Fortellingens reproduksjon

I følge den amerikanske sosialpsykologen Dan P. McAdams, er det viktig for den enkeltes utvikling å lage en egen fortelling, en personlig myte om sitt eget liv. Men det er ikke bare egen identitet som skapes gjennom den personlige myten:

”Fortellingene vi skaper influerer andre menneskers fortellinger, de fortellingene gir opphav til andre, og snart finner vi menig og forbindelser innen et nettverk av fortellinger som lages og leves. Gjennom våre personlige myter kan vi delta i å skape den verden vi lever i, samtidig som den skaper oss” (1997: 37, min oversettelse).

Temaer med å skape verden samtidig som man skapes av den, minner om Meads (1934) dynamikk mellom ”jeg” og ”meg”. Fortellingens tema påvirkes av en persons grunnmotiver.

McAdams tar utgangspunkt i to grunnmotiver; ”selvhevdelse” og ”felleskap”. ”Selvhevdelse”

handler om å markere seg som individ ovenfor samfunnet. Dette kan enten gjøres via

innflytelse, eller gjennom å gjøre det bedre enn andre. ”Fellesskap” handler om å være en del av et samfunn, og ha tette bånd med de rundt seg. Voksenlivet frem til middelalderen er ofte preget av karakterer med hovedvekt på enten fellesskap eller selvhevdelse, og av og til kan det være konflikter mellom de to grunntemaene. Det senere voksenlivet preges av

harmonisering mellom de ulike temaene.

Det siste elementet i en personlig mytedannelse er det generative, ønsket om å etterlate seg en arv for ettertiden. McAdams har i sin forskning funnet fire trekk som går igjen hos sterkt generative voksne.

Det første trekket er en følelse av å ha vært utvalgt siden barndommen. De har tidlig en følelse av å være utvalgt av Gud, eller skjebnen. Nils hadde som barn et syn som viste ham at han skulle hjelpe andre. Mange predikanter, særlig blant pinsevennene, sier de ble bevisst sitt kall som barn. Ludvig og Lise har gjennom mange overnaturlige hendelser fått bekreftet at

de er utvalgt til å gjøre det de skal gjøre. Selv om de ikke var bevisst det fra barndommen, kan de med støtte i Bibelen hevde at de var utvalgt ”fra mors liv av”³³.

Et annet trekk er klippefast overbevisning. Den henger gjerne sammen med følelsen av å være utvalgt. Fredrik snakket om hvor viktig det var å gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast.

Følelsen av å være utvalgt gjør at en ikke tviler på at det en gjør er riktig. Her ligger også kilden til den symbolske kapitalen som ble beskrevet i kapittel fire.

Det tredje trekket er en ukuelig optimisme, evnen til å snu enhver negativ ting til noe positivt. Dette er også noe som kjennetegner mange predikanter, og de kan til og med sitere bibelen³⁴ på at det er en riktig holdning å ha. Lise og Ludvig har også vært preget av dette, uten det hadde de nok aldri startet opp Evangeliesenteret. Optimisme kan også kjennetegne perspektivet en ser livet sitt i. Rolf sa han ikke ønsket at han hadde levd livet sitt annerledes, fordi erfaringen hjalp ham i arbeidet han gjorde nå. En annen måte å si det på er at han har evnen til å tillegge mening til erfaringer som for andre ville vært negative.

Det fjerde og siste trekket er en sterkere spenning enn normalt mellom selvhevdelse og felleskapsmotivene. Aage Samuelsen, hvis sanger er meget populære i Evangeliesenteret, reiste landet rundt for å forkynne, men hadde også sterke konflikter med andre predikanter (Dahl 1996). Ludvig har ikke hatt slike konflikter, men var uten tvil en karismatisk person som ble lagt merke til. En historie som Øverbye (2003) forteller kan gi en pekepinn: Lise skulle intervjues på en kristen nærradio, dette var før Evangeliesenteret fikk sin egen stasjon.

Ludvig og medarbeiderne på hovedkontoret hørte på. Så fikk Ludvig en idé. En av de ansatte skulle ringe inn og gi seg ut for å være en lytter som ville støtte Evangeliesenterets arbeid, og be om at kontonummeret deres ble lest opp. Ingen av de ansatte syntes dette var en god idé.

Ludvig ble sint, og ringte inn selv. Kontonummeret ble behørig lest opp.

I følge McAdams modnes man ved at ens livsfortelling harmonerer temaer som handler om selvhevdelse og felleskap. Lise og Ludvigs fortelling i kapittel to passer inn i det mønsteret. I første fase var livet preget av utsvevelser og konflikter, men så ble livet orientert mot å hjelpe andre. Videre så vi hvordan vi finner sterke generative trekk i Ludvigs fortelling, og at elementer av dette kan finnes i informantene. Dette er noe av rasjonaliteten bak

Evangeliesenteret: man får hjelp og skal gi den samme hjelpen videre. Informantenes fortellinger bærer også tydelig preg av en utvikling fra fokus på seg selv og til

33 Jes 44,1 - 44,2 ”Hør nå, Jakob, min tjener, Israel, som jeg har utvalgt! Så sier Herren, din skaper, han som har formet deg og hjulpet deg helt fra mors liv av”.

