har forsterket gjennomslaget for Fremskrittspartiets helse-politikk.
Jeg kunne i denne anledning tenke meg å be Venstres Terje Johansen kort redegjøre for Venstres helsepolitikk, som jeg tror få kjenner, og da knyttet opp mot følgende spørsmål: Ønsker Venstre å opprettholde et desentrali-sert sykehusvesen, hvor sykehusdriften nærmest er å be-trakte som et sysselsettingstiltak for å opprettholde fylkes-kommunen? Kan en vente støtte fra Venstre for å fristille sykehusene i form av stiftelser eller aksjeselskap? Kan en vente støtte fra Venstre i Regjeringen for å øke den innsatsbaserte finansieringen til 60 pst. fra år 2000, slik alle – jeg understreker alle – sykehusdirektører ber om for å øke behandlingskapasiteten? Og endelig: Vil Ven-stre støtte et forslag fra Fremskrittspartiet om at den inn-satsbaserte finansieringen skal utbetales direkte til syke-husene og ikke, som nå, til fylkeskommunene?
Terje Johansen (V): Det burde ikke være så vanske-lig for Alvheim og Fremskrittspartiet å få øye på Ven-stres helsepolitikk. Vår helseminister har nå lagt fram flere forslag, slik at det burde begynne å bli ganske klart hva Venstre står for i helsepolitikken. Vi sitter nemlig i regjering, og det er Regjeringens helsepolitikk som er Venstres helsepolitikk.
Jeg vil bare si, som svar på flesteparten av de spørs-målene som Alvheim her stiller, at den store forskjellen mellom Venstres helsepolitikk og Fremskrittspartiets helsepolitikk er at vi fortsatt ønsker et sterkt offentlig helsevesen. Men vi ser med glede på de private supple-menter som nå er i ferd med å komme, fordi vi tror at de kan være et nyttig korrektiv til de offentlige helse-tilbudene.
Den innsatsbaserte finansieringen synes vi nå er kom-met på et nivå der vi gjerne vil se virkningen før vi går videre. Vi er nå kommet opp til 50 pst. Det har vært en betydelig økning i løpet av de to siste budsjettene, og vi synes nå at vi bør flate ut der og se hva som skjer i det norske helsevesen. Det vil vi gjerne komme tilbake til sammen med svar på de andre spørsmålene.
Jan Tore Sanner (H): Når man lytter til Venstres ta-lere, ser kommentarene i media og ikke minst ser på kroppsspråket, er det ikke til å komme forbi at Venstre ser ut til å føle seg mer komfortabel med det forliket man har oppnådd med Høyre og Fremskrittspartiet, enn med sentrumsregjeringens opprinnelige forslag til statsbud-sjett. Og det er kanskje ikke så rart. Venstre gikk jo til valg på å skulle bedre vilkårene for små og mellomstore bedrifter, mens Venstre i regjering har fremmet forslag som vil innebære at bedriftene vil få det verre med Spon-heim som næringsminister enn de hadde med Thorbjørn Jagland som statsminister.
For 1999 foreslo sentrumsregjeringen en trippelsmell for de små og mellomstore bedriftene: høyere skatt, høy-ere avgifter og en forlengelse av arbeidsgiverperioden ved sykefravær, noe som ville føre til høyere kostnader.
Etter forliket med Høyre og Fremskrittspartiet er disse forslagene begravet. Og hvis Terje Johansen skal være ærlig, tror jeg vel ikke at han beklager at Høyre har bi-dratt til å redde litt av Venstres ære når det gjelder poli-tikken for små og mellomstore bedrifter.
Høyre er opptatt av stabilitet og forutsigbarhet, særlig i den økonomiske politikken. Bedriftene er ikke tjent med at sentrumsregjeringen vakler videre, fra den ene si-den og til si-den andre. Høyre ønsker å legge forholsi-dene til rette for mer varige forpliktelser mellom sentrum og Høyre, særlig i den økonomiske politikken.
Mitt spørsmål blir: Vil Venstre være med på å bidra til at man kan få et mer varig samarbeid om den økono-miske politikken mellom sentrum og Høyre?
Terje Johansen (V): Det som har vært nødvendig å gjøre så vel overfor næringslivet som overfor offentlig sektor og private forbrukere i de to budsjettene denne re-gjeringen har hatt ansvaret for, er å forsøke å stramme inn, slik at det skulle bli mulig å få renten ned.
