AMERIKA-ARVEN

– Hvorfor liker du Hoem så godt?

– Bøkene er lettleste, og han skriver det sånn som det var. Det var mange som reiste til Amerika for å få et bedre liv. Vi får innsikt i hvordan de hadde det. De kom ikke til duk og dekket bord. Det tok tid å kom-me seg opp og fram. De kom-med god helse og som var flinke til å arbeide, klarte seg. Ikke alle gjorde det. Det vet vi.

Hennes bestefars bror dro til USA:

– De hørte ikke mer fra ham, så vidt jeg vet. Bestemors bror reiste også. Han fikk ingen familie der borte, og der-for kom det Amerika-arv. For de pengene kjøpte vi det første kjøleskapet vårt. Da du var født, hadde jeg ikke nok melk til deg. Derfor var det viktig at vi kunne kjøpe det. Det kostet 1 380 kroner. 

KJERNEFAMILIEN: Oddvin, Kari, Marit og Ingrid Fonn sysler med hvert sitt i 1958. Ingrid (93) skulle gjerne skrudd klokken

tilbake til yngre dager. Foto: Privat

Sykepleien 2017 64

Det er ikke som med resten av oss, men det burde det være.

Hvordan

or mange år siden fant Charlie, en høyt re­

spektert ortoped og min mentor, en klump i magen sin. Han fikk en kirurg til å under­

søke området, og diagnosen ble kreft i bukspytt­

kjertelen. Denne kirurgen var en av de beste i landet. Han hadde til og med oppfunnet en ny prosedyre for nettopp denne kreftformen, som kunne tredoble en pasients femårsoverlevelse – fra 5 prosent til 15 prosent – skjønt med dår­

lig livskvalitet. Charlie var ikke interessert. Han dro hjem neste dag, la ned praksisen sin og satte aldri sine ben i sykehuset mer. Han satset på å være sammen med familien og ha det så godt som mulig. Flere måneder senere døde han i sitt hjem.

Han fikk ingen kjemoterapi, stråling eller kirurgisk behandling. Medicare[*] brukte ikke mye penger på ham.

Det er ikke noe det snakkes om særlig ofte, men leger dør, de også. Og de dør ikke som resten av oss.

Det uvanlige med dem er ikke hvor mye behandling de får sammenliknet med amerikanere flest, men hvor lite. Enda så mye tid de bruker på å avverge andres død, tar de det gjerne ganske rolig når de selv står overfor døden. De vet nøyaktig hva som kommer til å skje, de er kjent med valgmulighetene, og de har

F

Av Ken Murray, allmennlege

leger ^dør

* Medicare er et offentlig finansiert sykeforsikrings system i USA. Det gjelder for personer som er minst 65 år eller handikappede. (O.a.)

65

#Når er det nok?

som regel tilgang til all den medisinske behandling de kunne ønske seg. Men de avgår en stille død.

Selvfølgelig vil ikke leger dø; de vil leve. Men de vet nok om moderne medisin til å kjenne dens gren-ser. Og de vet nok om døden til å vite hva alle menn- esker frykter mest: å dø i smerte, og dø alene. De har snakket om dette med familien sin. Når den tiden kommer, vil de være sikre på at ingen drastiske til-tak blir satt inn – at de aldri, i sine siste øyeblikk på jorden, skal få oppleve at noen brekker ribbena de-res i et forsøk på å gjenopplive dem med HLR (det er det som skjer hvis HLR utføres riktig).

Nesten alt medisinsk personell har sett folk bli ut-satt for det vi kaller «unødvendig behandling». Det er da leger tar i bruk det siste på teknologi fronten på et alvorlig sykt menneske ved livets ende. Pasienten vil bli lagt under kniven, gjennomhullet med slan-ger, koplet til maskiner og proppet full med medi-kamenter. Alt dette skjer på intensiv avdelingen til en pris av titusener dollar om dagen. Det man får igjen, er lidelser vi ikke ville utsette en terrorist for.

Jeg har ikke tall på de gangene kolleger har sagt til meg, med ord som kan variere litt: «Lov meg at hvis du finner meg slik, så tar du livet av meg.» De me-ner det. En del medisinsk personell bærer medal-jonger inngravert med «NO CODE» – res minus – for å gi legen beskjed om ikke å utføre HLR på dem. Jeg har til og med sett det som tatovering.

Å gi medisinsk behandling som får folk til å lide, er en voldsom påkjenning. Leger er opplært til å samle inn informasjon uten å røpe sine egne følelser, men privat, blant kolleger, kan de gi luft for dem. «Hvor-dan kan noen gjøre det mot sine familiemedlem-mer?» kan de spørre. Jeg har en mis tanke om at det er en av grunnene til at leger har høyere forekom-ster av alkoholmisbruk og depresjon enn de fleste andre yrkesutøvere. Jeg vet at det er en av grunne-ne til at jeg sluttet å delta i sykehusbehandling de siste 20 årene av min praksis.

Hva skyldes dette – at leger gir så mye behand-ling som de ikke selv vil ha? Det enkle, eller ikke så enkle, svaret er dette: pasienter, leger og systemet.

