A LKOHOLPROBLEMER SKYLDES SJUKDOM

Etter at forbudspolitikken var oppgitt, var det en langt mer pragmatisk tilnærming som ble lagt til grunn for utforming av alkoholpolitikken fra 1930-tallet og utover i Norge (Hamran 2005a:3482-3483). Samtidig ble definisjonen på hva problemet med alkohol er, og hva som er løsninga på problemet, gradvis omformulert. Vi gikk inn i en ny alkoholpolitisk fase. Det første tiåret etter forbudstida kan ses på som en innledende fase av sjukdomsmodellen for forståelse av alkoholproblemet. Dette ble en svært dominerende enighet – nærmest hegemonisk –i tiåra før og etter andre verdenskrig – ikke bare i Norge og Norden, men i hele den vestlige verden. Skretting har imidlertid påpekt at modellen ble mindre dominerende i Norge enn i andre land (særlig USA), blant anna fordi vi her holdt fast på et sosialfaglig perspektiv på alkoholproblemer ved siden av et medisinsk (Skretting og Storvoll 2011b).

2.3.1 Hva er problemet med alkohol?

Sjukdomsmodellen – også kalt «the disease model» (Lucas 2004), «the alcoholism-as-addictive-disease-paradigm» (Reinarman 1988:94; 2005), «the medical model»

(Sulkunen 2004) og den «klassiske sykdomsmodellen» (Rise 2011) – hadde sitt opphav blant anna i bevegelsen Anonyme Alkoholikere (AA) i USA og sentrale medisinske forskningsmiljøer (se bl.a. Fekjær 2009; Reinarman 1988; Rise 2011;

Sutton 1998). Modellen vokste fram fra rundt det forrige århundreskiftet (Levine 1978), og spredte seg med stor styrke til Europa etter andre verdenskrig (Lucas 2004).

Først og fremst besto endringa fra avholdsmodellen i at alkoholrelaterte

problemer gikk fra å være sosiale til å bli individuelle (Herd 2010). Dette innebar blant anna at årsaken til problemet flytta seg «fra flaska til personen» (Reinarman 1988:95).

Levine formulerer det på denne måten:

32

The Temperance Movement found the source of addiction in the drug itself – alcohol was viewed as an inherently addicting substance (….). Post-Prohibition thought locates the source of the addiction in the individual body (….) (1978:144).

På denne måten ble den individuelle kroppen kvalifisert som det potensielt problematiske. I likhet med avholdsmodellen gjorde også sjukdomsmodellen gjeldende «avhengighet», men årsakene til fenomenet ble framstilt som totalt

forskjellige (ibid.). Robin Room har med utgangspunkt i blant andre Watts (1981:456) oppsummert argumentasjonen i sjukdomsmodellen i seks punkter (Room 1983:54, min oversettelse):

1. Det er en ny vitenskapelig tilnærming til alkoholspørsmål (…).

2. Denne tilnærminga innebærer erkjennelsen av at det fins et skarpt avgrensa fenomen som kalles «alkoholisme» som noen mennesker har og andre ikke har.

3. De som har «alkoholisme» vil alltid være annerledes i sin drikking enn «normale»

konsumenter, og derfor bør de aldri drikke igjen.

4. Fenomenet bør forstås som en sjukdom i seg sjøl (og ikke, for eksempel, som bare et symptom på en annen underliggende sjukdom) som alkoholikeren ufrivillig lider av.

5. Det er derfor både rasjonelt og humant å hjelpe og forholde seg til alkoholikere som sjuke, snarere enn som umoralske eller kriminelle.

6. Å sørge for behandling for alkoholisme er den mest adekvate metoden for å håndtere samfunnets «alkoholrelaterte problemer» og samtidig det mest presserende.

Problemet ble med andre ord oppfatta å være at noen mennesker er disponert for å få sjukdommen «alkoholisme». Disse menneskene kalles «alkoholikere», og oppfattes som sjuke og ute av stand til å drikke uten å få problemer (for eksempel med daglig stordrikking og tvangshandlinger). I kjølvannet av kategorien «alkoholiker» «oppsto»

også kategorien «normalkonsument» eller «sosial konsument» (Lucas 2004), som per definisjon er en frisk person som kan konsumere alkohol uten problemer.

De viktigste premissleverandørene for denne tankegangen – ved siden av AA – var legevitenskapen og ulike forskningsmiljøer¹⁷, som investerte tid og penger i forskning på og behandling av alkoholisme. Dette vitner om en sterk legitimitet for industrielle verdiprinsipper som vitenskapelighet, eksperter og medisinske fagfolk.

Videre var utbygginga av velferdsstaten, og med den et omfattende behandlingstilbud

17 For eksempel forskeren E.M. Jellinek, som var blant de første til å beskrive sjukdommens forløp, og the Yale Research Centre for Alcohol Studies (Lucas 2004).

33

viktig. I tillegg sanksjonerte Verdens helseorganisasjon (WHO) den nye

alkoholismediagnosen i 1951 gjennom en rapport fra en underkomité av «The Expert Committee on Mental Health» (WHO 1951). Komiteen slo blant anna fast at det var tre kliniske faser i utviklinga av «the disorder» (alkoholismen) (ibid.).

