Gjennomføring av intervjuene

I følge Tjora (2017, s. 121) bør intervjuet foregå på et sted som er kjent og trygt for

informanten. Dette øker blant annet sjansen for at informanten slapper av i situasjonen og at samtalen blir mer uformell. I praksis var dette vanskelig å få til. Vi spurte en av informantene om hun kunne tenke seg å ha det hjemme hos seg, men dette ønsket hun ikke. Dette resulterte i at fire av intervjuene ble gjennomført i et stille rom hos en av oss og det femte intervjuet ble gjennomført på et skjermet rom på skolen til den ene informanten. Under intervjuene prøvde vi slik Dalen (2011, s. 32-33) og Kvale og Brinkmann (2015, s. 125-126) uttrykker å ivareta informantene ved å være aktive lyttere, samt være bevisste på verbale- og nonverbale kommunikasjon. Vi opplevde at fire av informantene virket rolige og ikke utpreget stresset under intervjupersonene. Den femte informanten opplevde vi som noe urolig. Det er mulig hun syntes det var vanskelig at vi var to som intervjuet, eller at hun ble forstyrret av

båndopptakeren selv om hun hadde fått informasjon om dette på forhånd (Dalen, 2011, s. 28;

Tjora, 2017, s. 153). Vi som intervjuere prøvde å ivareta denne informanten ved å være ekstra sensitive ovenfor henne og være aktive lyttere, og være ekstra bevisste på vår nonverbale og verbale kommunikasjon (Dalen, 2011, s. 32-33).

Vi deltok begge under intervjuene. Dette for at vi begge skulle bli kjent med datamaterialet og føle eierskap og tilhørighet til de ulike intervjuene (Dalen, 2011, s. 55). I

intervjusituasjonene delte vi på å stille spørsmålene. Den av oss som ikke stilte spørsmål hadde rollen som aktiv lytter og observatør, i tillegg til å stille oppfølgingsspørsmål. Vi opplevde at det å være to i intervjusituasjonen gjorde at vi bedre kunne følge opp hvert enkelt spørsmål og ta tak i det informanten sa. Det å være to som intervjuet gjorde i tillegg at

intervjuet ikke ble en konstruert situasjon. Dette fordi vi erfarte at intervjuene ble mer som samtaler og prosesser der vi og informanten sammen konstruerte mening. Vi var aktive i intervjuet, men prøvde samtidig å være bevisste og nøytrale. Dette var i tråd med vårt interaksjonistiske perspektiv. Fordi informantene selv var med på å forme intervjuet, gjorde dette at de ulike intervjuene tok ulike retninger selv om vi brukte samme intervjuguide. Vi opplevde derfor at alle intervjuene ble veldig forskjellige og vi har i ettertid reflektert over om dette kunne bety at vi klarte å komme inn i jentenes subjektive livsverden. På den andre siden kan det selvfølgelig være helt andre grunner til dette.

Lengdene på intervjuene varierte og to av intervjuene varte mye lengere enn vi hadde tenkt.

De to lengste intervjuet tok nesten 1 time og 40 minutter. De andre varte ca. 1 time. I ettertid har vi vurdert det som at de to lengste intervjuene sannsynligvis ble lange fordi vi var to som intervjuet. Dette fordi vi trolig stilte flere oppfølgingsspørsmål som vi kanskje ikke hadde gjort om det bare var en intervjuer. Under disse to intervjuene merket vi at informantene ble noe slitne underveis i intervjuet, derfor la vi inn en pause slik at de fikk litt pusterom. Vi hadde kjøpt inn drikke og druer til informantene, slik at informantene kunne forsyne seg med dette. Det at informantene har et glass å holde i en intervjusituasjon kan ifølge Dalen (2011, s. 34) og Tjora (2017, s. 119) gjøre at informantene føler trygghet.

Under intervjuene opplevde vi at det var vanskelig å stille åpne oppfølgingsspørsmål. Dette trolig fordi vi hele tiden tenkte tilbake på problemstillingen noe som kan ha ført til at noen spørsmål ble litt ledende. Ett av intervjuene måtte en av oss gjennomføre alene på grunn av sykdom. Vi kunne ha ventet med å gjennomføre dette intervjuet, men vi var redde for at denne informanten også skulle trekke seg, samt at vi allerede hadde avtalt tid og sted. Derfor vurderte vi at den beste løsningen var at en av oss gjennomførte intervjuet. Den som

gjennomførte intervjuet opplevde at det var vanskeligere og mer krevende å gjennomføre intervjuet alene. Fordi det blant annet krevde at intervjueren var dypt konsentrert med både å lede intervjuet og samtidig lytte aktivt for å fange opp og ta tak i det informanten sa. Til tross for dette ble ikke dette intervjuet kortere enn de andre.

Etter intervjuene reflekterte vi sammen rundt gjennomføringen av intervjuene og inntrykkene vi satt igjen med. Refleksjonene våre var blant annet knyttet til om jentene svarte det de faktisk opplevde eller om de svarte det de ønsket å tro om seg selv, eller det de tenkte at vi ønsket å høre. I samsvar med dette påpeker Thagaard (2013, s.115) at dette kan være en utfordring med intervju som metode. Dette kan videre føre til at informasjonen er usann og dermed gjøre at funnene ikke er valide (Kvale og Brinkmann, 2015, s. 281). Selv om vi begynte hvert intervju med å fortelle at det ikke fantes riktige og gale svar, samt at vi var opptatt av å høre deres erfaringer og tanker, satt vi likevel igjen med en opplevelse av at spesielt én av jentene svarte det hun opplevde var «riktig» og ikke det hun faktisk opplevde eller erfarte. Vi opplevde at det var noe motsigende i det hun sa. Da denne informanten på den ene siden sa at hun ikke ble påvirket, mens hun på den andre siden snakket mye om

«press» på sosiale medier. Dette kan forstås som bias i vår undersøkelse, fordi det er tolkninger vi har gjort ut fra vår førforståelse (Maxwell, 2013, s. 44).

I tillegg erfarte vi at jentene generelt snakket lite i «jeg» form, men mye i «vi» og «de» form.

De nevnte for eksempel «jenter på vår alder», «man» og «unge jenter». Selv om vi stilte oppfølgingsspørsmål for å belyse om dette var deres tanker, erfaring og opplevelse svarte de ofte igjen i generell form som for eksempel, «ja jenter på vår alder tenker jo mye på det».

Dette vanskeligjør tolkningen vår fordi vi ikke sikkert vet om de snakket om seg selv eller andre. Ut fra vår førforståelse har vi valgt å tolke dette og lignende utsagn som at

informanten setter seg selv i denne kategorien. Andre forsker ville trolig ha tolket dette annerledes enn oss. Vår tolkning kan derfor påvirke validiteten på undersøkelsen (se punkt 3.6.1). Det at jentene setter seg selv i denne kategorien vi vil drøfte mer inngående i punkt 4.6.2.

For å sikre oss at mest mulig korrekt informasjon ble ivaretatt og kunne brukes videre i oppgaven, benyttet vi oss av lydopptaker under intervjuet (Tjora, 2017, s. 166). Vi opplevde at ingen av informantene hadde noen problemer med at det var båndopptaker tilstede og det virket ikke som de la særlig merke til denne under intervjusituasjonen. Likevel kan

båndopptakeren ha påvirket den informanten vi opplevde som urolig.

Vi vil videre forklare hvordan vi har behandlet datamaterialet etter intervjuene, dette ved å redegjøre for transkribering, dataanalyse og koding.