Det Regjeringen har gjort, er å skjære tynt av velferds-veksten for alle, og dermed har det smertet litt for alle.
Det er ikke noe å legge skjul på at vår næringsminister, Sponheim, har ytet store bidrag til smerten, for å si det slik. Jeg skal ikke tolke kroppsspråket hans, men at han har vært komfortabel med det, tror jeg neppe. Men la meg si det slik: Når vi har kommet til et kompromiss
med høyrepartiene om deler av den økonomiske politik-ken, er vi fornøyd med det. Men det som gjør at vi fort-satt holder armlengdes avstand, er at forskjellene i forde-lingspolitikken er betydelige. Det vises bl.a. gjennom det skatteforslag som vi opprinnelig hadde, og det vi måtte gå med på. Det er ingen tvil om at fordelingen i sentrumspartienes forslag til skatteendringer var vesent-lig bedre enn det vi nå har måttet gå med på. Det er be-klagelig.
I miljøpolitikken ser jeg bruken av energiavgifter som kanskje det viktigste av alle tiltak, og forbrukerne kunne faktisk ha unngått disse ved å spare. Men la meg si om disse tiltakene at jeg ikke lover noen varig forbindelse med Høyre før vi i alle fall kan bli enige om de viktige tingene med hensyn til fordeling og miljø. Når det gjel-der energiavgiftene, har jeg bare én ting å si: Vi kommer igjen.
Inge Myrvoll (SV): Venstre må i alle fall sørge for å komme igjen i denne perioden, for i neste periode kan det være for sent.
I slutten av disse forhandlingene kom partileder Spon-heim med en klar advarsel til Høyre om at hvis Regjerin-ga måtte gå, ville det bli katastrofalt for regjeringssamar-beidet på den borgerlig siden i lang tid framover. Deret-ter kasDeret-ter sentrumsregjeringa klærne og byr seg fram til Høyre og Fremskrittspartiet. Har vi det klart? Sentrums-regjeringa vant anbudsrunden over Arbeiderpartiet om Høyres gunst. Terje Johansen er såre fornøyd. Han unner Høyre de resultatene de har oppnådd, og det er jo ikke forunderlig. Venstre er jo egentlig bare «lille Høyre» – med litt forskjell, de er litt mindre opptatt av bedrifter enn det Høyre er, og så har de i perioder hatt litt miljøfer-niss, men det er ikke så mye igjen av den heller.
Så sier Terje Johansen at sentrumspolitikken står fast, og at uroen omkring budsjettet er blitt skapt. Han nevner barnepolitikk og distriktspolitikk som eksempler på at det står fast. I erklæringa fra Voksenåsen står det:
«Det er en forutsetning for et styrket lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene bedres»,
og det er da kommunene. Hvorfor skal kommunene leg-ge ned skoler og barnehaleg-ger, hvorfor skal det bli dyrere å ha en skolefritidsordning osv.? Hvis sentrumsregjerin-gens barnepolitikk står fast, skulle det være helt unød-vendig. Hvorfor diskuterer Venstre-ordførere i mitt fylke hvorvidt de skal legge ned vervene sine? Hva slags uro har disse Venstre-ordførerne skapt som det ikke er grunnlag for? Hva har de ikke skjønt? Det virker som om lokalpolitikerne, også de fra Venstre, føler en uro som det ikke er grunnlag for. I Hamarøy kan de bare roe seg ned og si at det går bra, dette budsjettet får vi i havn, for det står i Voksenåserklæringa at kommuneøkonomien skal bli bedre. Det er bare vi som ikke har oppfattet det.
Terje Johansen (V): La meg i hvert fall først få si at kommuneøkonomien ble atskillig bedre med dette forli-ket enn om Høyre og Arbeiderpartiet hadde fått lov til å slå seg sammen. Men når jeg hører på SV, er det helt åpenbart at jo lenger ut på sidelinjen de befinner seg, jo
høyere må de kauke for at vi som er inne på banen, skal høre dem. Lydnivået stiger jo med avstanden ut til stede-ne der tingestede-ne foregår.
I sentrum har vi bl.a. en flyktningpolitikk, en bi-standspolitikk, en miljøpolitikk, en distriktspolitikk, en kulturpolitikk og fremfor alt en Europa-politikk som bur-de ligge ganske nær SVs. Det er helt uforståelig for meg at SV-representanten raljerer med sentrumspolitikken når jeg vet at de falbyr seg til Arbeiderpartiet nær sagt for enhver pris.
