).
Jagland sa også på Arbeiderpartiets landsmøte at Ar-beiderpartiet kunne frafalle mye av det som er viktig for oss, som han sa, for å skape grunnlag for et stabilt styre.
Og at de var villige til å frafalle mye, er jo åpenbart. Men hvilket stabilt styre er det Jagland sikter til? Hvilken par-lamentarisk avklaring mener Thorbjørn Jagland at han har fått siden han nå igjen tydeligvis kan tenke seg tilba-ke i de kontorene han forlot høsten 1997 i frustrasjon over manglende støtte i Stortinget?
Thorbjørn Jagland (A): Om man er her, er vel gan-ske tvilsomt, for nå har jo regjeringspartiene oppgitt alt de står for, unntatt kontantstøtten. Hvis man ser på hva de lovte foran valget, hva er det igjen? Man lovte en ny miljøpolitikk, man gikk imot Arbeiderpartiets forhand-lingsopplegg i Kyoto, men overtok det. Man gikk imot veterinæravtalen og Schengen-avtalen – nå er man villig til å gå inn for det. Man oppgav alle de økonomiske løf-tene til kommunene, til samferdsel, i eldreomsorgen. Og jeg har lyst til å si dette: Jeg er helt overbevist om at hvis Arbeiderpartiet hadde fortsatt i regjeringskontorene, had-de had-denne overbudspolitikken fortsatt. Det kan had-det ikke være noen tvil om. Nå er det bra at regjeringspartiene har kommet på bedre tanker, og ikke ser seg i stand til å gjennomføre disse løftene, for de lar seg rett og slett ikke gjennomføre.
Så begynner man å skylde på oljepriser, men i valg-kampen ble Jens Stoltenberg, daværende finansminister, kalt Onkel Skrue av folk i denne salen, av folk som sitter i regjeringspartiene, for at han ikke ville bruke mer penger. Vi advarte mot å basere sin politikk på høye
olje-priser. Så kommer man nå og sier at man må skjære ned fordi oljeprisen har sunket. Så sent som i revidert nasjo-nalbudsjett var det behov for en liten innstramming, men da var oljeprisen like lav som den var i slutten av august da innstrammingen ble helt nødvendig, og i en mye høy-ere størrelsesorden enn det som man snakket om i juni.
Det er ikke mer enn et halvt år siden statsministeren stod på Halvorsbøle og sa: Alle skal få det bedre i 1999.
Dette var ikke riktig, og det har vist seg at det som han sa, ikke har slått til, og det var nødvendig at man faktisk fikk se at man måtte gjøre prioriteringer. Nå har man gjort prioriteringer, kontantstøtten står over alt annet, og det er mange som må lide på grunn av det.
Jan Petersen (H): Det var mange av de samme ele-mentene i dette innlegget fra Thorbjørn Jagland som det var i hans landsmøtetale, og som etter mitt skjønn pekte på fire svært interessante og viktige områder som norsk politikk skal og må prioritere i årene fremover. Ett av disse områdene var verdiskaping, og det er ikke noe nytt at Høyre og Arbeiderpartiet har snakket mye om verdi-skaping i årene som er gått, og vil komme til å gjøre det.
Men det er heller ikke noe nytt at når man begynner å snakke om hva dette betyr av praktiske, politiske grep, er det også klare forskjeller på hva Høyre anbefaler, og hva Arbeiderpartiet anbefaler. Thorbjørn Jaglands tale på landsmøtet var nemlig ikke den eneste, det var også en tale av Hill-Marta Solberg, og den talen er reflektert i de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer nå. Hvis det er slik at man er så opptatt av verdiskaping i Arbeiderparti-et, hvordan har det seg da at man går til angrep på de-lingsmodellen, at små og mellomstore bedrifter får det verre når det gjelder formuesskatt, at man går løs på skipsfartsbeskatningen? Når man gjør dette, er dette et problem ikke bare med den aktuelle økonomiske belast-ningen det gir for bedriftene, men det forteller også be-driftene at det vil være stadig nye rammebetingelser i dette landet, noe som i seg selv er et problem, og dermed slår de to foredragene hverandre i hjel.
Mitt spørsmål til Thorbjørn Jagland er om han nå inn-ser at disse to foredragene har slått hverandre i hjel, og at det når det kommer til den praktiske hverdag, ikke er så mye verdiskapingspolitikk allikevel i det Arbeiderpartiet fremmer til konkret votering her i salen.
