den grad av uro som det har vært omkring vedtakelse av et statsbudsjett for 1999.
Personlig vil jeg hevde at det som er langt viktigere for norsk økonomi, også ustabiliteten og den lavere olje-kurs, er fallet i oljeprisen. Den har nå vært på et meget lavt nivå i relativt lang tid. Det er mange i det norske folk, både i næringslivet og blant private, som lurer på hva virkningene blir på litt lengre sikt – jeg tenker her i et fire-fem års perspektiv – av en oljekurs på kanskje 60-80 kr fatet eller 60-80-100 kr fatet. Denne usikkerheten bør nå Regjeringen og Stortinget begynne å forholde seg til, da det er en stor mulighet for at oljeprisen holder seg lav.
Vil Regjeringen på denne bakgrunn iverksette et utred-nings- og vurderingsarbeid i de relevante departementer og eventuelt fremme en stortingsmelding om hvilke til-pasningstiltak som bør skje i norsk økonomisk politikk, kanskje klimapolitikk og annen politikk, for å forberede en slik mulig utvikling? Det er bedre å være klar over tingene på forhånd enn å komme i etterhånd med slike ting.
Mitt konkrete spørsmål er altså: Vil Regjeringen iverksette nødvendig arbeid for å utrede konsekvensene av en vedvarende lav oljepris? Og inkludert i dette arbei-det: Vil Regjeringen også sørge for en utredning og vur-dering av en nærmere norsk tilknytning – herunder even-tuelt medlemskap – til OPEC, som også er en relevant problemstilling, slik at vi i tilfelle har en basis for den politikk landet velger, det være seg det nåværende eller et eventuelt nærmere samarbeid med denne organisasjo-nen?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig som representanten Hagen påpekte, at vi står overfor en betydelig usikkerhet når det gjelder oljeprisens utvikling.
Det må Regjeringen fortløpende følge opp, og vi får an-ledning til å komme tilbake til dette i revidert nasjonal-budsjett. Jeg vil nødig sette i gang et arbeid som nær-mest forutsetter en så lav oljepris som vi har nå. Det kan i seg selv nærmest virke selvforsterkende på en slik uhel-dig tendens. Men hvis erfaringene over tid viser at olje-prisen blir liggende så ekstremt lavt som den nå gjør, er det en del forutsetninger som må justeres. Jeg synes det er naturlig at Regjeringen arbeider med det, utreder det og kan komme tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett, når vi har noe mer erfaring enn det vi har hatt til nå. Det som først og fremst har vært situasjonen de siste månede-ne, er en kolossal svingning. Bare i sentrumsregjerin-gens tid har oljeprisen svingt fra ca. 160 kr fatet til under 80 kr. Det viser først og fremst en usikkerhet – ikke en permanent lav pris.
Når det gjelder OPEC-tilknytning, har det vært bred enighet i dette hus om at det ikke har vært naturlig for Norge av flere grunner å være medlem der. Men vi har former for samarbeid med OPEC, og vi skal gjerne gå grundigere inn i om disse kan utvikles og forbedres.
La meg så til slutt også benytte denne anledningen til å svare på et spørsmål fra den foregående replikkrunden som jeg ikke rakk, nemlig om ikke Regjeringen vil foreta seg noe hvis kronekursen fortsatt vil være svak og renten
41
høy. Situasjonen i dag viser fremfor alt at oljeprisen er en kolossalt sterk påvirkningsfaktor i forhold til krone-kursen og dermed renten – ikke den eneste, men den er viktig. Hvis vi ikke får noen hjelp av oljeprisen til å få styrket kronen igjen og få renten ned, er det klart at Re-gjeringen må vurdere om vi kan gjøre mer ved nasjonale tiltak. Men får vi ikke noen hjelp fra oljeprisen, er det begrenset hva vi klarer med nasjonale tiltak.
Jan Petersen (H): Nå har Regjeringen for tredje gang søkt mot Høyre og Fremskrittspartiet for å finne en løs-ning på budsjettspørsmålene. Denne gangen skjedde det altså ett minutt på tolv, og det behøvde slett ikke ha endt så godt som det har gjort, for det står ikke til å nekte at budsjettbehandlingen denne høsten har vært preget av usikkerhet og famling. Regjeringen har gjort dette unød-vendig vanskelig, nettopp ved å legge seg ut med begge mulige sider i budsjettarbeidet og samtidig gå til angrep, ikke minst på Høyres hovedprioriteringer, det være seg skatt eller de utgiftsområdene vi mener er spesielt viktige.
