E NIGHETEN OM AVHOLD

Jeg starter gjennomgangen av vår nære alkoholpolitiske historie tidlig på 1800-tallet.

Startpunktet skyldes ikke at alkohol ikke var et viktig politisk stridsspørsmål før dette tidspunktet. Alkohol er blitt konsumert, debattert og regulert gjennom tusenvis av år både i Norge og andre land, og i norsk sammenheng nedfelles for første gang

lovreguleringer knytta til alkoholbruk i Frostatingsloven og Magnus Lagabøters

landslov (Nordlund 2010). Årsaken til at jeg tar dette som utgangspunkt er at fra tidlig på 1800-tallet og fram til andre verdenskrig vokste den første moderne

alkoholpolitiske enigheten fram. Dette er en modell¹³ som ble dominerende på alkoholfeltet, særlig i Norge og Norden. Jeg skal her referere til denne som avholdsmodellen eller -enigheten. I internasjonal litteratur omtales den som «the temperence discourse» eller «the temperence ideology» (se blant andre Edwards 2010;

Lucas 2004).

Framveksten av denne alkoholpolitiske makroenigheten i Norge knyttes til en stadig voksende avholdsbevegelse som for alvor skjøt fart på 1870-tallet, og fant sted i hundreåret etter at Stortinget i 1816 oppheva forbudet mot hjemmebrenning¹⁴. Fra 1756 hadde det vært forbud mot brenning av brennevin på landsbygda, hvor omlag 90 prosent av befolkninga bodde. Årsaken til forbudet var at korn og poteter skulle brukes til matproduksjon, og ikke til produksjon av brennevin (NOU 1995:24). Som en følge av liberaliseringa i 1816 vokste alkoholforbruket i samfunnet kraftig.Det er gjort beregninger som tilsier at det ble drukket 12–13 liter ren alkohol per innbygger på

13 Jeg kommer for variasjonens del til å bruke «(makro)enighet», «modell» og «institusjon» om hverandre i den følgende gjennomgangen.

14 Det er forskjeller i alkoholpolitiske forståelser på 1800-tallet mellom perioden før og etter 1850, men i denne sammenhengen utdyper jeg ikke dette nærmere. Jeg velger å fokusere på framveksten av avholdsmodellen mot slutten av århundret.

28

1830-tallet (Fekjær 2009:27; Nordlund 2010), og at brennevinsforbruket utgjorde over 12 liter av dette (Præstiin 2008)¹⁵. Proporsjonalt med det økte forbruket økte også alkoholrelaterte skadevirkninger (Fekjær 2009:27; Hauge 1998) og bekymringene knytta til disse. Særlig fikk alkoholbruk skylda for andre viktige samfunnsutfordringer som familieproblemer, helseskader, vold og annen kriminalitet (Fekjær 2009:34).

Opplevelsen av skadevirkningene utgjorde derfor en viktig del av bakgrunnen for de reaksjonene som kom fra slutten av 1830-tallet med den såkalte

«måteholdsbevegelsen» (Hauge 1998), og som vokste i tiåra før og etter århundreskiftet. Reaksjonene vokste seg til en dominerende alkoholpolitisk

makroenighet i vestlige samfunn. Hvordan ble så problemet med alkohol definert eller konstruert, for å bruke Bacchis begrep (se s. 18), i denne modellen?

2.2.1 Hva er problemet med alkohol?

Den dominerende forståelsen av alkoholproblemet som fulgte med avholdsbevegelsen var at alkoholen i seg sjøl var problemet (Sutton 1998:51), og særlig brennevin

(Edwards 2010:800). Alkohol som objekt ble kvalifisert som en gift (Sutton 1998:51) og som iboende avhengighetsskapende (Reinarman 1988:93). Alkohol ble også tilskrevet egenskapen at de som drakk den, oppførte seg på bestemte og skadelige måter, nærmest som en følge av tvang (Lucas 2004:77). I samtida i Norge opererte man med begrepet «drukkenskap», som er det vi i dag vil kalle «fyll» (Fekjær

2009:35). Fekjær (ibid.) framhever at drukkenskap gikk ut over kvinner og barn som ble ofre for menns uheldige oppførsel. Likevel hadde altså ikke mannen aleine skylda, for det var alkoholen som skapte den uønska adferden, og som var årsaken til

avhengigheten som ramma den «drikkfeldige». Dermed ble den drikkfeldige mannen også kvalifisert som et slags offer for alkoholen, og historikeren Hamran har pekt på at for den norske avholdsbevegelsen var alkoholmisbruk i liten grad et moralsk spørsmål (Hamran 2005a:3484).

15 Til sammenlikning ble det for eksempel i 2011 konsumert mellom 8,28 og 8,61 liter ren alkohol per innbygger over 15 år i Norge i øl, brennevin, rusbrus eller vin (inkludert 25-30 prosent uregistrert forbruk) (http://www.ssb.no/emner/10/10/10/alkohol/tab-2012-07-02-02.html).

29

I sammenheng med avholdsmodellen vokste det fram en enighet om at alkohol skapte store problemer for individer og deres familier, og at alkoholproblemet var særlig stort blant de fattige og i arbeiderklassen. I forlengelsen av dette fikk alkoholen skylda for nød og sosiale problemer, for eksempel fattigdom, kriminalitet og

feilernæring (Sutton 1998) i hele den vestlige verden. Tidlig på 1900-tallet ble derfor alkoholproblemer framstilt som et helt sentralt nasjonalt anliggende, og det gjaldt å finne en løsning på problemet, både for nasjonen og framtida (Hamran 2005a:3482).