Rune E. Kristiansen (A): Det kunne vært mange spørsmål å stille til Terje Johansens replikkrunder her nå, men for å begynne med det første: Kan vi vente at Regje-ringen allerede i revidert kommer med forslag om el-avgift igjen, siden Terje Johansen uttrykte så klart at «vi kommer igjen»?
I sitt hovedinnlegg sa representanten Johansen svært lite om små og mellomstore bedrifter, som har vært hans fanesak i lang tid, i hvert fall har han prøvd å uttrykke det fra talerstolen her. Til opplysning for Terje Johansen kan det meddeles at inntjeningsevnen for små og mellomsto-re bedrifter i 1998 forventes å ha blitt svekket med ca.
11 pst. Jeg vet ikke hvor han legger forklaringen på det.
Men det er neppe det små og mellomstore bedrifter ven-ter på akkurat nå, i hvert fall i forhold til en erkjennelse i en handlingsplan fra en næringsminister.
Arbeiderpartiet mener at det å få rentenivået ned er det viktigste bidraget for bedriftene og for å hindre økt ledig-het. Vi har tross alt et rentenivå i Norge som er dobbelt så høyt som i Sverige, og Regjeringen hevder at det stort sett er forhold utenfor Norge som er årsaken til det høye rente-nivået. Det kunne vært interessant å få et svar fra Terje Johansen på om det da er nødvendig med innstramminger i norsk politikk på nærmere 8 milliarder kr når Regjerin-gen hevder at rentenivået stort sett skyldes ting som ikke ligger i den innenrikspolitiske kursen her i landet.
Terje Johansen (V): Om vi kan vente et forslag om økt elavgift i revidert, tviler jeg på. Nå bør vi avvente den utredningen som Energiutvalget har laget – for øvrig un-der ledelse av en varaordfører fra Arbeiun-derpartiet i Bergen, hvis jeg ikke husker feil – og som er helt klar i sine konklusjoner. Energiprisene må opp dersom ikke miljøet skal gå ned.
Når det gjelder småbedriftenes manglende inntjening eller lavere inntjening i 1998, skyldes den ganske riktig først og fremst det økte rentenivået, den skyldes over-opphetingen i norsk økonomi og den skyldes lønnsopp-gjøret. Alt dette er vi enige om. Jeg trodde faktisk at Ar-beiderpartiet og sentrumspartiene var noenlunde enige om innstrammingen også. Vi ligger og dupper rundt 7-8 milliarder kr i begge alternativer, og det er vi enige om må til for å få rentenivået ned. Så langt er alt vel og bra.
Hva er vi da uenige om? Jo, vi i Venstre vil ikke pålegge småbedriftene økte skatter, økt formuesskatt og delings-modellen, som tar 49-50 pst. av overskuddet i stedet for 28 pst. som i storbedriftene. Vi ønsker ikke å true disse arbeidsplassene mer enn de allerede er blitt truet.
30. nov. – Finansdebatt
1998 557
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Jens Stoltenberg (A): Ved utgangen av november var det registrert 48 000 helt arbeidsledige mennesker i Norge. Det betyr at arbeidsledigheten fortsatt er lav, men det betyr også at ledigheten nå øker for første gang på tre år. Økningen er i seg selv ikke dramatisk, men den er et varsel om at vi står overfor et vendepunkt i norsk økono-mi, et varsel om at vi på ny kan få økende arbeidsløshet.
Også neste år regner Regjeringen med høy temperatur og høyt press i norsk økonomi. Pris- og kostnadsveksten vil bli omtrent dobbelt så høy som hos våre handelspart-nere. Men samtidig står vi i fare for at ledigheten vokser sterkt noen steder og innenfor noen bransjer. Det gjelder ikke minst en del industristeder langs kysten.
Problemet er at hvis vi prøver å møte den voksende ledig-heten innen enkelte områder ved å redusere den generelle innstrammingen i budsjettet, står vi i fare for å gjøre vondt verre. Da greier vi ikke å stanse pris- og kostnads-veksten, og bedriftenes konkurransekraft forverres ytter-ligere. Vi kan få den verste av to verdener: økende ledig-het og høy prisstigning – samtidig.