For å forstå hvilken rolle pasienter spiller, kan du se for deg et scenario der noen har mistet bevisstheten og er blitt innlagt på akuttavdelingen. Som så ofte er tilfellet, har ingen lagt noen plan for denne situasjo-nen, og sjokkerte og redde familiemedlemmer føler seg fanget i en labyrint av valgmuligheter. De er over-veldet. Når legene spør om de ønsker at «alt» skal gjø-res, svarer de ja. Så begynner marerittet. Noen gan-ger mener familien virkelig «gjør alt», men ofte mener de bare «gjør alt innen rimelighetens grenser». Proble-met er at de kanskje ikke vet hva som er rimelig, og opp i all sin forvirring og sorg spør de heller ikke om det eller hører ikke hva legen forklarer dem. For sin del vil leger som blir bedt om å gjøre «alt», gjøre det, enten det er rimelig eller ikke.

Dette scenarioet er vanlig. Problemet forsterkes av urealistiske forventninger om hva leger kan ut-rette. Mange mennesker anser HLR som en pålite-lig livredder, mens resultatene vanpålite-ligvis er ubety-delige. Jeg har fått hundrevis av mennesker brakt inn til meg på akuttavdelingen etter at de har fått HLR. Nøyaktig én, en sunn og frisk mann som ikke hadde hjerteproblemer (for dem som ønsker detal-jer, hadde han tensjonspneumothorax), spaserte ut av sykehuset. Hvis pasienten er alvorlig syk, er av høy alder eller har en terminal sykdom, er sjan-sen for et godt resultat av HLR uendelig liten, mens sannsynligheten for at pasienten vil lide, er overvel-dende. Uvitenhet og feilaktige forventninger fører til en masse dårlige beslutninger.

Men selvfølgelig er det ikke bare pasientene som gjør at dette skjer. Legene bidrar også til at det blir mulig. Problemet er at selv leger som hater å gi unødvendig behandling, må finne en måte å komme pasientenes og familienes ønsker i møte på. Se nok en gang for deg akuttavdelingen med de sørgende,

essay hvordan leger dør



Sykepleien 2017 66

muligens hysteriske familiemedlemmene. De kjen­

ner ikke legen. Å skape tillit og trygghet under slike omstendigheter er en krevende affære. Folk er til­

bøyelige til å tro at legen handler ut fra slette moti­

ver, prøver å spare tid eller penger eller ressurser, særlig hvis legen fraråder ytterligere behandling.

Noen leger er flinkere til å kommunisere enn andre, og noen leger er mer ubøyelige, men pres­

set alle står overfor, er noenlunde det samme. Når jeg sto overfor omstendigheter som innebar livs­

avsluttende valg, valgte jeg å presentere bare de valgmulighetene jeg anså som rimelige (slik jeg gjor­

de det i enhver situasjon) så tidlig i prosessen som mulig. Når pasientene eller familiene brakte urime­

lige valgmuligheter på banen, drøftet jeg dem i leg­

mannsvendinger som tydeliggjorde ulempene. Hvis pasientene eller familiene insisterte på behand­

linger jeg anså som meningsløse eller skadelige, til­

bød jeg dem å overføre behandlingen til en annen lege eller et annet sykehus.

Burde jeg ha vært steilere i enkelte tilfeller?

Noen av de overføringene plager meg nok fort­

satt. En av de pasientene jeg var mest glad i, var en advokat fra en berømt politikerfamilie. Hun hadde alvorlig diabetes og elendig blodomløp, og på et tidspunkt utviklet hun et smertefullt sår på foten. Jeg var godt kjent med risikoen ved syke­

hus og gjorde alt jeg kunne for å hindre henne i å ty til kirurgi. Likevel rådførte hun seg med eksperter

som jeg ikke hadde noen kontakt med. De visste ikke så mye om henne som jeg og bestemte seg for å utføre en bypass­operasjon på de kronisk tette blodårene i begge ben. Dette gjenopprettet ikke blodomløpet hennes, og operasjonssårene ville ikke gro. Det gikk koldbrann i føttene hennes, og det ble nødvendig med tosidig benamputasjon. To uker senere døde hun på det berømte medisinske senteret hvor alt dette hadde skjedd.

Det er lett å finne feil hos både leger og pasienter i slike historier, men på mange måter er alle parter ganske enkelt offer for et større system som opp­

muntrer til overdreven behandling. I enkelte uhel­

dige tilfeller utnytter legene stykkprismodellen til å gjøre alt de kan, uansett hvor meningsløst, for å tjene penger. Mer vanlig er det imidlertid at legene er redde for å bli saksøkt og gjør alt de blir bedt om nesten uten å ta til motmæle, for å unngå problemer.

