års ord, det er en del flere enn dine. Men våre hvi

ler. Dine gjør, de gjør av og på medisin, av og på liv, de gjør og gjør, mens alt vi vil er litt tid til å kjenne på den­

ne mannen, denne faren, denne kroppen som snart nå bare er en kropp.

Og når han våkner og ser på oss.

Og når han våkner og smiler.

Og når han våkner og strekker hånden mot oss, holder, fast, vil trekke seg opp og sykepleieren sier «Han er så sterk.»

Ja, han er sterk. Ingen ord har han mer, men så var han heller aldri en mann av ord, han var en mann av blikk, av hånd, av smil.

Kan man be et menneske skrive under på sin egen dødsdom? Kan man be et menneske som elsket ham om å gjøre det? Et menneske som hatet ham om å gjøre det? Blod som er gitt eller valg, valgt bort og frem i de tusen valg som hver dag gjøres, under panneluggen, over dampen fra kaffen og grytene, i søvne med ryggen vendt bort? Jorden og han, veggen i sengen, det våte i ganen

essay noen dager om våren



Sykepleien 2017 108

under hvelvingen som katedralen eller ribbeina på en strandet hval. Hatet i øynene, ordene som blir presset ut mellom tennene. Den bortvendte skulderen. Men likevel.

Inni ansiktet fins et ansikt. Bak huden, det er en annen beinstruktur der. Hverdagslig, men likevel streng.

Og legen snakker om kunstig. Om å forlenge livet kunstig.

Men vi vet jo hva kunstig er. Han hadde vært død for fem-ten år siden hvis ikke det var for noe kunstig. Hvis det ikke var for at sykebilen som kom og hentet ham tilfeldigvis var så nyfødt fra fabrikken at vannet ennå ikke hadde tørket fra den, og hadde utstyr så glitrende nytt at det var mulig å sende informasjonen i forveien til sykehuset slik at alt sto klart da de kom. De sparte minst femten minutter, og det er kunstig at de femten minuttene ble femten år. Så kom ikke her og snakk om kunstig. Vi er ikke dumme heller, vær så snill, vis litt respekt.

Men legen på sykehjemmet sa

at lungebetennelse ikke er den verste måten å dø på

at det fins vondere utganger mer smertefulle

at den er skånsom ikke vond

relativt barmhjertig etter måten

en naturlig avrunding

at det fins ulike alternativ; om han skulle få et slag igjen, og ofte gjør man det,

så vil man ikke sette i gang livreddende tiltak Og sykepleieren som hadde vært nærmest ham sa

Han er så snill Han har det ikke vondt

Han har ikke spist i dag, nesten ikke drukket heller Vi får ikke i ham medisinen

Vi vil ikke plage ham heller Han virker fornøyd Han har ikke vondt noe sted Han er så snill

Noe av det siste min far gjorde, var å brette et grønt pledd. Vi hadde vært ute på benken utenfor sykehjem-met og hadde tatt pleddet med og hadde sittet en stund på det og sagt ingenting, med hendene i fanget. Etter en stund reiste han seg, dro i pleddet, nikket med pannen og jeg skjønte: Vi skulle brette det sammen. Dette livet som nå snart var slutt, fremdeles ville han ha orden, ha ver-dighet, ha verdi. Så jeg reiste meg, vi strakk pleddet mel-lom oss, ristet litt på det og foldet kant imot kant, en rett linje fra mitt hjerte til hans, fra hans til mitt. Så gikk vi mot hverandre, løftet hver våre hjørner, møttes og la dem sammen. Det var en langsom dans, det var orden i univer-set, det var at verdi besto av at vi brettet et pledd. Ullen, det grønne. Tykk, kraftig vev, varme.

Han smilte, og vi ruslet inn igjen, svært sakte gjennom de doble dørene, bortover korridoren, inn i heisen. Det var vår, det var april, klar sol om dagene, hvitveis og smør-blomster i eggeglass på nattbordet. Ute var det kaldt. Han kunne – så vidt – uttrykke seg fremdeles, med ja og nei, si noe som liknet «Ha det», si «Dæ dæ dæ». Det var ikke så ulikt det han sa mens han ennå kunne snakke. Og en gang, en av de siste dagene han var på beina, talte han helt tydelig: En, to, tre, fire. Da satte han seg ned på sengen. Vi var fulltallige, han var fornøyd.

Dette er også en verdi. Snart er det sommer. 

essay noen dager om våren



109

#Når er det nok?

del III:

stans!

110 «Pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne»

114 Uklar HLR-status kan oppleves dramatisk 117 Flest kvinner

ønsker HLR minus 120 Er unge leger overbehandlere 122 Å skynde seg langsomt,

en konsekvens av plikt?

Sykepleien 2017 110

Tekst Ann-Kristin B. Helmers, journalist

Sykepleiere forteller om mange uverdige situasjoner når det ikke er tatt stilling til HLR hos eldre og svært syke pasienter.

«Pasienten trekker

siste åndedrag mens

pårørende krangler

rundt henne»

111

#Når er det nok?

I

nyhet «pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne»

Sykepleiens undersøkelse «Når er

det nok? Sykepleiere om behandling

i livets siste fase.» (les mer side 32)

ba vi sykepleierne om å sette ord på

opplevelser de har hatt rundt uklar

HLR- status (se faktaboks).

In document #Når er det nok? (sider 107-111)