Thorbjørn Jagland (A): Når det gjelder de forslage-ne som Arbeiderpartiet har stått på veldig lenge, og som vi gjentok på vårt landsmøte, kan vi godt føre diskusjo-ner om det. Jeg er klar over at Arbeiderpartiet og Høyre er uenige der. Men det er ikke slik at Høyre har én fasit og kan si at våre forslag er dårlige. Hvordan kan man f.eks. si at det er helt opplagt at det skal være spesielle ra-batter for én type aksjer som gjør at man kan manipulere med pengene sine og flytte penger att og fram? Er det egentlig så veldig gunstig for verdiskapingen – eller er det gunstigere at man faktisk får en likere beskatning av kapital, slik at kapitalen går dit den er mest produktiv?
Det kan vi ha mange diskusjoner om, men å lese opp en fasit på det området, synes jeg er nokså tvilsomt. Det
Em. 30. nov. – Finansdebatt
1998 581
samme gjelder rederibeskatningen og delingsmodellen.
For øvrig har jeg lyst til å legge til at det er to parter i ver-diskapingen i landet vårt, det er kapitalen og det er ar-beidskraften. Hvis vi ikke har en fornuftig fordeling mel-lom de to, får man ikke til en maksimal verdiskaping, og i flertallsforliket her foreligger det jo mange forslag som er direkte negative for arbeidstakerne i landet vårt, f.eks.
å redusere fradrag for fagforeningskontingenten, f.eks. å redusere sykelønnsordningen for deltidsansatte, som sær-lig er lavtlønte kvinner. Det vil ikke bli særsær-lig godt mottatt.
Og når man da overhodet ikke er villig til engang å se på smutthull i skattesystemet for de aller rikeste, så tror ikke jeg det er noen god sak for verdiskapingen i landet. Men jeg tror at på disse punktene kunne det være mulig å finne fornuftige kompromisser, der vi hadde ivaretatt våre inter-esser og andre kunne ivaretatt andre interinter-esser, og så kun-ne man ha møttes på midten. Det tror jeg hadde vært bedre for landet vårt enn denne kranglingen her.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi-dentplassen.
Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg vil først be Arbeider-partiets leder om å svare på det spørsmål som Einar Steensnæs stilte, og som jeg tror veldig mange i denne sal venter på svaret på, nemlig: Hvilket parlamentarisk og politisk grunnlag tenker Thorbjørn Jagland seg når han nå så utilslørt søker regjeringsmakt?
Ellers gav jo Arbeiderpartiets leder en ganske begre-delig beskrivelse av norsk økonomi. Og hvis hans be-dømming er så alvorlig som han nå gav uttrykk for, hvor-for har da Arbeiderpartiet ikke lagt to pinner i kors hvor-for å søke innflytelse på dette budsjettet? Er det virkelig slik at aversjon mot en vedtatt reform overskygger alle de andre hensyn, som han så malende beskrev i sitt innlegg?
Arbeiderpartiets leder kritiserer det budsjettkompro-misset som er kommet i stand, han kritiserer de partier som har vært villig til å ta ansvar og bringe Stortinget ut av en vanskelig budsjettsituasjon. Men når han kritiserer sentrumspartiene, da vil jeg spørre: Med hvilken trover-dighet kritiserer Thorbjørn Jagland denne budsjettavta-len? Ser ikke Thorbjørn Jagland selv at han gjennom sin utilslørte vilje til å komme Høyre i møte på hele spekte-ret av skatte- og avgiftspolitikk i realiteten på en effektiv måte har nøytralisert seg selv som en troverdig kritiker av andre partiers samarbeid med høyresiden?
Thorbjørn Jagland (A): Punkt nr. 1: Vi hadde ikke tenkt å samarbeide med Fremskrittspartiet også. Det er jo det sentrumspartiene nå har gjort. De har faktisk satt seg i den situasjonen at Norge er det eneste land i Europa der et høyrepopulistisk parti får vesentlig innflytelse over Regjeringens politikk. Det tror jeg vi kommer til å møte.
Så har jeg lyst til å si følgende: Situasjonen var den at Regjeringen ikke hadde fått i stand et forlik om statsbud-sjettet bare få dager før Stortinget skulle behandle stats-budsjettet her i denne salen. Arbeiderpartiet kunne selv-følgelig ikke frasi seg ethvert ansvar hvis den situasjonen
skulle oppstå at de fem borgerlige partiene ikke kunne bli enige om noe. Det kunne vi rett og slett ikke gjøre. Det betyr ikke at Arbeiderpartiet søker en regjeringskrise el-ler søker regjeringsmakt, men vi kan helel-ler ikke ha det slik her i landet at vi har en regjering som ikke regjerer.
Og man forlanger at opposisjonen skal la være å være opposisjon – det er jo faktisk det man ber om. Man ber om at Arbeiderpartiet skal frasi seg ansvaret som opposi-sjonsparti, mens det faktiske forhold var at Regjeringen bad om en ny kurs for landet. Da må det jo være selvsagt at den skulle søke oppslutning om den fra andre partier enn det partiet man søkte å avsette. Jeg tror ikke man kan ha et parlamentarisk system der man ikke har en opposi-sjon. Arbeiderpartiet vil søke å være en opposiopposi-sjon. Så vi har ikke hatt noe av den dagsordenen som Johan J.
