Estetisering av røyking

«Det er viktig med en god positur når man røyker,» sier Pia. Pia viser meg hvordan røyking kan gjøres «feil» ved at hun synker sammen i stolen og luter skuldrene.

«Rett rygg og hevet hode er viktig, man skal ikke unnskylde at man røyker.» (Pia)

At man skal røyke på en estetisk måte nevnes av flere. Dette kan ses som en motsetning til informantenes stereotype fortellinger om dagligrøykeren. «Han som røyker med bar hand i 20 minus – han vil man ikke være.» (Emilie.) Informantene forteller at for å gjøre røyking «riktig» er det viktig med ro og tid når det røykes. Det er noe annet å gå og røyke enn å sitte ned og ta en sigarett. Line gir uttrykk for dette:

«Jeg røyker om jeg sitter på kafé, jeg må sitte. Jeg kan ikke gå på gaten og røyke.

Jeg synes det ser veldig stygt ut. Kanskje om jeg er full at jeg kan gå og røyke, ellers så må jeg sitte ned og nesten aldri alene ...» (Line)

Flere forteller at dersom de røyker alene, gjør de det i skjul. Å røyke alene kan oppfattes som avhengighet, og avhengighet kan oppfattes som det motsatte av

kontroll. Ved å sitte signaliseres ro og nytelse i motsetning til informantenes

fortellinger om «røykeren» som røyker under stressede forhold. Selskap legitimerer og forandrer de sosiale rammene. Dette er i samsvar med de situasjonelle kravene informantene forteller om i forhold til egen røyking. Slik utgjør kafeen en sosial kontekst hvor røyking oppleves som akseptert. Flere av informantene snakker om røyking som noe kult om det røykes i riktig situasjon.

«Det er ufattelig tøft å røyke. Alle kampanjer som har prøvd å si at det ikke er tøft å røyke, tar skammelig feil. Det er tøft å røyke, det er derfor man begynner å røyke og det er derfor man fortsetter å røyke; det ser utrolig bra ut med røyk.» (William) Røyking kan forstås som noe man bruker for å fortelle om seg selv. Fra et

moteperspektiv kan sigaretten ha en evne til å skape et uttrykk eller gi en effekt av tilbakeblikk i tid. Informant Helene gir et eksempel fra fotooppdrag inspirert av den avdøde skuespilleren og ikonet Marlene Dietrich. Røyken ble i oppdraget et naturlig tilbehør for å skape den riktige følelsen for rollen foran kamera. Slik røyking opptrer i motemagasiner benyttes sigaretten som et grep for å gi bildet en bestemt

stemning eller tillegge modellen spesielle egenskaper. Flere av informantene

forteller om av-og-til-røykingen som en mekanisme for å tre inn og ut av en bestemt rolle eller situasjon. Røyken kan for eksempel signalisere at informantene er over i en festsituasjon. Forskeren Torell skriver at sigaretten er et tydelig symbol (Torell, 2005). Å røyke skaper et uttrykk som informantene i utvalget tilsynelatende leker seg med. Helene forteller for eksempel at «røyk kan passe veldig godt til noen antrekk.» Informant Helene (skuespiller og modell) forteller i en forlengelse av dette om en situasjon fra utelivet hvor hun blir avbildet av en fotograf og hvor hun ber vedkommende vente med å knipse bildet til hun får tent en røyk for å skape det riktige uttrykket. Men sigarettens attraksjonsverdi følges av bevisstheten om at røyk også kan være symbol på noe uattraktivt, helseskadelig og lavstatus. Helene

forteller for eksempel at hun opplever at røyk på foto gir modellen en attityde som er veldig sexy og effektfullt.

Bilde 1. Er hentet fra det spanske motemagasinet Vogue september 2010. Bilde 2.

Er fra høstkampanjen til designeren Hedi Slimane 2010.

Helene forteller at mye av attraksjonen og effekten forsvinner for henne i det virkelige liv når hun trekker røyken ned i lungene og den fysiske effekten minner henne om helsefaren.

Røykernes estetiske ambivalens

En ambivalens i forhold til egen og andres røyking er gjennomgående i intervjuene.

Men å bruke egen av-og-til-røyking for å iscenesette seg selv positivt, oppleves som et aspekt ved røykingen til mine informanter. Røykingen har en estetisk dimensjon.

Å røyke kan knyttes til et større mønster av stil, estetikk og gruppetilhørighet.