Selv når de riktige forholdsregler er truffet, kan systemet likevel sluke folk. En av pasientene mine var en mann ved navn Jack, en 78 år gammel mann som hadde vært syk i mange år og hadde gjennom­

gått 15 større operasjoner. Han gjorde det klart for meg at han aldri under noen omstendigheter ønsket å bli koplet til livsforlengende maskiner igjen. Men på en lørdag ble Jack rammet av et mas­

sivt hjerneslag og ble innlagt bevisstløs på akutt­

avdelingen, uten sin kone. Legene gjorde alt som var mulig for å gjenopplive ham, og satte ham på

«De vet nok om døden til å vite hva alle mennesker frykter mest: å dø i smerte, og dø alene.»



67

#Når er det nok?

livsforlengende behandling på intensivavdelingen.

Dette var Jacks verste mareritt. Da jeg kom til syke­

huset og overtok behandlingen av Jack, snakket jeg med hans kone og med sykehuspersonalet og had­

de med meg notatene fra kontoret mitt med be­

handlingspreferansene hans. Så slo jeg av de livs­

forlengende maskinene og satte meg hos ham. Han døde to timer senere.

Selv med alle ønskene sine dokumentert hadde ikke Jack dødd som han hadde håpet. Systemet hadde grepet inn. Senere fant jeg ut at en av syke­

pleierne oven i kjøpet hadde anmeldt meg til myn­

dighetene fordi hun anså min frakopling av Jack som et mulig drap. Det kom selvfølgelig ikke noe ut av det; Jacks ønsker var tydelig forklart, og han hadde sørget for å dokumentere dem. Men utsik­

ten til en politietterforskning er skremmende for enhver lege. Det hadde vært mye enklere for meg å la den livsforlengende behandlingen av Jack fortsette mot hans erklærte ønsker, for å forlenge hans liv, og hans lidelser, noen uker. Jeg kunne til og med ha tjent litt mer penger, og Medicare kunne ha endt opp med en regning på ytterligere 500 000 dollar. Intet under at mange leger altfor ofte tyr til overbehandling.

Men legene overbehandler likevel ikke seg selv.

De ser konsekvensene av dette hele tiden. Nesten alle kan finne en måte å dø fredfullt hjemme på, og smerte lar seg lindre bedre enn noensinne.

Hospicepleie, som legger vekt på å gi terminale pasienter trøst og verdighet snarere enn unødven­

dig behandling, gir de aller fleste en mye bedre av­

slutning på livet. Forbløffende nok viser studier at mennesker som får hospicepleie, ofte kan leve len­

ger enn mennesker med den samme sykdommen som velger aktiv behandling. Det gjorde inntrykk på meg å høre på radioen nylig at den berømte journalisten Tom Wicker hadde «dødd fredfullt i sitt hjem, omgitt av familien». Slike historier blir heldigvis stadig mer vanlige.

For en god del år siden fikk min eldre fetter Torch (født hjemme i lyset fra en lommelykt) et slag som viste seg å være en følge av lungekreft som hadde spredt seg til hjernen. Jeg sørget for at han fikk snakket med forskjellige spesialister, og vi fikk høre at med aggressiv behandling av sykdommen hans, inklusive tre til fem sykehusbesøk i uken for å få kjemoterapi, ville han leve kanskje fire måne­

der. Når det kom til stykket, bestemte Torch seg for ikke å la seg behandle og tok simpelthen bare piller mot hjernehevelse. Han flyttet inn hos meg.

De neste åtte månedene gjorde vi en masse ting han satte pris på og hadde det mer gøy sammen enn vi hadde hatt på flere tiår. Vi dro til Disneyland, for første gang for hans del. Vi hygget oss hjemme.

Torch var sportsidiot, og han trivdes godt med å sitte og se på sport og spise maten jeg tilberedte.

Han gikk til og med litt opp i vekt, siden han spiste yndlingsmaten sin snarere enn sykehusmat. Han hadde ingen alvorlige smerter, og han var i godt humør hele tiden. Én dag våknet han ikke. De neste tre dagene lå han i en komaliknende søvn, og så døde han. Utgiftene til medisinsk behandling dis­

se åtte månedene, til medisinen han tok, var om­

kring 20 dollar.

Torch var ikke lege, men han visste at han ville ha et liv med kvalitet, ikke bare kvantitet. Gjør ikke de fleste av oss det? Hvis det finnes en oppskrift på den beste livsavsluttende pleie, er det denne:

død med verdighet. For min egen del har jeg gitt legen min beskjed om hva jeg har valgt. Valgene var lette å treffe, som de er for leger flest. Det vil ikke bli truffet noen drastiske tiltak, og jeg vil gå blid inn i den gode natt.[†] Som min mentor Charlie. Som min fetter Torch. Som kollegene mine. 

Oversatt fra engelsk av Knut Johansen

† En ironisk henvisning til diktet «Do not go gentle into that good night» av den walisiske dikteren Dylan Thomas (1914–53). O.a.

essay hvordan leger dør

www.risskov.no 32 82 90 00 Oppgi kode:

Ring & hør nærmere • Åpent hverdager 9-17.

Gode rabatter for barn i foreldrenes rom - for eksempel 0-5 år gratis - 6-14 år halv pris

In document #Når er det nok? (sider 63-68)