Vold, trusler og trakassering mot arbeidstakere er et viktig – og vedvarende – arbeidsmiljøproblem. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at i 1993 var 5 prosent av alle ansatte i Norge utsatt for vold eller trusler om vold et par ganger i måneden eller mer. I 2005 var også andelen 5 prosent. I 2009, etter noen endringer i spørsmålsstillingen, fant SSB at 6,4 prosent hadde vært utsatt for vold og trusler, og i 2016 var andelen 6,6 prosent.
Det er ikke tilfeldig hvilke arbeidstakere som er utsatt. I 1996 fant Skar-paas og Hetle (1996) at 50 prosent av barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere hadde vært utsatt for vold og/eller trusler. I en undersøkelse av ti yrkesgrupper i kommunal sektor i 1996 fant Moland (1997) tilsvarende tall;
ca 50 prosent hadde vært utsatt for vold og/eller trusler. Mer enn ti år etter, i en undersøkelse blant ansatte i offentlige virksomheter innenfor tjenester til psykisk utviklingshemmede, på barnevernskontor og i barnevernsinstitusjo-ner i 2009, fant Svalund (2009) at 61 prosent hadde vært utsatt for vold og/
eller trusler. Bråten og Øiestad (2017) fant at en stor andel av arbeidstakerne i helse- og sosialsektoren utsettes for seksuell trakassering.
Ansatte i de nordiske landene, som er beskyttet av en omfattende arbeids-miljølovgivning og utstrakt partssamarbeid, ligger høyt på internasjonale sammenligninger av vold, trusler og trakassering i arbeidslivet (Stami 2017).
Kvinner er langt mer utsatt enn menn. Disse to forholdene har en felles for-klaring: en omfattende velferdsstat og et kjønnsdelt arbeidsmarked. Som figur 1.1 viser, det er i stor grad i de kvinnedominerte næringene flest ansatte er utsatt for vold og trusler om vold.
16
Fafo-rapport 2019:32
Figur 1.1 viser de mest utsatte næringene i norsk arbeidsliv, samt tall for alle næringer i arbeidslivet. Nesten en tredjedel av ansatte i gruppen «pleie og omsorg i institusjon» svarer at de har vært utsatt for vold og/eller trusler, totalt gjelder dette 6 prosent av alle ansatte i Norge.
Figur 1.1 Andel som har vært utsatt for vold og trusler de siste 12 månedene, etter næring.
Kilde: SSB 2016 (Levekårsundersøkelsen, egne kjøringer)
Langt den største delen av vold, trusler og trakassering2 blir utført av den gruppen som SSB kaller pasienter/klienter/brukere. Episodene oppstår sær-lig i forbindelse med direkte brukerkontakt3 eller terapi. Ansatte som set-ter grenser er i en spesielt utsatt situasjon. I 2009 fant Svalund (2009:43) at blant ansatte i gruppen «kontakt med bruker preget helt eller delvis av myndighet/grensesetting/kontroll» var 56 prosent utsatt for vold/trusler de siste 12 månedene, mens andelen i gruppen «kontakt med bruker preget av veiledning/hjelp» var 38 prosent.
Det er sykdom, utviklingshemming, rusmisbruk og en vanskelig livs-situasjon som ligger bak så å si all vold, trusler og trakassering i helse- og sosialsektoren. Dette gjør temaet til et utfordrende arbeidsmiljøproblem.
Årsaken kan ikke fjernes, tilbudet kan ikke tas vekk, brukerne har rett til tje-nester og samfunnet en moralsk plikt til å tilby tjetje-nester til disse gruppene.
Det er vanskelig å se for seg en helse- og sosialsektor helt uten slike utfor-dringer, men det er også grunn til å spørre hvorfor andelen ansatte som utsettes er så stabil? Hvilke virkemidler er tatt i bruk, og hvilke verktøy ligger ubrukt i verktøykassen?
Dette er utgangspunktet for denne rapporten som Fafo har skrevet på oppdrag fra FO. I de kommende kapitler går vi detaljert til verks og presen-terer funn om forekomsten av vold, trusler og trakassering i ulike grupper. Vi ser på hva ansatte, tillitsvalgte og ledere mener om den innsatsen som gjøres i dag, og hva som bør gjøres i tiden fremover.
Rapporten er del to av prosjektet, første del ble publisert våren 2019 og var en kunnskapsoppsummering basert på eksisterende data (Hagen 2019).
Denne andre rapporten er basert på en spørreundersøkelse blant alle FOs medlemmer våren 2019 (heretter 2019-undersøkelsen). Rapportene kan med fordel leses i sammenheng. Av plasshensyn har vi her valgt å vise til den andre rapporten flere steder fremfor å gjenta oss selv, dette gjelder blant annet nasjonale tall over omfang av vold og trusler, samt gjengivel-sen av krav til arbeidsmiljøet og arbeidsmiljøarbeidet. 2019-undersøkelgjengivel-sen
2 «Vold, trusler og trakassering» er kortformen vår for vold med og uten merker, trusler om vold, fysiske og verbal/ikke-verbal seksuell trakassering, netthets rettet mot person og netthets rettet mot arbeidssted. Se ellers definisjoner i kapittel 3. I resten av rapporten bruker vi hovedsakelig «trusler», her er det hele tiden referert til «trusler om vold». I analysene i de senere kapitlene slår vi sammen vold og trus-ler; når vi skriver «vold/trusler», mener vi altså at den enkelte er utsatt for vold og/
eller trusler.
3 Vi har valgt å bruke uttrykkene «episoder» eller «hendelser» når vi omtaler det som skjer, eksempelvis at en ansatt blir utsatt for vold. Videre skriver vi gjennomgående
«bruker», dette dekker alle som mottar tjenester fra de gruppene vi er opptatt av.
18
Fafo-rapport 2019:32
bekrefter at omfanget av vold og trusler i sektoren er stabilt, dette betyr at også kunnskapsoppsummeringen fremdeles gir et riktig bilde av situasjonen.
Prosjektet er en oppfølging av tidligere Fafo-prosjekter (Svalund 2009;
Hagen 2010). Svalunds rapport var basert på en kvantitativ undersøkelse, mens Hagens studie var basert på kvalitative intervjuer med ansatte som hadde opplevd vold og trusler. Flere steder henviser vi til disse rapportene for å sette søkelyset på utviklingen de ti siste årene.
Rapportene til Fafo handler om vold, trusler og trakassering av ansatte som brukere står bak. Selv om tallene til SSB tyder på at ansatte sjelden opp-lever at ledere og kolleger er kilde til vold, trusler og trakassering, skal det selvsagt ikke underslås at ansatte i helse- og sosialsektoren også kan oppleve dette. Arbeidsmiljøutfordringer knyttet til mobbing og trakassering fra kol-leger og ledere kommer altså i tillegg til det vi har kartlagt i denne undersø-kelsen.