Habitatforbedrende tiltak på kontinuerlig vanndekte områder

Negative konsekvenser av effektkjøring på fiskebestanden kan også kompen- seres ved å utføre habitattiltak som motvirker flaskehalser i fiskeproduksjonen generelt. Ved å bedre gyte- og skjulmuligheter på områder som ikke tørrleg-ges ved lavvann eller minstevannføring vil en kunne øke fiskeproduksjonen på områder som ikke utsettes for stranding.

Ungfisk av laks og ørret har spesifikke krav til habitat og skjul som kan vari-ere noe fra vassdrag til vassdrag. Laksefisk er i hovedsak territorielle, og det er derfor begrenset hvor mange individer som kan finnes innenfor et gitt område.

Dette avhenger for en stor del av de lokale habitat- og skjulforholdene, der parametere som vannhastighet, vanndyp, substratstørrelse og hulrom i sub-stratet beskriver dette. Krav til skjul og habitat varierer med størrelse på fisken, se Figur 4.3 som illustrerer ulike krav til skjul. Habitatkravene varierer også med årstid, og det er derfor viktig å se dette i sammenheng med hvilke perioder på året effektkjøring eller eventuell tørrlegging av områder foregår.

Vanligvis vil områder med vanndyp på 30-70 cm og vannhastigheter mellom 10-50 cm/s kombinert med substratstørrelser på 12-50 cm og tilstrekkelig hulrom gi gode habitatforhold for ungfisk av laks og ørret i sommerhalvåret (Armstrong m.fl. 2003, Heggenes & Wollebæk 2013, Finstad m.fl. 2011). Laks ser

Figur 4.3. Ungfisk av laks bruker hele det øvre laget av elvebunnen (ca.

0-30 cm) i oppveksten.

Skjulsteder (hulrom) i sediment er viktig for å unngå predasjon, til overvintring og som refugium ved flom.

ut til å foretrekke noe høyere vannhastighet enn ørret. På lavere temperaturer foretrekker ungfisk av både laks og ørret lavere vannhastigheter, og det er spesi-elt viktig med gode skjulmuligheter på områdene som ikke tørrlegges.

I tillegg til å sikre gode habitatforhold for ungfisk på områder som er perma-nent vanndekt, er det også viktig å sikre god spredning av områder med godt ungfiskhabitat i vassdraget. De yngste årsklassene beveger seg sjelden langt fra gyteområdet de er klekket fra (Einum m.fl. 2008, Finstad m.fl. 2009), og det er derfor viktig å sørge for både godt ungfiskhabitat og gode gyteforhold i nær-heten av hverandre på områder som ikke tørrlegges.

Laks og ørret velger gyteområder innenfor gitte kriterier definert av bunnsub-strat, vannhastighet og vanndyp. Bunnsubstratet er spesielt viktig og består normalt av grus og stein med en kornfordeling mellom 8 og 64 mm. En vil derfor normalt finne gyteområdene på steder med grusavsetninger og fore-komsten av gyteplasser varierer derfor mye mellom vassdrag avhengig av sedi-menttilførsel, fallgradient og hydrologiske forhold. Hvis det er behov for å sikre eller styrke gyteforholdene kan dette gjennomføres ved å legge ut grus på identifiserte, nye og gode gyteområder. Erfaringer viser at fisken vanligvis raskt tar i bruk nye gyteområder dersom de er utformet riktig (Barlaup m.fl. 2006;

2008, Pulg m.fl. 2013a, b). Ved å legge ut gytegrus på områder som forblir vann-dekket også ved lave vannføringer kan en unngå stranding og dødelighet på egg som følge av effektkjøring. På denne måten kan en «styre» fisken til å gyte på trygge områder og dermed bidra til å sikre det viktige gytehabitatet. For å lykkes med å konstruere nye gyteområder er det viktig at gytegrusen legges ut på et område med egnede strømningsforhold. Dette innebærer blant annet at en må sørge for å unngå at grusen spyles ut og at habitatforhold i form av vanndyp og vannhastighet er slik at gytefisken tar området i bruk. Utlegging av gytegrus bør også sees i forhold til mulige skjul og oppholdssteder for gytefisk ved lave vannføringer. Ved å legge nye gyteområ- det i tilknytting til kulper med godt vanndyp og skjul vil fisken raskt kunne finne tilbake til gyteområdet når vannstanden igjen er egnet for gyting.

I tilfeller hvor det ikke er mulig å gjennomføre tiltak for å sikre gyteområdet vil det være hensiktsmessig å fjerne gytegrusen i områder som tørrlegges på lave vannføringer. På denne måten unngår en at fisken gyter på strandingsutsatte steder. Det er påvist flere tilfeller hvor gytefisken år etter år benytter slike «stran-dingsfeller» og hvor fjerning av grus har vist seg å være et effektivt tiltak.

Mens høye vannføringer i løpet av gytetiden kan medføre fare for at gytegro-per strander ved lave vannføringer, kan også vedvarende lave vannføringer føre til at mange gode gyteområder som ikke tørrlegges blir liggende for grunt og med for lav vannhastighet til at fisken kan gyte. Dette kan resultere i at tilgangen til gyteområder blir begrenset, og at fisken i større grad samles på gjenværende områder med tilfredsstillende gyteforhold. Dette kan igjen medføre økt lokal tett-hetsavhengig dødelighet og derfor være en viktig flaskehals i produksjonen av laks og ørret. Resultater av gyteatferd hos laks og sjøørret i gytestudioet i Daleelva (Faktaboks 4.2) viser at fisken flyktet fra gyteområder og ut på dypere vann ved hurtig nedtrapping av vannføring, men at gytefisken raskt var på plass og gjen-opptok gyting når vannføringen økte igjen. Det er derfor viktig å tilpasse kjøre-mønsteret i gytetiden slik at det forekommer perioder med vannføringer som er egnet og av lang nok varighet til at fisken tar i bruk tilgjengelige gytearealer i elva.

I Figur 4.4 er det illustrert hvordan gyteområder og skjul kan konstrueres på områder som holdes kontinuerlig vanndekt.

Figur 4.4. Prinsippskisse for bedring av gyte- og oppvekstforhold for fisk i vassdrag med effektkjøring.

En høy minstevannføring vil være et tiltak som reduserer flere av de uønskede forholdene nevnt over og vil sikre stabile forhold og stort mangfold i permanent vanndekte områder. Effektkjøring «på toppen» av en høy minstevann føring er dessuten mindre dramatisk (lavere forholdstall mellom høy og lav vannføring) enn om den lave vannføringen er veldig lav da dette ofte skaper mindre stran-dingsutsatte arealer.