Finansministeren sa tidligere i dag at Regjeringen hadde lagt inn betydelige skatte- og avgiftsøkninger i det forslaget de fremla, og det er uten tvil riktig. Nå løste vi likevel floken i siste øyeblikk, kanskje ved å gjøre det fi-nansministeren uttalte, nemlig å ta til etterretning at det ikke var flertall for skatte- og avgiftsøkninger på 4 milliarder kr. Han har for så vidt gitt nytt liv til begre-pet «ta til etterretning» i løbegre-pet av dagens debatt. Men po-enget er i hvert fall at vi endte opp med et godt resultat.
Men spørsmålet er: Kan vi virkelig fortsette på samme måten? Jeg synes det har vært altfor mye famling og usikkerhet knyttet til prosessen, og jeg forstår at statsmi-nisteren på mange måter er enig med meg i det, fordi han sa at nå burde man se hvordan prosessen kunne bli mer effektiv fremover.
Og da er mitt spørsmål: Hva mente statsministeren med at prosessen skulle bli mer effektiv fremover? Er han f.eks. innstilt på å gå inn i grundige samtaler om bud-sjettet før det fremlegges? At det er særlig interessant fordi både Steensnæs og Sponheim har snakket om ikke-sosialistisk og borgerlig samarbeid, er helt på det rene.
(Presidenten klubber.) Jeg har antatt at det kanskje mer var ord enn realiteter, og da er spørsmålet om statsminis-teren deler min oppfatning av at det kanskje var mer ord enn realiteter.
Presidenten: Nå er realitetene at tiden er omme, hr.
Petersen.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Tiden var omme for replikken, men heldigvis var ikke tiden omme for å finne en budsjettløsning. Det greide vi i siste liten.
Jeg har vært med på budsjettbehandlinger i Stortinget hvor løsningene faktisk ikke var funnet før julegranen var kommet på plass i vandrehallen her – tre-fire uker se-nere enn det vi gjorde i år – men det er ikke noe godt ek-sempel. Vi har fått et nytt budsjettsystem som nettopp skulle bidra til å skaffe en avklaring av hovedrammene for budsjettet på et tidligere tidspunkt.
Hva jeg la i at vi bør lære noe av årets erfaringer som gjør at prosessen kan bli mer effektiv? Jeg tror at vi på et tidligere tidspunkt under drøftingene mellom partiene i Stortinget må sette et enda hardere trykk på prosessen for å tvinge fram en løsning. Ikke noe galt sagt om det arbei-det som er gjort i finanskomiteen – for den har gjort et godt arbeid ut fra de rammer og fullmakter den hadde, og det samme på parlamentarisk ledernivå – men vi nådde ikke fram i tide. Jeg vågde vel også å antyde at kanskje Arbeiderpartiets landsmøte i seg selv var med å på gi yt-terligere puff på prosessen – kanskje ikke i den retning Arbeiderpartiet hadde tenkt, riktignok.
Jan Petersen sa at vi la oss ut med begge sider: Jeg tror det kan være nyttig med grundigere forhåndskontak-ter omkring budsjettet. Men det må ikke bli slik at en sentrumsregjering må skreddersy budsjettet for én av de to sidene, og dermed frata sentrumspartiene muligheten til å legge fram et budsjett slik vi mener det er riktig.
Men en kan gjennom forhåndskontakter unngå en del fallgruver, og det synes jeg vi skal ta sikte på.
Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne nå, at bud-sjett er viktig, men budbud-sjett er jo ikke alt, og sentrums-regjeringen har faktisk i løpet av dette året vist at vi kan hente vekslende støtte, men i budsjettet har vi hentet det på høyresiden. Og Norsk samfunnsvitenskapelig datatje-neste la fram en undersøkelse i forrige uke, referert i Dagens Næringsliv, som faktisk viste at i sju av ti saker har sentrum stått sammen med Arbeiderpartiet. Nå er det kreti og pleti, viktig og uviktig, men dog interessant å si til dem som prøver å fremstille det slik at vi bare lener oss til Høyre.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg beklager å måtte bryte inn i denne vennskapelige kurringen mellom Høyres le-der, Jan Petersen, og statsministeren. Men det er noe som har undret oss i SV, og det er denne merkelige og litt uverdige unnskyldningen som Regjeringen gir for å inn-gå et omfattende budsjettforlik mellom Høyre og Frem-skrittspartiet. Jagland var på jakt, sier de. Og Lundteigen reiser land og strand rundt og sier at hvis ikke Bondevik hadde byttet ut Voksenåserklæringen med høyrepolitikk, ja, da hadde Jagland gjort det.
For oss småbarnsforeldre er dette kjente toner. Alle har vel sett for seg den lille poden som plutselig har fattet en helt ny interesse for en vraket leke i det øyeblikket det kommer en liten kamerat på besøk som synes at den er fin. Eller kanskje er det riktigere å sammenlikne det som har skjedd med Regjeringen, med den litt forsofne ekte-mannen som ikke har verdiget sin kone interesse de siste ti årene, men som plutselig fatter ny interesse når en sprek nabo – nyinnflyttet – kaster noen skjelmske blikk på hans kone. Da kommer han seg opp av sofaen, i full fart på treningsstudio, og jammen husker han ikke å kjø-pe blomster på veien tilbake! Men det er jo ikke noe raf-finement eller noen alvorlige overveielser som gjør at det norske folk får mer høyrepolitikk enn det de faktisk har bedt om. Det er ganske primitive følelser, med et intenst ønske om å fortsette å regjere, og regjeringskontorene skal man i hvert fall forhindre at andre kommer inn i.
Em. 30. nov. – Finansdebatt
1998 577
Da må vi i SV spørre: Hvor går grensen for denne re-gjeringen når det gjelder høyrepolitikk? Nå avviste Bondevik mildt Petersens spørsmål om forhåndssamta-ler. Men jammen endte han ikke omtrent med det Peter-sen bad om – at det var kanskje interessant å ha noen for-håndssamtaler. Og jeg kan jo skjønne at det kan være in-teressant for Regjeringen å ha avtaler eller kontakter med Høyre og Fremskrittspartiet på forhånd. Da blir kanskje ikke høyredreiningen så tydelig som vi har sett den nå.
Men trist er det okke som – det norske folk har fått mye mer høyrepolitikk enn det de har bedt om.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: «Vennskape-lig kurring»: Kurring er så vidt jeg skjønner, noe som du-ene forestår, og dudu-ene er jo fredsæle fugler – fredsduer – så det synes jeg SV som fredsparti burde ha litt større sans for.
Nei, Regjeringen har ikke byttet ut Voksenåserklærin-gen med høyrepolitikk. Det fins det overhodet ikke dek-ning for å si. Hvis en ser på Voksenåserklæringen, vil en se at vi faktisk har gjennomført ganske mye av den bare i løpet av ett år. Det har vi lagt fram et regnskap for. Det har jeg vist til mange ganger her fra talerstolen, og jeg ut-fordrer alle partiene her i Stortinget til å gå gjennom det regnskapet vi har lagt fram, målt mot Voksenåserklærin-gen. Jeg vil si vi har fått igjennom forbausende mye i lø-pet av bare ett år av noe som er en fireårserklæring, og som vi har tre år til på.
Hva er det i tilfelle som er så veldig mye mer høyre-politikk? Null i skatte- og avgiftslette – er det høyrepoli-tikk når en vet at Fremskrittspartiet vil ha 25 milliarder kr og Høyre vil ha 2,3? Mer til politi og rettsvesen – er det det som er så galt, som er høyrepoli-tikk? Det vil jo SV også ha nå. Er det lavere egenandels-tak enn det vi opprinnelig foreslo, som er så galt? Jeg syns tvert imot det var bra vi klarte å få det til innenfor budsjettrammen. Er det noe mer til helse, som inngår i dette forliket? Jeg tror en slik merkelapp, høyrepolitikk, på forliket blir for enkelt.