Hva ble så kvalifisert som de rette løsningene på disse utfordringene?

2.2.2 Hva er løsninga på problemet?

Først og fremst var en mobilisering av det sivile samfunn en nødvendig del av løsninga (Lucas 2004), en slags folkebevegelse mot fyll (Fekjær 2009). Dette var en

internasjonal trend, og avholdsforeninger florerte, først i Storbritannia og USA, og deretter i resten av Europa (Lucas 2004:79). Også her til lands ble dette en

massebevegelse med ca. 250 000 medlemmer rundt 1. verdenskrig. Dette utgjorde da 10 prosent av befolkninga i Norge (Fekjær 2009:44; Jørgensen 1991:100). Hauge (1998) tidsfester for øvrig gjennombruddet for den norske totalavholdsbevegelsen (avhold fra både brennevin, øl og vin¹⁶) til 1860 med stiftelsen av den første

totalavholdsforening i Stavanger. Denne oppblomstringa i avholdsforeninger må ses i sammenheng med at dette var perioden for de store folkebevegelsene i Norge (blant anna arbeiderbevegelsen, målbevegelsen og lekmannsbevegelsen).

I avholdsforeningene dominerte oppfatninga av at alkoholen måtte stoppes og den «drikkfeldige» reddes. Idealet var det alkoholfrie samfunn (Sutton 1998). I kampen var det også et viktig prinsipp å avstå fra å drikke alkohol sjøl, med andre ord leve etter prinsippet om totalavhold. Dette ville redde en fra å havne i «alkoholens vold», noe som var et overhengende problem all den tid alkohol ble kvalifisert som et

(…) stoff som hemmet og skadet den enkelte, og som et så sterktvirkende giftstoff at personlig totalavhold var den eneste sikre vei (Hamran 2005a:3482).

16 Avholdsforeningene som ble oppretta fra midten av 1840-tallet (Hauge 1998) var bare avholdne fra brennevin, som for eksempel Den norske forening mot brændevinsdrikken (Johansson 2000:26).

30

Avhold ble også holdt fram som en livsvei for andre. Solidaritet med de

«drikkfeldige», men særlig med ofra for deres drikking, var en viktig verdsetting i avholdsbevegelsen, som dermed var prega av sivile verdier, om vi skal følge Boltanski og Thévenots oppsett (se figur 1 s. 15). Den statlige intervensjonen på vegne av

kollektivet og dets velferd etter hvert i perioden appellerer til den samme sivile verdiorden. I begynnelsen av perioden ble imidlertid ikke statlig intervensjon ansett som et legitimt svar på utfordringene, men mot slutten av 1800-tallet ble kravet stadig sterkere om at sentrale myndigheter måtte inn med tiltak for å bøte på

alkoholproblemene som så mange var opptatt av (Lucas 2004:79). Særlig ble krav om redusert tilgjengelighet til alkohol satt på dagsorden. Det var med andre ord strategier på befolkningsnivå – i tillegg til personlig avhold – som ble holdt fram som de beste løsningene. Denne tankegangen kulminerte med forbudspolitikken tidlig på 1900-tallet, et forbud som ramma alle universelt og var en kollektiv løsning. Den mobiliserte med andre ord også sivile verdiprinsipper. Finland vedtok en forbudslov allerede i 1907 (virksom mellom 1919 og 1932), og mange andre land fulgte etter. I Norge, som en følge av høy tilslutning til avholdsbevegelsen og gode erfaringer med midlertidige forbud mot vin og brennevin under første verdenskrig, ble det ved folkeavstemning i 1919 vedtatt et landsomfattende forbud mot salg av hetvin og brennevin (øl og vin ble holdt utafor) (Anttila og Sulkunen 2001; NOU 1995:24). Forbudet ble imidlertid kortvarig. Blant anna på grunn av motstand fra de såkalte vinlandene Spania,

Frankrike og Portugal ble forbudet mot hetvin oppheva allerede i 1923, og i 1926 ble brennevinsforbudet avskaffa, igjen gjennom folkeavstemning (NOU 1995:24). Fra 1927 ble brennevinsomsetninga lagt under Vinmonopolet, som var blitt oppretta i 1922 for å ta seg av omsetningen av svakvin og sterkt øl i forbudstiden (ibid.).

I Sverige valgte man i stedet for forbud det såkalte Bratt-systemet, som var en ordning basert på individuell regulering (Bruun referert i Anttila og Sulkunen 2001:55) i form av rasjonering på brennevin (vin og øl var holdt utafor). Systemet var slik at alle som hadde lov til å konsumere alkohol, fikk sin såkalte «motbok» der alle alkoholkjøp ble skrevet inn. Når en hadde nådd maksgrensa for måneden, måtte man vente til neste måned med å få handle.

31

Forbudstida kan karakteriseres som et forsøk på å finne en total og endelig løsning på problemet med alkohol, samtidig som tiltaket må ses i sammenheng med matmangelen etter første verdenskrig. Forbudet var med andre ord ikke kun et alkoholpolitisk virkemiddel. Med opphevelsen av forbudet ga man imidlertid opp denne løsninga.