Forankring og mulig utvidelse

7.7.1 Forankring ved høgskolene

Per i dag er videreutdanningen relativt løst forankret ved høgskolene som et frittstående kurstilbud i hovedsak rettet mot deltidsstudenter. Et mulig alternativ, for å sikre en økt forankring av videreutdanningen ved høgskolene, er å innlemme den i en mastergrad.

Høgskolene ser noe ulikt på dette alternativet. Ved HiFm vurder de å starte opp en mastergrad i sosialt arbeid, og ser at videreutdanningen kan inngå som valgfri modul i denne graden. HiT vurderer en revidering av det eksisterende masterprogrammet, hvor videreutdanningen tenkes

147

innlemmet. Ved de to øvrige høgskolene, HiO og HiL, er det en bevissthet om at videreutdanningen kan innlemmes i en grad, men foreløpig ingen konkrete planer om dette.

En innlemmelse i et masterstudium kan gi positive og negative konsekvenser, både for høgskolene og for deltakerne. På den ene siden vil endringen kunne gi deltakere fra praksisfeltet større valgfrihet i forhold til å kombinere en arbeidshverdag med å ta studiepoeng innenfor en mastergrad. Per i dag gir ikke videreutdanningen en automatisk avkorting, selv om det åpnes for at deltakere kan søke høgskolen om avkorting i et relevant masterstudium. Ved å forankre emnet i et mastergradsløp vil det gi en større trygghet for deltakere fra praksisfeltet, som kan velge å gjennomføre et masterstudium innenfor en lengre tidsramme.

En av avdelingslederne som vi snakket med understreker at utdanningsinstitusjonene står overfor en ny utfordring i og med at flere og flere ønsker å ta mastergrader, mens etter- og videreutdanninger blir mindre populære. Det å kunne tilby emner som kan tas separat, men som er en del av et mastergradsløp, kan dermed bli et viktig tilbud overfor ansatte på praksisfeltet som ikke ser muligheter for å være heltidsstudent. Videre vil det å åpne for at heltidsstudenter kan ta emnet som en del av sin mastergrad i sosialt arbeid, sikre at en større andel nyutdannede går ut i arbeidsmarkedet med en kompetanse innenfor flerkulturelt barnevern. Dette, kombinert med at ansatte i feltet tar emnet som en videreutdanning, vil være med på å øke den generelle kompetansen blant barnevernsansatte.

For høgskolene vil en innlemmelse i en mastergrad ha positive økonomiske konsekvenser.

Blant annet vil det kunne gi større forutsigbarhet knyttet til deltakerantall, da en ikke lenger er like avhengig av rekruttering fra praksisfeltet. På den andre siden vil det å innlemme utdanningen i en mastergrad kreve forutsigbarhet knyttet til økonomiske midler. Høgskolene vil fortsatt være avhengige av ekstern finansiering for å kunne opprettholde tilbudet, i alle fall de første årene. Dersom det legges ned et stort arbeid for å innlemme emnet i en mastergrad, vil høgskolene måtte være sikre på at finansieringen opprettholdes over en viss periode.

Samtidig er en avhengig av at emner på masterstudier har høy rekruttering. Det vil derfor kreves en god markedsføringsplan både overfor heltidsdeltakere og praktikere.

Ved å legge videreutdanningen inn i et masterstudium vil det videre bli vanskeligere å styre rekrutteringen inn mot bestemte grupper, ettersom det vil være åpent for alle med relevant fagbakgrunn. En vil kunne få en helt annen deltakermasse, hvor store deler av deltakerne er inne i en mastergrad, og ikke har koblinger til praksisfeltet. Dersom det blir for mange uten forankring til praksisfeltet kan dette gjøre noe med dynamikken og mulighetene for refleksjon i gruppene. Derimot vil en god balanse mellom de to deltakergruppene kunne fungere positivt, hvor masterstudenter og praktikere spiller på hverandres kompetanse og erfaringsgrunnlag.

Vi ser at det her kan ligge en potensiell interessekonflikt. BLD ønsker å tilby denne videreutdanningen først og fremst til praktikere som et ledd i å øke kompetansen innen

148

barnevernet. Høgskolene vil på den annen side kanskje heller prioritere å kunne gi sine heltidsstudenter et bredest mulig studietilbud. Om en slik konflikt skulle gjøre seg gjeldende bør en muligens vurdere å lage et eget masteremne på flerkulturelt barnevern som et supplement til en videreutdanning, i stedet for å risikere å ende opp med ”midt-på-treet”-løsninger i et forsøk på å nå ut til begge målgrupper. Et slikt supplement kan tenkes som et tilbud ved enkelte høgskoler, mens videreutdanningen kan tenkes som en fortsatt nasjonal satsning. I vår undersøkelse er det noen få deltakere som etterlyser mer teori, og for disse ville kanskje et masteremne passet bedre enn en praktisk rettet videreutdanning. For det store flertallet i undersøkelsen virker det derimot som om det er en større rendyrking av det praksisrettete som er ønskelig, noe som illustreres av at mange etterlyser mer metode, ferdighetstrening og eksempler fra praksisfeltet.

Vi vil oppfordre alle høgskolene til fortsatt å legge vekt på praksisfeltet som målgruppe for videreutdanningen. Selve premisset for oppstarten av tilbudet har vært generell kompetanseheving innen barnevernet i forhold til minoritetsperspektivet. Ved å gjøre kurset mindre tilgjengelig for praktikere som ikke ønsker en mastergrad, vil utdanningen kunne miste mye av potensialet sitt som kompetanseutvikler for praksisfeltet.

