Forholdet til nye medier

Innenfor medieforskningen har det i følge Drotner (1999) tradisjonelt vært slik at når man har fokusert på ungdom som gruppe, har temaet vært ungdom som

ungdom som potensial. Utgangspunktet for Trafo-prosjektet har som tidligere nevnt vært ungdom som enkeltindivider og som potensial, kombinert med en sterk teknologioptimisme. Dette plasserer Trafo-prosjektet i en lang fortolk-ningstradisjon hvor ungdom og medieteknologi oppfattes gjennom «fornyel-sens optikk» (Drotner 1999) og ungdom og medieteknologi knyttes til begreper som innovasjon og fornyelse. Samtidig har disse forhåpningene historisk sett sin komplementaritet i engstelse og «moralsk panikk» når det gjelder effekten på ungdom som individ og på samfunnet (Drotner 1999, Haug et al 1999).

Forskningen når det gjelder barn, ungdom og medier har etter hvert bidratt til nyanseringer av disse motsetningene.

Trafo-prosjektet baseres på at målgruppen, kunstaktiv ungdom mellom 16 og 22 år, har internettoppkobling og tilgang til utstyret som trengs for å legge ut sin kunst på nettstedet. Barn og unges verden ble allerede i 1998 karakterisert som en «medieverden» (Frønes 1998). I følge nyere medieforskning vokser nor-ske barn, dvs. alle i aldersspennet 0–18 år, i 2004 opp med svært god tilgang til medieteknologi, et samlebegrep om internett, PC/data, dataspill, TV, TV-spill, video og mobiltelefoner. Blant andre Endestad et al (2004) påpeker at dette er en enorm utvikling i et mediehistorisk perspektiv, i og med at det i 2004 er kun 50 år siden NRK sendte sine første prøvesendinger på norsk TV. Forskning har tidligere vist at familier med barn er den befolkningsgruppen som først kjøper nye medier, og de eier mer ny medieteknologi enn gjennomsnittet av befolknin-gen (Drotner 1999).

Tilgang og bruk av medieteknologi kobles svært ofte sammen, og dette har ført til en allmenn antagelse om at siden barn og ungdom har stor tilgang til denne teknologien, så er de også storbrukere. Men forskning viser at denne sammenhengen ikke er så åpenbar som vi gjerne tror. Det mediet som brukes mest av barn og ungdom, er ikke internett og PC/data, men TV, og denne bru-ken er øbru-kende i ulike europeiske land og USA (Endestad et al 2004, Drotner 1999). Ett av de tema vi ofte støter på i den allmenne debatten, er i hvilken grad medieteknologien fortrenger andre og mer anerkjente aktiviteter vi mener barn og unge burde drive med. Når det gjelder mediebruk og alder viser tall fra Kul-turbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå (tall fra 2001) at barn opp til 15 år er blant de ivrigste TV-brukerne, mens ungdom mellom 16 og 24 år har mer variert mediebruk. Dette kan ha sammenheng med øket selvstendighet og at eldre ungdom tilbringer mer tid sammen med venner utenfor hjemmet. Ung-dom mellom 16 og 24 år går for eksempel oftere på kino enn resten av befolk-ningen (Vaage 2002, www.ssb.no 2004). Det er nedgang i den totale bruken av tradisjonelle medier som aviser, ukeblad, radio. Mens bruken av tegneserier og

minidiskspillere karakteriseres som et «ungdomsfenomen», er video noe de minste barna ser mest på. Det mest utpregede mediet for barn og unge er mo-biltelefonen, som også er det mediet de bruker mest for å holde kontakt med fa-milie, venner etc. (Vaage 2002, www.ssb.no 2004). Ungdoms mediebruk er med andre ord ganske ordinært, og knyttes til den øvrige aktiviteten. Medieteknolo-gien ser ikke ut til å utkonkurrere andre aktiviteter, men heller fungerer som et supplement (Endestad et al 2004).

En viktig faktor når det gjelder mediebruken er at ungdoms ressurser og kompetanse er ulikt fordelt ut fra sosial og kulturell bakgrunn, og dette får stør-re betydning i forholdet til medieteknologi og internett enn i andstør-re former for kulturell aktivitet, fordi hjemmet er den viktigste forbruksarena for denne typen teknologier. Dette fører til en privatisering av disse aktivitetene, mens andre ak-tiviteter holdes i det offentlige rom gjennom barne- og ungdomslivet (Erstad &

Slaatta 2003, Vaagland et al 2002). De som er glad i å lese kan for eksempel dra på biblioteket og låne bøker, og de som er glad i å spille fotball kan dra på løkka med venner, og er ikke avhengig av foreldrenes økonomiske ressurser og inter-esse.

Et spørsmål som ofte reises angående barns mediebruk, er i hvilken grad – og hvordan – barn påvirkes av mediene. Innenfor medieforskningen har barn og unge enten blitt forstått som mediekompetente og handlekraftige, eller som inkompetente og sårbare, på samme måte som medieteknologien enten har blitt ansett som slagkraftig med negativ påvirkningskraft, eller som et mulighetsom-råde for utfoldelse. Motsetningene mellom den pessimistiske og den optimistis-ke forståelsen av barn og ungdoms forhold til medieteknologien reflekterer hvorvidt man ser dem som aktive medskapere eller passive mottakere i den kul-turelle sammenhengen de befinner seg. Dette er et teoretisk skille som vanskelig kan identifiseres i det praktiske liv, og andre forhold synes å ha vel så stor be-tydning for barn og unges mediebruk. Som blant andre Hagen (2003) har på-pekt, kan barn og ungdom for det første bruke medier aktivt og skape mening av det de opplever, og samtidig bli påvirket av medieinnholdet. For det andre fører ikke kompetanse i bruk av medier direkte til makt, noe som antagelig gjel-der i like stor grad for voksne som for barn og unge. Forskning samlet sett viser at alder, kjønn, familiebakgrunn, erfaringsgrad og modenhetsgrad er betyd-ningsfulle faktorer for mediebruken, hvordan mediene brukes, og hvilke effek-ter denne bruken har. Tilgjengelighet og bruk av medieteknologien for mål-gruppen for Trafo.no kan være knyttet til enkeltindividets interesser og talenter, men også av familiens kulturelle og økonomiske kapital i Bourdieus (1995) for-stand.