Fugler

3.5.1 Fuglers tilstedeværelse og adferd i elver

Elver inneholder attraktive habitater og de rike næringsressursene i elva og langs elvekantene tiltrekker mange fugler. Dette medfører at fuglene både søker næring, raster på elvebreddene og hekker langs elva.

67 fuglearter regnes som tilknyttet elv, hvorav 65 bruker elvebredder og igjen om lag 40 av disse benytter elva hele året. Blant de 67 elveartene tilhører mer enn 85 % fugleordenene andefugler, vadefugler, måkefugler, alkefugler og spurvefugler (Reitan 2012). Noen arter søker næring i selve vannstrengen, mens andre tiltrekkes av ressursene som finnes langs elvekantene. Andefugler slik som ender, gjess og svaner lever i alle typer ferskvannshabitater, mens vadefugler, gråhegre, måker, isfugl, linerle og vintererle foretrekker områdene langs elva. Hvis elva er bred og stilleflytende tiltrekkes lommer, dykkere, terner, riksefugler, fiskeørn og andre arter. Mer typiske terrestriske arter med nærings-søk i elver er havørn, kråker, troster, sangere og sivspurv (Bakke 1973, Bevanger

& Thingstad 1986, Håland 1993, Gjershaug 1996, Lislevand & Steel 2006).

Publiserte studier omtaler primært hvor fuglene hekker i og langs våtmarkene, mens det er mindre kunnskap om hvilke fugler som raster eller søker næring i og langs elvebreddene.

Figur 3.27. Laksand er eksempel på en fugleart som er til stede i de fleste elver med åpent vann, og som reagerer umiddelbart når det er mat tilgjengelig. Den beveger seg mye langs elva, både fiskende og flygende. Foto: Jan Ove Gjershaug

Det mest karakteristiske trekket for fugler sammenlignet med andre fersk-vannsorganismer er deres mobilitet. Fugler forflytter seg og responderer raskt på endringer i tilgjengelighet av næringsressurser. Dette betyr at fugler raskt kan forflytte seg til områder med bedret ressurstilgang i og ved elva. Fuglene kan forflytte seg mellom mange ulike lokaliteter flere ganger daglig, det er også klare årstidsvariasjoner, og mange fuglearter er kun til stede i sommer-halvåret. Om sommeren er også de fleste artene større i antall. I tillegg er det forskjeller fra år til år på grunn av både klimatiske og bestandsmessige forhold.

Fysiske faktorer påvirker hvor mye fugler bruker elvebiotoper. Forhold som snø og isdekke påvirker tilstedeværelsen av arter.

Våtmarksfuglene har en rekke tilpasninger som gjør dem egnet for ferskvanns-habitater. Lengden og utformingen av føttene, sier noe om hvor de kan foreta næringssøk. Vadefugler og hegrer er eksempler på arter som har lange føtter og kan vade rundt i grunt vann i søk etter næring. Noen har kortere føtter og kan søke mat kun langs breddene og når vannstanden blir lavere i elvene.

Vannføringsregimet i en elv er derfor en bestemmende faktor for hvilke arter som bruker elva til enhver tid.

Fugler utnytter samlet sett de fleste næringsressurser i elva og langs elve-kantene. Bunndyr, fisk, frø og planter kan være attraktiv næring. Mange arter søker mat i øvre del av vannflata slik som gressender, mens andre arter som fiskender og dykkender dykker dypere etter maten. Andre arter søker mat langs elvebreddene, både i tørrlagte elvehabitat og i periodevis oversvømte områder. Vanndybde og -hastighet er faktorer som bestemmer hvor de ulike artene søker etter næring. Fossekall og vintererle er de artene som er mest knyttet til stritt rennende vann. Arter som kun søker mat i selve elvestrengen, slik som fiskendene, andre ender, svaner, gråhegre og fossekall, forflytter seg mye på langs av elva og søker etter mat både oppover og nedover elva. Selv om fugler søker mat i selve elva, legger de fleste fuglene reir utenfor selve vannstrengen.

De fleste fuglearter har en noe spesialisert diett, mens enkelte arter har et smalere næringsinntak slik som fiskendene og gråhegre som er fiskespisende.

Mange fugler er omnivore (altetende). Deres næringspreferanse kan variere mellom ulike årstider der mange arter foretrekker bunndyr i hekkesesongen.

