Av Simone de Beauvoir Solum Forlag, 2000 94 sider
ISBN 82-560-1228-5
Sykepleien 2017 150
Sykehjemsdager
Foto: Stig M. Weston
10/11 9/11
151
#Når er det nok?
11/11
Sykepleien 2017 152
Jeg ber henne gi dem litt tid til å erkjenne at det faktisk er hun som ligger der.
Landing
Tekst Liv Bjørnhaug Johansen, temaredaktør
Nå er det endelig satt HLR-minus», får jeg høre på rap-porten. «Alt kan seponeres. Bare de lindrende medikamen-tene igjen. Pårørende er informert». Jeg kjenner den helt spesifikke følelsen av lettelse som alltid oppstår når jeg får denne beskjeden. Alt er avklart. Vi skal inn for landing.
Hun har egentlig vært døende lenge. Men de på rørende har vært så usikre. «Gjør alt», sier de. Og hun har vært uhel-dig; det er helligdager og nye leger på jobb hver dag som kvier seg for å være den som trekker teppet vekk under føttene deres. Litt væske vil ikke gjøre så mye fra eller til.
En ernærings sonde. Oksygengrime. Oksygen maske. Men nå er det altså slutt.
Hun har ikke vært våken på over et døgn. Men hun har fortsatt sonden i nesa. En ringer drypper sakte inn i hånd-baken. En oksygenmaske dekker ansiktet hennes og fyller rommet med sykehuslyd. Og jeg kjenner det med en gang;
de pårørende er ikke helt på plass. De er usikre og litt rast-løse. Jeg vil at de skal se henne. Ansiktet hennes. Jeg vil ha bort sykehuslyden. Maska må av. Sonden skal ut.
Jeg setter meg ned med mannen og forklarer hva jeg tenker å gjøre. Sonden aksepterer han. Men maska me-ner han at hun trenger. «Så det blir lettere å puste». Jeg si-er at jeg ikke tror det spillsi-er noen rolle. At respirasjonen hennes nå er styrt av den automatiske pustemuskulatu-ren. At det går av seg selv, selv om det kan se ut som om hun anstrenger seg. Og at oksygenet kan tørre ut luftvei-ene og gi henne ubehag. Jeg sier ikke at jeg vil at de skal se ansiktet hennes, for jeg tror det er derfor han ikke vil.
Han orker ikke helt å ta inn over seg at det faktisk er kona hans som ligger der. At det er moren til de tre ungdomme-ne som kommer og går som ligger her.
Men jeg vil at han skal det.
Jeg måler oksygenmetningen i håp om at det skal gi
meg et argument for å fjerne maska, eller i det minste skifte til nesegrime. Men den er på 60 prosent. Dør hun hvis jeg tar den av? Jeg fjerner sonden, stenger ringeren og lar dem beholde maska en stund til. «Vi ser det litt an». På skyllerommet konfererer jeg med kollegaer. Hva er viktigst? At de får se ansiktet hennes eller at hun le-ver noen timer ekstra? Hvem gjør jeg dette for? Henne?
Ham? Barna? Meg selv? Jeg navigerer etter magefølelse.
Det er et helt bestemt punkt i magen som snakker. Det finnes ingen prosedyrer på dette. Det er dette punktet i magen. Denne litt kvernende følelsen av at noe må gjø-res, som vi alle navigerer etter. Maska må av. Men ikke helt ennå, sier magen min. Om en halvtime.
Jeg går inn igjen. Skrur oksygenet litt ned og blir stå-ende for å se etter endringer. «Vi gir det litt tid» sier jeg.
«Om hun ikke later til å bli plaget, tror jeg det er fint for alle om vi kan forsøke å fjerne maska.». 20 minutter et-ter gjør jeg det, og inni meg henvender jeg meg til henne:
«Vær så snill å ikke dø med en gang! Gi dem litt tid til å er-kjenne at det faktisk er du som ligger der. De har ikke helt tatt det inn ennå.»
Og hun gjør som jeg ber henne om. Ligger der, ganske fredelig, som seg selv som sover. Og etter litt sier han: «Det er jo egentlig fint å se ansiktet hennes, da.»
Ja, det er det. Og litt vondt. Men etterpå er det for seint.
Dette kan ikke repareres. Hun kommer bare til å dø denne ene gangen. Og han og barna kommer til å gjenoppleve og tenke igjennom hvert minutt av disse døgnene i månede-ne og åremånede-ne som kommer. Jeg kan kanskje lære noe av det-te og gjøre det bedre, annerledes nesdet-te gang. Men ikke hun.
Ikke de. For dem er det bare denne ene gangen. Derfor må vi få det til hver gang; en pen landing.
Eller i hvert fall forsøke.
til slutt landing
153
#Når er det nok?
Jørgen Dahlberg er utdannet advokat og anestesilege. Han er klinisk stipendiat ved Akershus universitetssykehus med tilknytning til Senter for Medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Monica Hilsen er illustratør og jobber som grafisk designer i Sykepleien.
Berit Liland er intensivsykepleier ved intensivavdelingen ved Akershus universitetssykehus, har mastergrad i klinisk sykepleie
vitenskap og er medlem av Rådet for sykepleieetikk.
Per Nordtvedt er sykepleier og professor ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.
Bjørn Hofmann er professor ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik og Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.
Frederik Emil Juul er turnuslege i Skjåk kommune og spaltist i Tidsskriftet for Den norske legeforening.
Ken Murray
er pensjonert allmennlege fra USA. Han har vært tilknyttet University of Southern California med et professorat i familiemedisin. Han er også foredragsholder og spaltist.
Arne Hugo Stølan er forfatter. Han har tidligere jobbet som sykepleier.
Liv-Ellen Vangsnes
er anestesilege og jobber som overlege på anestesi
avdelingen på Sykehuset Østfold. Hun er også medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Caroline Boda Sakariassen er fagsykepleier ved Haugsåsen bokollektiv i Skien kommune.
Trygve Johannes Lereim Sævareid er sykepleier og stipendiat ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.
Marie Aakre
er seniorrådgiver, foredragsholder og veileder i sykepleie, ledelse og etikk. Tidligere leder av Rådet for sykepleieetikk og initiativtaker til og leder av lindrende avdeling ved St. Olavs Hospital.
Brigitte Teigeler
er sjefredaktør i «Die Schwester, der Pfleger», Tysklands svar på Sykepleien.
Karin Hake er for fatter og medieforsker tilknyttet NRK.
Lillian Lillemoen er sykepleier og forsker ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.
Håkon Johansen er spesialsykepleier ved Palliativ enhet i Askim kommune og rådgiver i Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Østfold. Han er også medlem av Rådet for sykepleieetikk.
Astrid Rønsen
er førstelektor ved NTNU i Gjøvik med fagansvar for videreutdanning i palliativ omsorg. Hun er sykepleier, forfatter og styreleder Hospiceforum.
Grethe Fatima Syéd
er frilans oversetter, forfatter og litteraturviter.
Hennes siste utgivelse er Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter.
Stig M. Weston er frilansfotograf.
bidragsytere i denne utgaven
Håndbok i hygiene og
smittevern for sykehus;
In document
#Når er det nok?
(sider 149-154)