Jakobsen prøver å liste opp som unnskyldning for at man går til det skritt å samarbeide med Høyre og Fremskritts-partiet, som man så som den store, stygge ulven før val-get, og som man anklaget Arbeiderpartiet dag etter dag for at de i enkelte saker samarbeidet med.
Kristin Halvorsen (SV): Hvis jeg kan tillate meg en liten kommentar til Johan J. Jakobsen først, må jeg si jeg undrer meg over at Senterpartiet er så ivrig etter å over-late farskapet for denne høyrepolitikken til Jagland, og ikke har såpass ære på vegne av å være et regjeringsparti selv, at de selv vil ha ansvaret for det resultatet som er oppnådd. Det synes jeg ikke passer seg rett og slett, men jeg skal ikke sette i gang en farskapssak her og nå. Jeg er ikke involvert, som alle vil forstå.
Men det jeg har lyst til å utfordre Jagland på, er hvor mye høyrepolitikk Arbeiderpartiet egentlig ønsker for årene framover. Jagland la fram en rekke viktige utfor-dringer for det norske samfunnet. Men er det virkelig sånn at det er Høyre som er Arbeiderpartiets allierte i å få til en økonomisk politikk som ikke bare sikrer en rente-nedgang, men som også setter kampen mot arbeidsløs-heten først? Jeg har ikke oppfattet Høyres og Frem-skrittspartiets politikk på den måten. Er det sånn at det er i europapolitikken Høyre og Arbeiderpartiet skal danne den nye storkoalisjonen, og skal føre en aktiv europapoli-tikk? Er det ikke sånn at Arbeiderpartiet har like stort an-svar for å ta vare på den handlefriheten vi har utenfor EU, og bruke den aktivt? Er det i samarbeid med Høyre at man skal videreutvikle offentlig sektor, nå som Høyre og Fremskrittspartiet i svært mange kommuner der de har flertall, legger ut på anbud og privatiserer omsorgs-tjenester i en helt annen takt enn tidligere? Jeg trodde at noe av utfordringen inn i det neste årtusen var å videreut-vikle noen av de bastionene som faktisk sosialdemokra-tiet har utviklet, f.eks. enhetsskolen, og det gjør man ikke ved å invitere Høyre til mer privatisering. Jeg lurer rett og slett på: Hvem er Arbeiderpartiets allierte i å fornye politikken inn i det neste årtusen? Arbeiderpartiet har lagt fram et stabiliseringsprogram som ikke er en kraft-full utfordring fra venstre til Regjeringen.
Thorbjørn Jagland (A): Jeg tror Høyre og Arbeider-partiet har én felles interesse, og det er å holde orden på
økonomien og sikre verdiskaping i landet. Så er vi uenige om fordelingspolitikken, men uten orden i økonomien og verdiskaping har vi ingenting å fordele. Det har vi sak-tens sett i de siste månedene nå. Da må vi bare skjære ned. Det viktigste av alt akkurat nå er å få orden på øko-nomien og få renten ned, og så kan vi krangle om hvor-dan vi skal fordele den verdiskapingen som vi får til.
Jeg kan med stor frimodighet si – og jeg kan også være stolt av det Arbeiderpartiet har stått for her – at vi var villig til å finne løsninger selv med vår gamle hoved-motstander Høyre for å få til akkurat dette, og vi trenger faktisk ingen å skylde på. Vi trenger ingen å skylde på hvis vi hadde kommet i en slik situasjon at vi måtte ha gjort det, mens regjeringspartiene faktisk må ha Arbei-derpartiet å skylde på for at man samarbeider med Høyre og Fremskrittspartiet. Og jeg kan legge til: Hvis det had-de blitt en løsning med Høyre og Arbeihad-derpartiet, hadhad-de vi ikke trengt Fremskrittspartiet. Jeg tror det kunne vært en vel så god løsning som det som vi ser nå. Så hva som er framtida her – nå er det faktisk viktig å ta vare på nå-tida. Hvis ikke vi klarer å få orden på norsk økonomi ganske fort og får renten ned i løpet av ganske kort tid – og ikke gjennom hele året, som det er tydelig at finans-ministeren og statsfinans-ministeren har som ambisjon – tror jeg vi kan komme i en ganske vanskelig situasjon, og da vil vi ikke ha noen ting å krangle om, annet enn hvilke ned-skjæringer som vi skal foreta.
Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.
Carl I. Hagen (Frp): La meg først si at jeg syns det