Folkehelse

På restriktiv side er det – i tillegg til målsettinga om fravær av alkoholrelaterte skader og definisjonen av gode lokalsamfunn – henvisninga til folkehelse som koples til et felles beste i begrunnelsene. I kapittel 2 (avsnitt 2.4) skrev jeg om hvordan den store folkehelseepoken på alkoholfeltet oppsto fra 1975 og vokste seg sterk de følgende åra.

Den hadde utgangspunkt i at det å anlegge et folkehelseperspektiv på alkohol først og fremst innebærer å ta hensyn til hvordan alkohol påvirker helse og velferd for en stor del av befolkninga. I den mest sentrale publikasjonen fra denne perioden refererer folkehelse til

(…) all matters related to the physical, mental and social health of populations. The concern of public health is for this report seen as speaking to the broad concerns of the community (…) (Bruun m.fl. 1975:12).

Det betyr at i stedet for å vektlegge skader som hvert enkelt individ opplever, er det omfanget av disse skadene i en hel befolkning som er det relevante.

135

Folkehelsetilnærminga ble lansert som et moralsk nøytralt perspektiv (Sulkunen 2004) på midten av1970-tallet, og det ble lagt til grunn at man ikke skulle knytte verdier til alkohol eller alkoholbruk i seg sjøl, men kun fokusere på konsekvensene av det (ibid.).

En av opphavsmennene bak tilnærminga, den finske alkoholforskeren og

samfunnsviteren Kettil Bruun, så folkehelsetilnærminga som en mulighet til å styre samfunnet på en måte som respekterer frie individuelle valg (Tigerstedt 2000:95), og som en nøytral posisjon mellom avhold og liberalisme (Sulkunen og Warsell

2012:226). Folkehelsepolitikk skulle ikke definere hva som er et sunt liv (Sulkunen 1997b:1120; Sulkunen 2004). Bakgrunnen for ønsket om en ny tilnærming til

alkoholspørsmålet i denne perioden var at samfunnsvitere og aktivister mente det var på tide med en politikk som behandla alle likt, ut fra idealet om «den universelle medborger» (Sulkunen 2004:23-24). Fram til da hadde alle de nordiske landa

praktisert en politikk som satte dette idealet til side til fordel for blant anna hensynet til offentlig ro og orden. Dette hensynet innebar at enkelte grupper ble målgruppe for til dels strenge tiltak (Sulkunen m.fl. 2000c:13) gjennom en paternalistisk og

diskriminerende styringsform (Tigerstedt 2000:96). I Norge (og Finland) hadde for eksempel diskrimineringa mot kvinner og arbeiderklassen når det gjelder alkoholbruk vært åpenlys (Sulkunen m.fl. 2000c:13)⁵⁶. Den nye tilnærminga innebar blant anna å gi alle lik tilgang på alkohol. Folkehelseargumentet var derfor den første universelle strategien mot alkoholproblemet (Sulkunen 2004:23-24).

En svært sentral del av folkehelseperspektivet var totalforbruksteorien, slik jeg viste i kapittel 2 (avsnitt 2.4) som vektla «kontrollåtgärder som inte var stämplande eller gjorde intrång på privatlivet (Room 1999a:130). Denne teorien ble derfor framstilt som å respektere individuell frihet universelt, og promoterte ikke noen spesielle verdier knytta til konsum av alkohol (Sulkunen 2004:23-24). Målet var også å beskytte konsumenter fra direkte individuell kontroll (Tigerstedt 2000:101).

Tilnærminga vektla dermed to forhold, både universelle virkemidler og konsumentfrigjøring (ibid.:102).

56 Sverige er det landet der denne individuelle alkoholkontrollen var mest utbredt (Tigerstedt 2000:99), mest på grunn av Bratt-systemet (se avsnitt 2.2.2).

136

Med dette som bakgrunn er det interessant å se hva slags mening de restriktive legger i folkehelseperspektivet i sine rettferdiggjøringer. Informanten i sitatet under legger for eksempel til grunn at det knyttes ideologi til folkehelsebegrepet, at det med andre ord ikke er nøytralt, men at de ulike alkoholpolitiske leirene fyller forskjellig innhold i begrepet. Konteksten her er diskusjonen om hvorvidt Stordfest skulle få skjenke på dagarrangementet på torget eller ikke, og aktøren argumenterer her mot skjenking.

Alle som kommer til å argumentere for skjenking vil komme til å si at ‘men vi har jo tatt hensyn til folkehelsa. Vi følger reglene’. (….) Og da ender du opp på nærmest ideologiske forskjeller, der jeg og andre med meg vil hevde at det er en trussel mot folkehelsa hvis en åpner for skjenking. (….) Altså, vi er uenige om begreper (intervju, politiker 6).