Helene fortalte om dette i avsnittet ovenfor. William omtaler dualismen i forhold til røyking og iscenesettelse i sitatet nedenfor:

«Jeg forfekter til stadighet at jeg ikke er en røyker. Det er jo faktisk litt «fresht» å ikke røyke, og man har jo lyst til å være «fresh». Jeg er jo oppatt av hvordan jeg kler meg og ter meg, og jeg tenker før jeg snakker. Jeg velger å tro at jeg ikke bruker røyken som et middel for å fremstå kulere, smartere eller mer interessant enn hva jeg er. Jeg kan jo ikke si at jeg tar meg en røyk for å tøffe meg, men man føler seg jo litt tøff når man røyker da så det er jo et paradoks bare det.» (William)

Av-og-til-røykingen, slik informantene forteller om den, opptrer i situasjoner hvor røykingen tilsynelatende passer inn. I slike sammenhenger assosieres røykingen like gjerne til finkultur som til arbeiderklassekultur. Men for at sigaretten skal kunne bety ulike ting i ulike situasjoner forutsetter det at deltakerne kjenner til de samme kodene. Den sosiale handlingen er sosial ved at den er forankret i kulturelle og symbolske mønstre som skaper mening for aktørene (Frønes, 2001: 13). Samtidig er informantgruppen aktører som beveger seg i flere sfærer noe som innebærer at de tilsynelatende trekker på flere og motstridende diskurser parallelt. Helene

oppfatter røyken som sexy når hun ser den avbildet i trendy magasiner, men tanken på helseskadelig røyk ned i lungene og avhengighet tar hun avstand fra.

Informantene anerkjenner at røyken kan være attraktiv, samtidig som de anerkjenner helsefarene. Dette kommer til uttrykk i intervjuene, blant annet

beskriver informanten Jacob denne dualismen svært tydelig: «Jeg kan ikke påstå at jeg syns at røyking er sykt kult uten å tenke på at det smadrer helsen min.» Flere beskriver dualismen ved en form for skjønnhet versus trist sosialrealisme. Røyken som symbolet på den franske femme fatale, denne vakre kvinnen som så sexy omgir seg med en sky av sigarettrøyk, samtidig som de anser røyk som noe negativt, et symbol på «white trash» og lavere klasser. For Alexander er det filmstjernen og ikonet James Dean versus rullingsrøykeren:

«Jeg klamrer meg til det romantiske bildet om at jeg blir James Dean når jeg røyker.

Jeg klamrer meg til det. Så jeg har egentlig ikke noe ønske om å slutte. Så lenge det røykes innenfor rimelighetens grenser … jeg ser ikke på meg selv som han der rullingskaren altså. Det har jeg ikke noe lyst til …» (Alexander)

Alexanders sitat er ett eksempel på de mange motstridende fortellingene som fortelles. Røyken kan være med på å skape et image, men situasjon og kontekst er avgjørende for hvilket image som skapes.

I en studie som ble utført i New Zealand om ungdommers syn på medelevers røykevaner ble røyken sett på som et objekt som underbygde den personlige stilen.

Undersøkelsen fokuserte i særlig grad på ungdommenes forståelse av identitet og sosiale relasjoner (Plumridge mfl., 2002: 167). Røyken ble i gruppeintervjuene trukket frem av de ikke-røykende informantene som et tilbehør for de kule. Å være en røyker var i hovedsak forbeholdt de populære, stilige og pene jentene og de tøffe

guttene, selv om det ble påpekt at det ikke var røyken alene som fremmet statusen.

Røyken kunne heller ses som et forsterkende element. Med røykens symbolske kraft som forsterkende slo det også negativt ut for dem som hadde status som upopulære i de intervjuedes øyne. Hos disse ble røyken et bekreftende symbol på de upopulæres ufliddhet, dårlige evne til å ta vare på seg selv, eller forsøk på å være noe de ikke var (Plumridge mfl., 2002: 167–179). Jeg opplever de samme tendensene under intervjuene med informantene. Å røyke for mine informanter fremstår som en viktig og tydelig del av hvordan de oppfatter menneskene rundt seg. Informantene forteller om hvordan røyken kan gi ulik sosial mening;

«Gjennom røyken har man plutselig noe til felles med folk, du er med og det har kanskje litt den positive effekten av at han er kanskje litt sånn slem eller at han er kanskje litt sånn interessant – eller hun da. Men i andre settinger kan det virke veldig negativt, si at du for eksempel prøver å bli kjent med noen og de er sånn:

Nei, jeg må gå ta en røyk.» (Olav)

Informantenes fortellinger om egen røyking som svært situasjonsbestemt kan ses i lys at røyking ofte kan oppfattes negativt. Informantene forteller at de røyker i situasjoner hvor det tilsynelatende er sosialt akseptert å røyke. Uavhengig av

røykemønster kan status oppfattes som viktig for hvordan omgivelsene klassifiserer, legitimerer eller stigmatiserer den som røyker. Men røyking kan også ses som en nøkkel inn i et fellesskap.