3.5.2 Påvirkning fra regulering og effektkjøring

Effektkjøring påvirker levemiljøet til fugler på mange måter gjennom raske endringer i vannføring. Raske endringer i vannføring kan endre vanntem-peratur og isforhold, noe som påvirker fuglers mattilgang. Mer åpne arealer vinterstid grunnet regulering, samt episoder med tørrlegging og stranding, vil kunne gi enklere tilgang på mat og dermed tiltrekke seg fugler. Fugler vil respondere umiddelbart på endringer, særlig hvis det medfører mer og lettere tilgang på næring. Fiskender som laksand og siland er tilpasset å respondere på endret vannføring og lærer også raskt når det er lettere å få tak i mat. Fugler som lever i nærheten av de sterkest påvirkede strekningene i elva flyr ofte ut i elvehabitatene for å finne mat, og må generelt antas å raskt kunne utnytte strandet næring i effektkjørte elver.

Langsiktige endringer i habitat vil ha betydning for mange fuglearter. Døde fisk og insekter er attraktivt for mange fuglearter og tilgjengeligheten vil påvirke både antall og fordelingsmønster av fugler. I EnviPEAK ble fugler er i elvene Surna, Lundesokna og Nidelva undersøkt. De observerte responsene på endret vannføring antas å være representativt for mange elver i Norge. I de påfølgende avsnittene er funnene oppsummert.

Tid på året og døgnet: I sommerhalvåret er langt flere fuglearter til stede enn om vinteren og i langt større antall. Dette gjelder både elvelevende fugler, fugler langs elvebreddene og fugler på elvesletter og omliggende dyrket mark, og som alle bruker effektkjørte elver. Om vinteren varierer forholdene mer ved at elva er delt i is/snødekte og åpne partier. I områder med snø eller isdekke er det lite fugl til stede. I de åpne partiene kan det tidvis være konsentrasjoner av bl.a. fossekall, kvinand og laksender, men også fugler fra skog, dyrka mark og bebyggelse nær elva, slik som skjære. Type og mengde vegetasjon det er langs elvekantene har stor betydning for hvordan fuglene bruker elva og elvekantene.

Særlig i sommerhalvåret er det også ulikheter i hvordan elva brukes av fugler gjennom døgnet. Når vannføring reduseres i løpet av kvelden eller natta, vil elvelevende fugler som laksand være først til stede før det blir lyst nok for andre arter. Seinere på dagen vil andre arter komme raskt til elva, som for eksempel fiskemåker der elva er nær dyrket mark, kråker der elva er nær skog-kanter, og skjære der elva er nær bebyggelse.

Bevegelser langs elva: Fugler beveger seg mye langs elva i løpet av en dag. Når vannstanden synker vil noen fugler slik som laksand bli tiltrukket av disse områdene, mens andre ender slik som kvinand og stokkand forflytter seg til steder med mer vann. Vinterstid foretar også fossekall slike bevegelser langs elva. I individantall ble det registrert langt flere fugler i de større elvene Surna og Nidelva enn i den mye mindre Lundesokna.

Bevegelser mellom elva og terrestriske habitater: I tørrleggingsepisoder ble det observert at fugler fra omliggende skog og dyrket mark foretok mye nærings-søk i elva og særlig langs de tørrlagte delene av elva. Det var særlig i som-mersesongen episodene med lav vannstand utløste spesielt høy aktivitet. Det ble registrert særlig stor aktivitet hos kråke og skjære (spiser all tilgjengelig næring), storspove (bunndyr), fiskemåke (fisk og bunndyr), linerle, gråtrost og tjeld (bunndyr), samt låvesvale, taksvale og sandsvale (som søkte insekter over vannet).

Det finnes studier av ernæring hos fiskespisende fugler i norske elver, de fleste av fiskemåke og laksand, i forbindelse med studier av smoltutvandring hos laks (Reitan m.fl. 1987, Kålås m.fl. 1993). Stranding av fisk vil være tiltrekkende for mange fuglearter, og vil føre til fordeler for mange arter som kan utnytte fisken som en næringsressurs. Dette er også observert tidligere i Surna i 1985-86 og Orkla i 1987. Laksender ankom elvene raskt når smolt eller fisk som ble drept eller skadd i kraftverksturbiner var tilgjengelig. Ved stor tilgang til mat synes fuglene å spise til de er mette for så å raste. For videre lesning om fugl og reguleringseffekter i elver og innsjøer vil vi henvise til Nilsson & Dynesius (1994), Reitan (1997) og Reitan & Thingstad (1999).