Her er en annen uttalelse som også illustrerer at de restriktive begrunnelsene i materialet ikke gir folkehelse et nøytralt innhold:

Alle disse tinga [alkoholrelatert vold, jobbfravær og helseutgifter] handler ikke om de som spesielt har problemer med alkohol, men det handler om et

samfunnsspørsmål, et viktig samfunnssignal (…) som ikke bare handler om individets frihet (observasjon, politiker 13, helse- og omsorgskomiteen i Tromsø, 2012).

I utsagnet settes det opp en motsetning mellom å behandle alkoholproblemer på den ene side som et "samfunnsspørsmål", og på den annen side som et spørsmål om

"individets frihet". I det følgende sitatet kvalifiseres folkehelse som det motsatte av næringsaktørers beste:

Omsynet til folkehelsa skal vega tyngre enn næringspolitiske argument (protokoll, kommunestyret i Stord, 19.06.2008).

På den måten kritiseres hensynet til individets frihet og næringsaktørers interesser som de liberale begrunnelsene vektlegger så sterkt (mer om dette i kapittel 8). Dette

innebærer at folkehelse i den restriktive argumentasjonen gjøres gjeldende som noe anna og mer enn aggregater av tall og mennesker, og som noe anna enn en appell om å ta i bruk universelle «nøytrale» verktøy i forebyggingsarbeid. De restriktive legger sentrale verdier i begrepet folkehelse, verdier som dreier seg om felleskap, solidaritet og om det kollektive, og det er på denne måten de knytter an til et felles eller kollektivt beste.

137

Denne måten å kvalifisere folkehelse på, står altså i motsetning til den nøytrale intensjonen bak folkehelsetenkninga på 1970- og 80-tallet. Men de restriktives

«ideologisering» av folkehelse bryter også med nyere litteratur på alkoholfeltet. For kanskje den mest siterte alkoholrelaterte publikasjonen etter år 2000 (det vil si Babor m.fl. 2003; Babor m.fl. 2010) framstiller folkehelse som et alkoholpolitisk virkemiddel som skal bidra til å nå et mål om et «public good» (Babor m.fl. 2010:8). Med andre ord, folkehelse antas å føre til realiseringa av et felles beste. I den restriktive

argumentasjonen derimot framstilles «folkehelse» som et mål eller en verdi i seg sjøl, om å sette kollektive hensyn først, ikke bare som et mål på folkets helsetilstand. En slik forståelse samsvarer med Roizen og Filmores tolkning av alkoholpolitikk basert på folkehelse. De mener at denne har en underforstått «moralsk arkitektur» dekket bak en «halv-medicinsk klang» (1999:301), og at denne arkitekturen impliserer

(…) att inngrepp til förmån för allmänhetens hälsa bör övertrumfa andra

värderingar eller åtminstone bör upphöjas i samhällets värdehierarki (ibid.:302).

Jeg finner støtte for dette funnet om en «ideologisering» av folkehelseperspektivet også hos Tigerstedt, som skriver at

[i] folkhälsans namn skapas normer och ideal, som reglerar individernas livsstilar och hela befolkningars eller befolkningsgruppers beteende (Tigerstedt 1999b:81).

Sulkunen (2004:16) på sin side omtaler totalforbruksteorien, som jo er tett knytta til folkehelsetankegangen, som en «doktrine» og som noe mye mer enn en teknisk policyteori. Han mener den inkorporerer en sosialfilosofi som utlegger «major moral issues» i seinmoderniteten (ibid.:16). Tigerstedt (2000:101) påpeker også forskjellen mellom det han kaller «total consumption approach» og «the total consumption model», der det første er en referanse til ulike teoretiske aspekter ved totalkonsum, mens det andre er modellen brukt som en politisk doktrine.

Slik jeg ser det, er det i lys av denne idealiserte og ideologiserte framstillinga av folkehelse vi må forstå de restriktives ønske om å ta i bruk universelle

tilgjengelighetsreduserende virkemidler. For i de restriktive begrunnelsene påstås det ikke bare at tilgjengelighetsbegrensende virkemidler er de mest effektive for å redusere alkoholrelaterte skader. Det argumenteres også for at kollektivet eller det felles beste

138

bør verdsettes høyere enn hensynet til det lokale næringslivet eller den enkelte

konsuments ønske om å ha lett tilgang til alkohol. I den grad de restriktive godtar det liberale premisset om at dette er virkemidler som "straffer" individuelle forbrukere eller det lokale næringslivet, framstiller de restriktive det som nødvendige virkemidler å ta i bruk i lys av hva en kan "oppnå på samfunnsnivå". Målet er å sikre det felles beste, og det innebærer noen ganger at enkeltmenneskers eller næringslivets behov kommer i andre rekke.