34 Rom 8,28: ”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje”.

fellesskapstankegang. De aller fleste oppgir at det å hjelpe andre gir mening i tilværelsen.

Eller for å ta utgangspunkt i perspektivet i kapittel fire; deres kulturelle kapital er basert på å være orientert mot andre heller enn seg selv.

Alle de teoretiske perspektivene som brukes i denne oppgaven kan ses på som ulike fortellinger som strukturerer et liv. Smith-Solbakken og Tunglands (1997) perspektiv, om

”kulturøkonomisk avhengighet” handler om kompetente aktører som gjør det meste ut av sine ressurser, som dermed medfører at de blir fanget i rusfeltet. I kapittel fem er det jakten på spenning som fører til slaveri under rusen. Felles for begge perspektivene er at

handlingsrommet gradvis innsnevres, og til slutt står man ribbet tilbake. Dette mønsteret kan vi kjenne igjen i lignelsen om den bortkomne sønn. Han dro fra faren med arven sin, og hadde det gøy i starten. Så tok pengene slutt, og han hadde ingen muligheter i seg selv til å endre sin livssituasjon. Da fant han ut at det var bedre å leve som tjener i farens hus, enn å leve på egen hånd. Ludvig og Lise levde et aktivt liv med mye festing. De hadde god økonomi i perioder, men gradvis ble både den materielle og følelsesmessige situasjonen verre. Til slutt ønsket ikke Ludvig å leve lenger. Han hadde nådd slutten på seg selv. I kapittel seks så vi at flere av informantene fortalte om lignende erfaringer: Rolf var ”knekt som menneske”. Birger ”hadde ikke mer gnist igjen”. Espen ”hadde ikke noen verdens ting”.

Fra Kapittel seks husker vi også at flere av informantene hadde opphold på kristne behandlingsinstitusjoner, uten at det førte til at de ga opp ruslivet. Ludvig hadde også en tidlig omvendelse, som det ikke ble noe av. Trygve snakket om viktigheten av å nå bunnen. Så lenge man har egne ressurser, vil man bruke disse. Mead (1934) ville nok sagt at deres ”meg”

fortsatt var sterkest preget av rusmiljøet. I en kort periode, mens de var i et kristent miljø, var det et annet ”meg” som opererte, men det trakk seg tilbake i kontakt med et nytt miljø. Smith (1999) vektlegger betydningen av mening i livet. Det finner man når det er overensstemmelse mellom ”kart” og ”terreng”, altså at de tolkningsrammer, eller den diskurs man har i livet stemmer over ens med det man opplever. Birger opplevde et akutt meningstap, det var da han nådde sin bunn. Dette bruddet i måten man oppfatter livet på leder oss tilbake til fortellingene i forrige avsnitt. Kjernen i alle disse erfaringene er opplevelsen av å møte veggen, av å ha kommet til et punkt der man ikke kommer lenger, altså stadie to i modellen fra kapittel to.

Måten de tolker livet før, stadie en, er også ganske lik. I stedet for ”talent/klient” tabellen fra kapittel fire, kan en alternativ tabell som Svensson bruker tjene som illustrasjon (1996: 337):

Narkolivet Eksnarkomanlivet

avhengig uavhengig jaget fri kriminell lovlydig skitten ren uberegnelig forutsigbar uten selvoppholdelsesdrift med selvoppholdelsesdrift

desperat rolig

syk frisk upålitelig pålitelig

ensom ulv del av samfunnsfellesskapet

foraktet respektert

Tabell 7.2 Svenssons alternativ til talent/klient dilemmaet

I tillegg kunne Lise, Ludvig, og mine informanter lagt til ”fortapt” og ”frelst”. Dette bruddet gjør at gamle hendelser tolkes i nytt lys. Nye ”kart” gir ny mening. Selv om erfaringen av å nå bunnen er utbredt, er den ikke enerådende. Ronny, som nok var for ung til å ha nådd bunnen, fikk et ultimatum av sin far: enten miste kontakten fullstendig med familien, eller kutte ut ruslivet. Hadde han fått ti- femten år til på seg kunne nok han fulgt mønsteret, han og.

Hvordan er de så med de neste to stadier, ”frelsen” og ”kristenlivet”? De er absolutt til stede, men innholdet i dem er ulikt. Noen hadde sterke følelsesmessige opplevelser, mens andre kom til troen på stillere manér. Måten de lever sitt liv er også ganske forskjellig. De har samme tro, men måten de lever den ut på varierer sterkt. Dette er i tråd med Martins (1998) funn i sin studie av søramerikanske pinsevenner.

Lise og Ludvigs fortelling kan sies å fungere som en strukturell mal for informantene.

Utypisk for vår tid, er grunnvollen i livet deres den samme: de har en kristen tro. Innholdet i strukturen er likevel opp til hver enkelt. I stor grad er elementer som alltid har vært en del av dem, men som trådte i bakgrunnen i rusperioden, en del av livet deres nå. Felles for dem, og typisk for vår tid, er at de bruker mange kilder for å skape innhold i livet sitt.