Broene som ikke brant

De ”gjenoppståtte” identitetene vi skal se på her, knytter seg både til aktiviteter og relasjoner, og da relasjoner til nærmeste familie. I motsetning til Ronny, var det ikke dette som ledet informantene ut av ruslivet, men det har vært til stor hjelp for dem etter at de kom ut.

Petter fikk tidlig interesse for musikk. Musikeren lå i dvale i rustiden, men har nå dukket opp igjen:

Nei, det var slutt på det da, det kræsja helt totalt det musikkopplegget det måtte jeg bare kutte ut. Det blei for mye rusing. Så det her jeg tatt opp nå de seinere åra igjen, siden jeg kom inn på senteret for fem år sia, har jeg drevet med musikk.

Mange som har levd et hardt liv i ”verden” er opptatt av å ta sterk avstand fra alle kulturelle uttrykk som ikke er eksplisitt kristne. Dette gjelder også flere av mine informanter, noe jeg kommer tilbake til i neste delkapittel. Petter er ikke slik:

Jeg har bare ett band som er kristent, jeg har to band som ikke er kristne. Jeg har bedt litt over det og fått det at jeg skal være sammen med dem og, for å liksom være et lys der, prøve å innfiltrere miljøet der. Ikke bare prøve, det er helt sprøtt sånn som det åpner seg der og, åpner seg dører til det miljøet.

Selve musikkstilen hans er heller ikke vanlig, og milevis fra Evangeliesenterets milde vise-country:

Punken ligger spesielt på hjertet fordi den kom da jeg var ti, elleve år gammel, alltid vært veldig musikkinteressert, alltid sitti og lytta og lytta og lytta og lytta liksom. Jeg husker den gangen punken kom inn på bølgene på radioen, ikke sant, fulgte Clash i fra den første plata kom til ”London calling” og har liksom fulgt utviklinga. Det har jo vært mye rus og fiasko der og da, men det har jo blitt mye god musikk av det, instrumentalt i alle fall.

For mange ville nok dette være en situasjon der det ville vært vanskelig å få ”kart” og

”terreng” til å stemme over ens. For Petter er det en naturlig del av hans nye liv. En viktig faktor her, er at han har et miljø der det er aksept for en slik kombinasjon. Menigheten han går i er preget av unge mennesker fra musiker- og teatermiljø:

...ikke minst har jeg menigheten i ryggen. Vi må jo også tilhøre ett samfunn, det er ikke bare det å bli nykter. Hvis man skal bli nykter, så må man tilhøre en gjeng, liksom, så sånn sett så er jeg veldig heldig der, altså. Det er ikke så lett å være rocka i den menigheten som ligger vegg i vegg her²⁶, der er det ikke lett i det hele tatt å være seg sjøl, for å si det sånn. For jeg er bare meg sjøl, det e’kke om å gjøre for meg å være mest mulig rocka heller. Men jeg synes det er greit med litt pynt og sånn, da.

26 Pinsemenigheten Berøa, som er Evangeliesenterets egen menighet i Oslo.

”Pynt” for Petter er piercinger og tatoveringer. Han har mye av begge deler. Han har altså funnet en miljø der han kan få utvikle sitt ”rocka meg”, uten at det går på bekostning av hans kristne identitet. Om han har møtt noen ”sure storebrødre” som mannen i lignelsen har det ikke gått inn på ham, for han har andre ”brødre” som aksepterer ham som han er. Alle har ikke vært så heldige, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Birger finansierte ruslivet sitt ved å selge stoff. Det gjorde at han alltid hadde god tilgang på både rusmidler og penger, slik at han slapp å belaste sin nærmeste familie materielt sett:

Vi hadde tross alt ikke ødelagt alt rundt oss av familie gjennom kriminalitet og ødeleggelser og sånn, sånn som mange er utsatt for. Vi hadde på en måte, i all nedverdigelsen, så hadde vi en viss form for verdighet tilbake, da, som jeg føler var veldig avgjørende, ja, den lille

sjølrespekten vi hadde tilbake, den gjorde at, på bakgrunn av at vi hadde sluppet å leve i en type kriminalitet som var veldig nedverdigende egentlig, da. vi hadde ikke trengt å stjæle eller gjøre noen andre vondt, egentlig, bortsett fra de som levde i rusmiljøet sjøl, da. I den grad, ikke sant, i den grad en føler ansvar for å ha vært en del av distribusjonsnettet, som en jo selvfølgelig føler ansvar for. Samtidig er det viss form for frivillighet blant de som er i det miljøet, og jeg opplever det at de som har, på en måte, gått helt ned i kjelleren og sloss med mora si for å få trygda hennes og, på en måte, skrapa hele familiesituasjonen og vennene rundt seg, de stilte med mye dårligere odds enn det vi gjorde, da.

Familierelasjoner er gjennomgående viktig for informantene. De hadde liten kontakt med dem da de var i ruslivet, men ødela heller ikke relasjonene. Da de forlot ruslivet, var familien der for dem. Det har vært til uvurderlig støtte for dem.

I lignelsen om den bortkomne sønnen løp faren ham i møte og ga ham en god klem da han endelig kom hjem. Ludvig Karlsen ble oppmuntret av sin far. Mine informanter har alle hatt noen som har tatt i mot dem, og integrert dem i et nytt miljø. Det er kanskje der det skorter for andre som har en omvendelseserfaring, og ikke kommer videre? Man kan jo lure på hva den bortkomne sønnen hadde gjort, hvis det var hans sure bror, og ikke faren som hadde møtt ham først. Flere av informantene har møtt sine ”sure brødre”. Det skal vi se på nå.