Sannheten er at det budsjettforliket som trolig blir vedtatt i kveld, inneholder mye god sentrumspolitikk – mer satsing på distrikt, på små og mellomstore bedrifter, småbarnsforeldres valgfrihet, energiøkonomisering, hel-se, politi og rettsvesen. Nei, dette har vi faktisk ganske god samvittighet for. Kristin Halvorsens problem er at SV er uten innflytelse, og det er det vel langt på vei Ar-beiderpartiet som har forårsaket.
Jens Stoltenberg (A): Da vi vedtok årets statsbud-sjett i fjor høst, undervurderte regjeringen Bondevik farene for renteøkning i Norge og lot være å stramme inn, slik det var foreslått i det opprinnelige forslaget til statsbud-sjett. Nå er det åpenbart at regjeringen Bondevik under-vurderer faren for ny arbeidsledighet i Norge. Det har gått klart fram både av finansministerens innlegg, av statsministerens innlegg og av forslaget til statsbudsjett.
Finansministeren sa at det er feil at ledigheten nå øker, og statsministeren sluttet seg til at vi nå ikke står foran en periode med økende ledighet. De har altså to
på-stander. Den ene er at ledigheten ikke har økt, og den an-dre er at den heller ikke kommer til å øke. Begge deler er galt.
Først til spørsmålet om ledigheten har økt. Vel, det er litt avhengig av hvordan man regner. Men da Arbeids-direktoratet la fram sine tall på torsdag, hadde de ett hovedpoeng, nemlig at selv om ledighetstallene har gått ned fra september til nå, så har den såkalte sesongkorri-gerte ledigheten gått opp for første gang på tre år. Det er helt normalt at ledigheten går ned utover høsten, det skjer hvert år. Problemet i år er at ledigheten har gått mindre ned enn den pleier å gjøre, og det er første gang på tre år vi ser en økende ledighet når vi korrigerer for normale sesongvariasjoner. Dette er i seg selv ingen dramatisk økning, men det er et vendepunkt, et skifte, i arbeidsmar-kedet som Regjeringen åpenbart ikke har fått med seg.
Det andre er om vi vitterlig står overfor ny ledighet.
Vel, det er det ingen som vet med sikkerhet. Problemet er bare at de fremste fagetatene nå spår økt ledighet. Statis-tisk sentralbyrå spår en ganske kraftig økning i ledighe-ten neste år. Arbeidsdirektoratet spår en ganske kraftig økning i ledigheten neste år. Det er snart bare Finans-departementet som holder fast ved sine første prognoser om at ledigheten skal gå ytterligere ned i 1999, og det har de da basert hele budsjettet på, bl.a. ved mer enn å halvere arbeidsmarkedstiltakene. Det er greitt å redusere tiltakene i et år der ledigheten faller, men det er ikke greitt å halv-ere dem i et år der ledigheten øker.
Mitt spørsmål er egentlig om statsministeren er enig med finansministeren i at vi ikke har hatt en økning i le-digheten, og at den heller ikke kommer til å øke.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det viktigste ved det representanten Stoltenberg nå sa, var at faktisk ingen med full sikkerhet kan vite hvordan det går med ut-viklingen av sysselsettingen og arbeidsledigheten. Stol-tenberg, som selv har vært sjef for Finansdepartementet, vet at det departementet grundig vurderer de ulike fagli-ge innspill det får fra bl.a. Statistisk sentralbyrå og Ar-beidsdirektoratet, men det har aldri vært slik at disse or-gan som her er nevnt, er de som forvalter den eneste sannhet i dette spørsmålet. Et departement og en regje-ring plikter å underlegge dette en selvstendig vurderegje-ring.
Vi sier helt klart at det er usikkert hvordan dette går.
Vi har tatt høyde for at det selvsagt kan bli en mindre gunstig utvikling enn det som er lagt til grunn i nasjonal-budsjettet. Da har vi muligheten til å justere virkemidle-ne utover i 1999. Vi kan f.eks. nå når vi vedtar et relativt stramt budsjett, hvis det blir nødvendig, sette inn tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett – også fordi vi på en måte har skaffet oss økonomisk rom for det. Så vi undervurderer ikke faren for arbeidsledigheten. Det er Regjeringens hovedoppgave nr. 1 i den økonomiske poli-tikken ytterligere å redusere ledigheten. Dette skal vi drøfte virkemidler for, også med partene i arbeidslivet, på den inntektspolitiske konferansen som Regjeringen har tatt initiativ til.