I en slik situasjon er det langt fra størrelsen på den gene-relle innstrammingen i statsbudsjettet som alene avgjør om vi lykkes i å trygge arbeidsplassene. Minst like vik-tig er innretningen på den økonomiske politikken. Hvis arbeidsledigheten vokser noen steder i landet mens pres-set i norsk økonomi fortsatt er høyt, trenger vi mer treff-sikre virkemidler enn bare å endre budsjettbalansen. Ett slikt treffsikkert virkemiddel er arbeidsmarkedstiltak-ene. Vi kan ha tusenvis av ledige hender og samtidig tu-senvis av ledige stillinger. Nettopp da er det vi trenger tiltakene for å hjelpe de arbeidsledige til å fylle de ledige stillingene.
Alle forstår at det kan være riktig å trappe ned antallet tiltaksarbeidsplasser i år med fallende arbeidsledighet. Der-imot er det uforsvarlig å gjøre som Regjeringen: mer enn halvere arbeidsmarkedstiltakene i et år vi forventer økende arbeidsløshet. Det er nettopp disse tiltakene som kunne vært satt inn i de områdene av landet og i de bransjene der ledigheten kan komme til å vokse neste år. Dessuten vet vi at kuttene i arbeidsmarkedstiltakene uansett vil ramme dem som i dag allerede har problemer med å få seg jobb: unge med lite utdanning, langtidsledige og innvandrere.
I morges ble olje fra Nordsjøen omsatt til 83 kr pr. fat.
I statsbudsjettet har Regjeringen basert seg på at oljepri-sen skal være 110 kr pr. fat. Dersom oljeprioljepri-sen i stedet holder seg på dagens nivå, betyr det at staten får nær 30 milliarder kr mindre i inntekter enn budsjettert.
Mange vil kanskje mene at når statens inntekter går ned, så bør statens utgifter også gå ned. Det mener ikke Arbeiderpartiet. Det kan vi mene, for da oljeinntektene i fjor var høyere enn forventet, så gikk vi mot at de uforsette ekstrainntektene skulle brukes til å øke statens ut-gifter. I stedet gikk vi inn for at alle ekstrainntektene ble satt inn på oljefondet. På den måten ble oljefondet en buffer mot usikre oljeinntekter. Svingninger i oljeinntek-tene skal slå ut i svingende avsetninger til oljefondet, ikke i svingende statlige bevilgninger til velferd.
Ikke alle partier har greid å leve opp til dette prinsip-pet. Sentrumspartiene og Fremskrittspartiet ville bruke mer penger da oljeinntektene var høyere enn forutsatt, uten å innse at konsekvensen da måtte bli kutt i bevilg-ningene til skole, eldreomsorg og helse når inntektene som i dag er lavere enn forutsatt. Fremskrittspartiet men-te de uforutsetmen-te høye oljeinnmen-tekmen-tene i fjor var som å vin-ne i Lotto, og vi måtte få lov til å bruke gevinsten. Men hvis de høye oljeinntektene i fjor var som å vinne i Lotto, så er dagens lave oljepriser som å tape på travbanen.
Også Fremskrittspartiet må forstå at hvis man den ene dagen vinner i Lotto og den andre dagen taper på travba-nen, så er det lurt å sette til side gevinsten for å dekke ta-pet.
Bruken av våre oljeinntekter handler ikke om penge-spill. Det handler om forvaltningen av vår felles nasjo-nalformue, og det handler om å trygge fremtidens pen-sjoner og fremtidens velferd. Det krever ansvarlighet og forutsigbarhet i den økonomiske politikken.
Steinar Bastesen (TF): Vi legger i år fram vårt eget statsbudsjett for første gang. Jeg sa i forrige finansdebatt at vi ikke var i stand til å legge fram noe statsbudsjett den gangen, men vi har holdt ord i og med at jeg sa vi skulle komme sterkere igjen i dette budsjettåret.
I vårt budsjett har vi som forventet prioritert havner, farleier og fiskeriforskning. Og vi har tatt høyde for bedre samferdselsløsninger i og med at vi har plusset på 1 milliard kr til veiutbygging. Vi har i enkelte områder veier, som er nødvendig for å bringe verdier ut av distrik-tene og ned til eksportmarkedene, som langt fra har sam-me standard som bilen som kjører på veien. Da tenker jeg spesielt på at bilen som kjører på veien, har en EU-god-kjenning, men det kan en vel knapt si at veiene i Dis-trikts-Norge har. Jeg lurer på, hvis det hadde blitt stilt spørsmål om veistandarden, om den holdt EU-standard, om det hadde vært i tråd med den øvrige tilpasningspoli-tikken som både denne Regjeringen og de tidligere regje-ringer har lagt vekt på. Det er vel betimelig å stille det spørsmålet. Derfor har vi i vårt forslag prøvd å gjøre vårt for å tilpasse veistandarden i Norge til EU-standard.