Sjukdomsmodellen ble svært dominerende i åra som fulgte, noe som fikk konsekvenser for hvordan alkoholpolitikken ble lagt opp og generelt for det alkoholpolitiske klimaet i perioden.

2.3.2 Hva er løsninga på problemet?

Rooms sjette punkt (se over) skisserer løsninga på alkoholproblemet slik det ble forstått innafor denne modellen. I og med at problemet var at ei gruppe mennesker var sjuke av alkoholisme, ble det å skape adekvate behandlingsopplegg for denne gruppa den legitime løsninga (Room 1983). I Norge endra alkoholistomsorgen karakter, og ble sterkt utbygd (Hauge 1998:231). Løsgjengerlovens bestemmelser om tvangsarbeid for alkoholmisbruk ble oppheva i 1970, og misbrukerne ble i stedet innlagt på

sjukeavdelinger eller på institusjon (ibid.:231). Beruselse på offentlig sted ble også avkriminalisert. Alt dette var individretta løsninger, der fokuset på kollektivet (sivilt verdiprinsipp) fra forrige periode mista sin legitimitet. Fra en britisk kontekst har Baggott vist at på 1960- og tidlig på 1970-tallet var alkoholpolitikk nesten bare opptatt av å yte tjenester til alkoholikere (1990:41). I hele den vestlige verden var

forebyggende tiltak sjelden en del av agendaen (Room 1984), og de «sosiale

alkoholbrukerne» (Lucas 2004) ble ikke gitt mye oppmerksomhet. Årsaken var blant anna at det ikke følger som en logisk konsekvens av den dominerende

problemforståelsen (sjukdom) å sette inn tiltak for å redusere konsumet blant «folk flest». Det passer med andre ord ikke med den rådende situasjonsdefinisjonen (se avsnitt 1.2.2). Sammenlikna med forbudstida i perioden før, var det dermed en motsatt logikk som nå ble regjerende (Lucas 2004:85).

Hamran har vist at særlig på 1930-tallet hadde den norske alkoholpolitikken en skarp avholds- og forbudskritisk brodd, og forbudet ble sett som et feilinnretta og altfor vidtgående tiltak (Hamran 2005b:349). Vinmonopolet hadde blitt etablert i 1922 for å motarbeide misbruk og illegal omsetning, samtidig som det som ble definert som

34

et «normalt» forbruk skulle legges til rette for. Dette gjorde at et «nasjonalt forbud ble erstattet av et nasjonalt tilbud» (Hamran 2005a:3482). Samtidig ble lekfolk og

sivilsamfunnet satt på sidelinja, i og med det økte ansvaret som ble gitt ekspertene og de medisinske institusjonene (industrielle prinsipper) i denne modellen (Sulkunen, Rantala og Määttä 2004:17). Dette innebar blant anna at avholdsbevegelsen ble kraftig svekka. I tråd med dette forsvant totalavhold som aktuell politisk målsetting allerede på 1930-tallet i Norge (Hamran 2005b:349).

Sjukdomsmodellen, eller den medisinske modellen, ble altså dominerende på 1950- og 60-tallet (se f.eks. Reinarman 2005; Sutton 1998). Fra slutten av 1960-tallet ble imidlertid modellen svekka som følge av flere faktorer. Blant anna opplevde velferdsstatene ute i Europa (i mindre grad i Norden) en generell svekkelse (Lucas 2004:86-87). I tillegg satsa europeiske land mer på forebyggende aktiviteter, og særlig under overskriften folkehelse, framfor kurative og medisinske tilnærminger (ibid.:88).

Dessuten hadde forskning svekka teorien om sjukdommen alkoholisme på vesentlige punkter (Fekjær 2009:38). Siden1960-tallet hadde det i tillegg i de nordiske landa vokst fram et stemningsskifte i liberal retning som følge av at mange opplevde mer fritid og økning i levestandard i denne perioden (Anttila og Sulkunen 2001:63). Også i Norge var det en slik liberal bølge (Hauge 1998:225). Dette medførte en økning i alkoholkonsum i nesten alle «advanced capitalist countries» (Sulkunen, 2004:22).

Økninga er også tilskrevet en kulturell vending der «new cosmopolitan ways of using alcohol (…) was a sign of ‘modernity’» (Sulkunen 1983 i ibid.:22).

På midten av 1970-tallet foregikk det derfor en maktforskyvning på det alkoholpolitiske feltet fra sjukdomsmodellen og over i folkehelsemodellen. Baggott peker på at det sentrale i denne forskyvninga var at fokuset i alkoholpolitikken flytta seg fra behandlingsorienterte tjenester til en tilnærming basert på forebygging

(1990:29). Fra en svensk kontekst peker Sutton (1998) på hvordan sosiale aktivister og samfunnsvitere begynte å protestere mot den sterke makroenigheten rundt

alkoholproblemet forstått som sjukdom.

35