Hvis Arbeiderpartiet er så bekymret for økende ar-beidsledighet, hvorfor foreslår de da flere tiltak som er
bedriftsfiendtlige? Hvorfor foreslår en endringer i de-lingsmodellen for familieeide bedrifter, som kan sette flere slike i fare? Hvorfor foreslår en å ta bort aksjerabat-ter? Hvorfor går en imot forslaget om refusjonsordning for sjøfolk? Hvorfor vil en endre rederibeskatningen, som har hatt gunstige virkninger for sysselsettingen av norske sjøfolk på norske skip? Jeg syns ikke Arbeider-partiet har lagt opp noen politikk for økt sysselsetting – tvert om.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Thorbjørn Jagland (A): Etter statsministerens svar til meg, og til Jens Stoltenberg nå nettopp, kan jeg slå fast at Regjeringen tar sjansen på at Arbeidsdirektoratet ikke har rett i at ledigheten vil øke. Statsministeren har også reist tvil om Regjeringens målsetting når det gjelder mulighetene for å få renten ned. Han sa at det er lite Re-gjeringen kan gjøre hvis den ikke får hjelp av oljeprisene.
Dette er ikke akseptabelt for Arbeiderpartiet.
Det er en stor fare for at nordmenn må betale en ekstra avgift i form av en for høy rente for lenge fordi:
– Norge er for oljeavhengig, og budsjettforliket mellom Regjeringen og høyrepartiene vil gjøre oss mer oljeav-hengig.
– Den felles europeiske valutaen, euro, kommer den 1. januar 1999. Norges stilling vil bli enda mer utsatt i en fra før ustabil verden, men Regjeringen tar ingen grep.
– Vi har en svært ustabil regjering som velger å gjøre seg avhengig av et høyrepopulistisk parti.
Også statsministeren gav nå inntrykk av at han helst vil samarbeide med Arbeiderpartiet. Annerledes kan man vel ikke tolke han når han stadig beklager at Arbeider-partiet har satt seg selv utenfor. Ja, nå nettopp beklaget han til og med at SV har satt seg utenfor ved hjelp av Ar-beiderpartiet.
Jeg tror det blir lagt merke til at regjeringspartiene ikke tar ansvar for det forliket de har inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, men skylder på Arbeiderpartiet for at de faktisk gjorde det. I grunnen er det ikke noe helhjer-tet forsvar for forliket i denne debatten, og statsministe-ren sa kun at forliket var tilfredsstillende. Det synes ikke jeg er tilfredsstillende i den nåværende situasjon, at Re-gjeringen ikke har større ambisjoner når vi har Europas høyeste rentenivå. Det skaper ikke tillit. Norge skal sty-res i en tid da verdensøkonomien er inne i en meget tur-bulent periode. Valutakurser og renter svinger opp og ned. Penger kan overføres fra én verdensdel til en annen i løpet av et sekund. Det kan også pessimisme og optimis-me. Vi står her overfor en kombinasjon av teknologi og psykologi som gjør at vi lever i det som kalles usikker-hetens tidsalder.
Et lite land som Norge kan lett komme i drift i en slik virkelighet. Situasjonen blir ikke lettere når vi vet at vårt eget kontinent er inne i en meget dynamisk periode, og Norge er i stor grad en tilskuer. Men Regjeringen stritter imot og tilpasser seg på en defensiv og negativ måte.
Dette legges også merke til hos dem som skal investere i landet vårt.
Jeg vil også nevne at mange av våre konkurrentland setter rentene ned. Prisstigningen er svært lav. Norge har på sin side nådd konjunkturtoppen. Rentene er 4-5 pst.
høyere enn i andre land. Prisstigningen er dobbelt så høy som i våre konkurrentland. Overhenget i lønnsoppgjøret neste år er svært høyt, og lave valutakurser truer med å føre til ytterligere prispress.
Under finansdebatten i fjor ble Arbeiderpartiet kritisert av både statsminister og andre for å svartmale da vi
Under finansdebatten i fjor ble Arbeiderpartiet kritisert av både statsminister og andre for å svartmale da vi