Vi ser at det vil være nødvendig med en fortsatt finansiering fra BLDs side. BLD selv har et ønske om at deltakelse på videreutdanninger, etter en viss periode, skal finansieres av arbeidsgivere. Høgskolene har ved tidligere anledninger sett hvordan fjerning av finansiering med påfølgende krav til kursavgift, har ført til en kraftig reduksjon i antallet deltakere fra praksisfeltet.

7.7.2 Utvidelse til flere høgskoler eller redusering av antallet høgskoler?

Valget om å knytte videreutdanningen til høgskolene i Finnmark, Telemark, Lillehammer og Oslo ble tatt med bakgrunn i høgskolenes fagmiljø på feltet og deres geografiske plassering.

Flere arbeidsgivere og deltakere mener imidlertid at videreutdanningen også bør tilbys på høgskoler tilknyttet Vestlandet eller Midt-Norge. Det settes spørsmålstegn ved hvorvidt en når ut til potensielle deltakere når alternativet er lange reiser for å kunne delta. Flere av arbeidsgiverne i undersøkelsen tror at lokale varianter av videreutdanningstilbudet ville ført til bedre rekruttering. I en travel arbeidshverdag preget av trange rammer vil muligens fysisk nærhet til læringsinstitusjonen gjøre det lettere og billigere for flere å delta.

Samtidig har det fra starten av vært et bevisst valg fra BLDs side ikke å involvere flere enn fire høgskoler i oppstarten av videreutdanningen, da for mange involverte høgskoler ville kunne vanskeliggjort samarbeidet. Både representanter fra høgskolene og BLD ser muligheten for at en eventuell utvidelse av videreutdanningen til flere høgskoler vil redusere det enhetlige aspektet ved kurset, ettersom det blir for mange involverte til at en kan videreføre en lik videreutdanning ved alle utdanningsinstitusjonene. Dersom BLD bestemmer seg for å utvide

149

til flere høgskoler, vil det være viktig og aktuelt å benytte fagpersoner og ledelse ved dagens fire høgskoler som samarbeidspartnere og rådgivere i en oppstartsfase.

Ved en utvidelse til flere høgskoler vil hver enkelt høgskole kunne få et lavere deltakertall, så fremt det ikke gjøres noe i forhold til rekruttering. Høgskolene opplever allerede i dag at mange deltakere foretrekker tilknytning til HiO fremfor de andre høgskolene, selv om en av de andre høgskolene ligger geografisk nærmere. En ser blant annet at barnevernsansatte fra Nord-Norge, Vestlandet og Midt-Norge heller søker seg til Oslo enn til Finnmark, Lillehammer eller Telemark. For mange oppleves Oslo som mer sentralt selv om den geografiske avstanden kan være større. I tillegg er det ofte billigere å reise til Oslo enn til andre deler av Norge. Som vår gjennomgang har vist har særlig HiFm slitt med rekruttering av deltakere, og spørsmålet er om også høgskoler på Vestland og i Midt-Norge vil få det samme problemet. Alternativet ville være regionbasert søking med sentralstyring, men spørsmålet er om dette er ønskelig.

Det motsatte spørsmålet blir om en skal redusere antallet høgskoler som tilbyr videreutdanningen. Særlig HiFms lave rekrutteringstall aktualiserer spørsmålet om videreutdanningens levedyktighet ved denne høgskolen. Flere av de fagansvarlige ved høgskolene ser at den geografiske nærheten gjør at høgskolene i Oslo, Lillehammer og Porsgrunn kan samarbeide om forelesere, mens dette blir vanskeligere for HiFm. Samtidig ser HiFm selv at regionens store reiseavstander og små kommuneenheter gjør rekrutteringsarbeidet vanskelig. Skal en så velge å legge ned tilbudet ved høgskolen? Vi vil anbefale at en viderefører et tilbud også i de nordlige regionene av landet. Høgskolen i Finnmark er med på å sikre større bredde i utdanningen, blant annet gjennom et sterkere fokus på nasjonale minoriteter som samer. Dette bidrar til å gjøre videreutdanningen mer relevant for både deltakere og arbeidsgivere fra ulike steder i Norge. En nasjonal kompetanseheving innen barnevernet bør ikke bare konsentreres rundt erfaringer tjenestene har gjort seg på Østlandet.

Oppsummert står vi igjen med følgende anbefaling: Vi mener at man for å sikre tilstrekkelig geografisk spredning og en utnytting av kompetansen og det allerede eksisterende samarbeidet, fortsatt bør beholde tilbudet på de fire eksisterende høgskolene. Hvorvidt en skal utvide til flere høgskoler er mer usikkert. En utvidelse til flere høgskoler vil sikre større lokal forankring og muligens nå ut til en større gruppe potensielle deltakere. Samtidig vil en utvidelse kunne representere en mulig trussel mot samarbeidet mellom høgskolene og det identiske innholdet. I avgjørelsen om en mulig utvidelse må en derfor sette disse målsetningene opp mot hverandre. Etter vår mening vil det muligens være mest hensiktsmessig å satse på en fortsatt utvikling av videreutdanningen på de fire eksisterende høgskolene før en velger å utvide tilbudet til andre høgskoler.

150