Økonomisk avhengighet av ruslivet

bli en ny rus, med påfølgende nedtur når det falmer. En annen informant, Ola, ble omvendt, men for han førte det til en runddans mellom sprekk og nye omvendeleser.

Smith-Solbakken og Tungland (1997) hevder altså at økonomiske og kulturelle faktorer er minst like avhengighetsskapende som rusen i seg selv. Den kulturøkonomiske avhengigheten vil låse en rusmisbruker til dette feltet, siden både den økonimiske og den subkulturelle kapitalen er verdiløs i andre felt. Spørsmålet blir da hvordan mine informanter har greid å komme løs. Har Evangeliesenteret gitt dem tilgang på nye kapitalformer, med fokus på om de er like bundet til ”Evangeliesenterfeltet” nå, som de en gang var til rusfeltet? I den videre fremstillingen skal vi først se på hvordan informantene hadde det i ruslivet. Her kan de deles inn to grupper; de som brukte alkohol, og de som brukte andre narkotiske stoffer.

Vi skal se at det er forskjell på hvordan de passer inn i Smith-Solbakken og Tunglands talent/klient-modell. Det neste vi skal se på, er hvordan de har det i dag. Også disse kan deles i to grupper; de som forsørger seg gjennom arbeid for Evangeliesenteret, og de som har andre kilder for livsopphold. I hvilken grad de kan sies å ha gått fra en type kulturøkonomisk avhengighet til en annen, er avhengig av dette.

Hvilket rusmiddel som ble brukt var viktig i forhold til hvilken status man fikk. Trygve var, som alkoholiker, langt nede på rangstigen:

I det miljøet e gikk i, så ble du egentlig sett litt ned på hvis du bare brukte alkohol, du va’kkje akseptert som en rusmisbruker eller rusbruker. Pudding, idiot som ikkje skjønner hva de virkelige sakene er. Det va’kjje noe status, det kan e love deg.

Alkoholikerne faller altså utenfor modellen til Smith-Solbakken og Tungland. De har ikke inntekter knyttet til sin bruk av rusmidler. Det var annerledes med de som drev med narkotika, de hadde som regel mye kontanter, slik som Ronny:

Penger, det hadde man liksom tilgang på hele tida, så det var liksom ikke noe samtaleemne,

”hvordan skal vi få tak i penger til det?” Når jeg drev og solgte og sånn, hadde jeg alltid ganske store pengebeløp liggende hjemme, som jeg ikke kunne sette på konto eller noe sånt, som jeg måtte bare bruke. Så det er klart, det var ikke noe jeg sa til alle og en hver, men nå er jeg så ferdig med det, og jeg gidder ikke legge skjul på noe sånt. Så jeg hadde stadig vekk penger liggende hjemme, da, som jeg brukte på hva jeg ville.

Problemet var at disse midlene var både svarte og illegale, og dermed vanskeligjorde sparing og andre investeringer. Resultatet ble et høyt forbruk, som ble en vane som måtte

opprettholdes ved mer stoffsalg, tross stikk i samvittigheten:

Skal man tenke litt lenger enn at man bare hadde pengene, så solgte man jo faktisk folk en mye kortere død, faktisk. Folk som solgte for meg, de kom og sa at de hadde fått solgt alt, og så spurte jeg hvem det var som hadde kjøpt det, ”nei det var noen nye folk som hadde kjøpt det og sånn, da”. Og da fortalte de at det var folk helt ned i 14- 15 år, da, og da følte jeg sånn, ”nei, det her liker jeg egentlig ikke,” men jeg hadde lagt meg til et pengeforbruk da, som skulle matche det jeg holdt på med, og da blei jeg på en måte litt kynisk i det øyeblikket, men, men det innhenta meg hele tida.

Sett ut i fra det Ronny sier over og det Smith-Solbakken og Tungland (1997) skriver, kan man få inntrykk av at salg av narkotika er lettjente penger. Fredrik kan nyansere det synet:

...og det er jo det som er med det miljøet der, at det, komme inn i det med pushing som du som oftest havner oppi for å finansiere det. Så blir det til det at du blir lurt, du få ikkje inn

pengane. Så får du torpedoer på nakken, og så må du være torpedo sjøl, så det var jo den runddansen som brakte meg inn i fengselet de tre siste gangane.

Andre valgte vinningskriminalitet som ”levevei”, slik som Espen:

Bynte veldig tidlig det med penger, for jeg fikk liksom tak på en måte å finne penger på, og det resulterte i pengeforbruk som var altfor høyt i forhold til det som er vanlig. Den rusen og, var med på å gjøre det enda mere verre, liksom. En periode var det, politiet har en statistikk, ”ti på topp”, jeg vet ikke om de har det enda, men jeg var en av de ti mest aktive kriminelle.

Rolf solgte, men måtte supplere med stjeling:

Jeg solgte jo mye stoff, det var livet mitt, det å selge stoff. Jeg ga bort veldig mye stoff, så jeg måtte stæle mye ved siden av, jeg var veldig snill. Som rusmisbruker var jeg, kalle det

dumsnill. Hadde aldri noe dårlig samvittighet til folk, jeg var alltid god og snill, faktisk. Det er noe jeg har fått inn fra mor og far. Jeg greide aldri å bli beinhard, kan du si.

Inntektene er altså på ingen måte sikre, de er variable, og de pengene som kommer inn forsvinner like fort ut. Det de narkomane hadde til felles med alkoholikerne var at det ble lite penger til overs for ”hvite” kreditorer. Ronny forteller hva som kan skje:

Når du går våken fjorten dager i strekk, så er det mange ting man glemmer underveis, og faktisk mange regninger som man, man får sånn ryddekick, vet du, må rydde leiligheten så den er helt strøken, og hiver brev som man egentlig skulle tatt vare på, vet du.

Passer de så inn i typologien ”talent/klient”? Alkoholikerne faller klart utenfor ”talent”

siden, de tjente jo ikke penger på sitt rusliv. For de narkomane er bildet mer nyansert. Gode dager ga gode penger, men dårlige dager fantes også, med vidtrekkende konsekvenser, slik Fredrik fortale. De kunne nok ha en høy kontantstrøm, men bunnlinjen var ikke så mye å rope hurra for. Bildet av den økonomiske avhengigheten er altså adskillig mer fragmentert enn Smith-Solbakken og Tungland gir uttrykk for. I deres tabell er alternativet til å tjene 20- 30 000 kr i rusøkonomien å være en sosialklient som har 3 000 kr utbetalt. Selv om

informantene ikke passer så godt inn i ”talent”modellen, hadde de kanskje ikke noe

alternativ? Også her er bildet nyansert. Fire av de syv informantene som var narkomane, fortalte at de levde et dobbeltliv, og hadde vanlig jobb ved siden av ruslivet i lange perioder.

Det kan altså virke som koblingen til rusøkonomien var sekundær i forhold til selve rusen.

Men selv om informantene ikke var bundet sterk fast til ruslivet med økonomiske bånd, var kanskje de kulturelle bindingene sterkere? Det skal vi se på i neste delkapittel.