Går utviklinga i ei bestemt retning?

Så til spørsmålet om i hvilken retning utviklinga går, mot et talemål på Hedmarken influert av en oslo-øst-varietet eller en oslo-vest-varietet. Det var informantenes atferd overfor variablene PRET, SUP og PRON som særlig ville antyde noe om dette. Disse variablene kan realiseres både som hedmarksvariant, oslo-øst-variant og oslo-vest-variant.

Oslo-øst-varianten av variabelen PRET står svært sterkt blant informantene. Alle informantene så nær som én (Rolf) har flere forekomster av denne varianten. Det er bare tre informanter som benytter en annen variant av denne variabelen. Stian og Rune fordeler beleggene sine

forholdsvis likt mellom hedmarksvarianten og oslo-øst-varianten. Rolf bruker utelukkende hedmarksvarianten for denne variabelen, ellers foretrekkes altså former som kasta og mista, framfor kaste og miste eller kastet og mistet (henholdsvis hedmarksvariant og oslo-vest-variant). Dette bekrefter det Bull (1980: 14-15) sier i sitatet i innledninga om at former fra den tradisjonelle oslo-øst-dialekten sprer seg på Østlandet.

I tabellene som viser beleggfordelinga ved variabelen SUP, er det tilsynelatende oslo-vest-varianten som dominerer (jf. tabellene i avsnitt 5.3). Mange av disse beleggene er imidlertid representert av verbene <være> og <bli>, som realiseres likt i de to oslovariantene. Ved de verbene som kan realiseres som tre varianter er det likevel oslo-vest-varianten som benyttes mest av oslovariantene. Dette til tross for at oslo-øst-varianten ligger nærmere

hedmarksvarianten. Også ved variabelen PRON står denne varianten sterkt, ved siden av hedmarksvarianten. Oslo-øst-varianten, forma dem, benyttes, men betydelig mindre enn de to andre variantene. Det er med andre ord ingen entydig utviklingstendens mot en av de to

oslovariantene. De tre andre språktrekkene som fungerer som variabler i undersøkelsen, og som

kan antyde noe om retninga utviklinga tar, er felles østnorske språktrekk. Disse trekkene er trykk på første stavelse i flerstavelsesord med fremmed opphav (TRYKK), jamvekt ved infinitiv og svake substantiv av opprinnelige jamvektsord (JAM) og retrofleks flap eller «tjukk l» av norrøn /rD/ (TJUKK L). Av disse trekkene er det det sistnevnte som viser størst tendens til bevaring blant informantene, og som dermed antyder at utviklinga ikke entydig går mot oslo-vest-dialekten. De to førstnevnte språktrekkene kan, for de informantene som vil normalisere talemålet sitt, på den ene sida framstå som en del av hedmarksdialekten. Men på den andre sida kan trykk på første stavelse i flerstavelsesord og bevaring av fullvokal i opprinnelige

jamvektsord være markerte som lavstatusmål.

Tendensen til at det er østnorske bymålsdrag som sprer seg, er altså ikke entydig for dagens språksituasjon på Hedmarken. Dette bekreftes av mine informanters forhold til et bymålsdrag som preteritumsformene av verb som skyte og bryte, som vist i avsnitt 5.6. At resultatet av mine undersøkelser ikke viser noen entydig utvikling av hedmarksdialekten mot en bestemt varietet, er på ingen måte uventet. I en språkendringsprosess er det nok ikke bare én enkelt varietet som fungerer som påvirkningskilde for en varietet i endring. Røyneland (1999: 104) diskuterer innholdet i regionaliseringsbegrepet, og ser blant annet hvordan en varietet i en endringsprosess kan konvergere mot flere ulike varieteter. En av disse varietetene har gjerne status som en standardvarietet i en slik sammenheng, slik at varieteten som er i endring utsettes for påvirkning både i en vertikal og en horisontal dimensjon (ibid). Jeg ser utjamningsprosessen som foregår på mitt området som en prosess på et horisontalt plan, selv om man selvfølgelig kan diskutere om en av varietetene i større grad fungerer som et prestisjefylt standardtalemål.

5.11 Oppsummering av kapittel 5

Med utgangspunkt i den første problemstillinga jeg satte opp for denne oppgava (jf. kap. 1.2), har jeg i dette kapitlet foretatt ei kvantifisering av språket til informantene med det mål for øye å gi en beskrivelse av den språklige atferden deres. Jeg har benyttet meg av metoder og

framstillingsform som tradisjonelt er knyttet til rene kvantitative analyser. Utgangspunktet for min analyse av språklige forhold blant ungdom på Hedmarken er kvalitativt, men en

kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder er ofte svært hensiktsmessig for å få belyst forhold på ulike måter (jf. kap. 4.1). Kvantifiseringa av materialet har jeg utført parallelt med at jeg har drøftet enkelte sider ved kvantitativ metode. Jeg har særlig lagt vekt på diskusjonen om hvor mange belegg man bør ha for en variabel for å få et pålitelig resultat, og antydet at det kan

være mulig å gi et relativt sannferdig bilde av den språklige virkeligheten man studerer til tross for få belegg, hvis man ser variablene i forhold til hverandre. Særlig innenfor et kvalitativt materiale med få informanter vil et slikt kvantitativt studium av språk på individnivå være mulig. Kvantifiseringa viste en stor interindividuell variasjon mellom informantene. Dette kom klart fram i kapittel 5.5 der jeg sammenliknet informantenes prosentvise bruk av

hedmarksvariantene i forhold til deres geografiske bakgrunn. På forhånd hadde jeg antatt at hedmarksvariantene ville bli benyttet hyppigst blant informantene med bakgrunn fra det mest rurale området som er representert i undersøkelsen, det vil si Romedal. Denne hypotesen ble bekreftet, men på individnivå gjør de store språklige forskjellene at tendensen som viser økende grad av tradisjonell hedmarksdialekt med økende grad av ruralitet, må nyanseres.

Individuelle strategier gjør seg gjeldende. Påfallende, særlig innenfor de to informantgruppene fra bygda, var fordelinga av hedmarksformer på hvert av kjønnene. Jentene fra Stange og Romedal benyttet betydelig færre former fra den tradisjonelle hedmarksdialekten enn det guttene fra de samme stedene gjorde. Dette forholdet harmonerer med andre undersøkelser, som har vist at gutter oftere enn jenter bruker lokale dialektformer eller lavstatusformer.

Med utgangspunkt i den språklige kartlegginga av materialet fra samtalene med informantene, har jeg vist hvordan informantenes språk kan grupperes i tre (jf. 5.7). De tre gruppene

informantene på denne måten utgjør, kan vise til tre ulike språklige strategier hos

ungdommene. Jeg understreker nok en gang at det er ungdommenes språk blant venner jeg var interessert i å kartlegge. I andre situasjoner kan det tenkes at noen av informantene har ei anna fordeling av belegg enn den som kom fram her. I avsnitt 5.8 påviste jeg implikative forhold mellom variablene gjennom en implikasjonsanalyse. Videre har jeg studert den ulike atferden informantene viser overfor hver enkelt variabel og sett hvordan informantenes ulike språklige atferd muligens kan si noe om den tradisjonelle hedmarksdialektens endring (5.9). Sentralt i arbeidet med å finne et endringsmønster blant variablene har begrepet markerthet stått. Til slutt konkluderte jeg med at den språklige analysen av informantenes språk viste at det ikke kan antas noe entydig i forhold til om hedmarksdialekten endres mot en oslo-øst-dialekt eller en oslo-vest-dialekt (jf. 5.10).

KAPITTEL

6:

.