Kommuneøkonomien har vi også prioritert. Det er klart at hvis man kutter stort i kommuneøkonomien, går det ut over de svakeste. Det går ut over skolene, det går ut over de eldre, og det går ut over hjemmehjelpsordnin-gen.
Vi har i alle år hatt det prinsippet at barna skulle ha gratis skole. Men etter som årene har gått, har man måttet betale mer og mer i egenandel for å ha barna i skole. Det er klart at etter som årene går og man går opp i klasse-trinn, blir det dyrere å ha barna i skole. Kutter man, blir det dyrere og dyrere for foreldrene. Det er ikke tvil om det. Vi har også tatt høyde for utdanning generelt og for universitetene.
Forskning er også utrolig viktig, spesielt fiskeriforsk-ningen. Vi står overfor et stadig større krav om doku-mentasjon for at de ressursene vi tar ut, ikke truer bære-kraftig utvikling. Når vi mangler dokumentasjon, kan vi bli utsatt for boikottrusler fra andre land. Vi har også et
Trykt 10/12 1998
stadig større krav om miljømerking, og det skal være ba-sert på bærekraft.
Vi har klart økt budsjettet til både politi og påtalemyn-dighet, og vi har tenkt på småbedriftene, ja både de små og de store bedriftene, for det er viktig å ha klart for seg at man må skape en krone før man bruker den. Enkelte – både representanter og partier – er ofte mer interessert i å bruke pengene før de skaper dem. Enkelte vil til og med synes det er viktig å dele andres goder framfor å dele go-dene.
Vi er kritisk til alskens verneplaner som blir pålagt be-folkningen. Vi er kritisk til ressursforvaltningen generelt og ikke minst til rovdyrpolitikken, og spesielt da forvalt-ningen av sel og hval. Men der går det iallfall rette veien.
Jeg har et spesielt tema jeg vil nevne, og det er kuttet på 10 mill. kr i det nye framlegget når det gjelder forny-ing og kondemnerforny-ing i fiskeflåten. Det er etter vår opp-fatning et brudd på den inngåtte fiskeriavtalen. Likevel har vi funnet å kunne gå inn for en subsidiær tilslutning til Regjeringens og Høyres og Fremskrittspartiets fram-legg. For det er vel bedre å ha litt innflytelse enn ingen og stå helt alene. Men likevel tar jeg opp de forslagene vi har fremmet, også de vi har fremmet sammen med andre.
L o d v e S o l h o l m hadde her teke over presi-dentplassen.
Presidenten: Representanten Bastesen har teke opp dei forslaga han refererte til.
Statsråd Gudmund Restad: Den 5. oktober la Re-gjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett. Et hovedmål med budsjettet var å legge til rette for en normalisering av kronekursen og lavere rente. Det ble foreslått inn-stramminger både på budsjettets inntektsside og utgifts-side for å få til et tilstrekkelig stramt budsjett. Regjerin-gens forslag innebar en finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge, eller om lag 9 milliarder kr. Med dette utgangspunktet inviterte Re-gjeringen partiene på Stortinget til et konstruktivt samar-beid om budsjettet.
Det viste seg vanskelig å få etablert flertall for et hel-hetlig budsjett, men i forrige uke lyktes det å få til en av-tale mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskritts-partiet. Selv om enigheten kom på overtid, er det både av økonomiske og politiske hensyn viktig at et flertall i Stortinget på denne måten viste ansvar og handlekraft.
Det justerte budsjettforslaget som nå blir vedtatt, har beholdt en klar sentrumsprofil. I sitt opprinnelige opp-legg prioriterte Regjeringen særlig helse- og omsorgs-sektoren, tiltak for distriktene og større valgfrihet for
Det justerte budsjettforslaget som nå blir vedtatt, har beholdt en klar sentrumsprofil. I sitt opprinnelige opp-legg prioriterte Regjeringen særlig helse- og omsorgs-sektoren, tiltak for distriktene og større valgfrihet for