6. Spesifikke Effekter av fiskeriene
6.2. Effekter på sjøpattedyr og sjøfugl
Bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr skjer, men er som bifangst av ikke-kommersielle arter uønsket og kostnadsdrivende for fiskerne. Sjøfugl og sjøpattedyr er imidlertid utsatt for bifangst i fiskeriene i Barentshavet, fordi disse dyrene beiter i de samme områdene og på de samme fiskeslagene det drives kommersielt fiske etter.
6.2.1. Sjøpattedyr
6.2.1.1. Trofiske effekter av fiskeri på sjøpattedyr
Det er ikke gjort noen direkte studier av de trofiske effektene av fiskeriene på sjøpattedyr i området Lofoten – Barentshavet. Vi vet imidlertid at tilgang på mat er viktig for overlevelse og forplantningssuksess, og har ved gjentatte anledninger fått åpenbare bevis for dette i form av invasjoner av grønlandssel langs kysten av Norge i perioder med lite mat tilgjengelig for selene. For en fyldigere omtale av selinvasjoner henvises til kapittel 8.4.
Tabell 6.1 Sel og hvalarter i utredningsområdet i Lofoten – Barentshavet.
Vanlig
forekommende Vågehval, Finnhval, Knølhval, Blåhval, Spermhval, Nise, Spekkhogger, Kvitnos, Kvitskjeving, Nebbhval, Hvithval, Narhval, Grønlandshval
Hval
Uregelmessig
eller sjelden Seihval, Grindhval
Vanlig Grønlandssel, Klappmyss, Ringsel, Steinkobbe, Havert, Storkobbe, Hvalross Sel
Uregelmessig eller sjelden
Ingen arter
Diettstudier av sjøpattedyr (se kapittel 8.1) har vist at de økologisk viktigste sjøpattedyrartene i Barentshavet har en diett som i betydelig grad omfatter kommersielle fiskeslag. Selv om sjøpattedyrene er flinkere til å finne og utnytte bytterssurser i havet enn vi mennesker er det innlysende at fiskeriaktivitet som betydelig reduserer tilgangen på byttedyr for sjøpattedyrene har en effekt på produksjonspotensialet til disse artene. Denne problemstillingen er en del av omtalen av sjøpattedyrenes økologiske rolle i Barentshavet, og omtales i større bredde og dybde i kapittel 8.1.
6.2.1.2. Bifangst
Kystsel som steinkobbe og havert finnes langs kysten av Troms og Finnmark hvor det også foregår et utstrakt garnfiske. Det forekommer derfor at disse to selartene fanges og drukner i det kystnære garnfisket. I tillegg har det i spesielle år vært store invasjoner av grønlandssel og klappmyss til kysten av Finnmark. I disse årene ble det rapportert om høye bifangster av spesielt grønlandssel i garnfisket. Dette problemet var stort i årene 1986-1988 hvor det i toppåret 1987 ble anslått en bifangst av sel (hovedsakelig grønlandssel) på 60.000 dyr. Se for øvrig kapittel 8, for mer informasjon om selinvasjoner. Lengre til havs hvor det i liten grad blir utøvd garnfiske, er det rapportert om fangster av grønlandssel og klappmyss i fiske med trål.
Det er også rapportert om bifangster av nise i garn- og trålfiskeriene (se 6.3.2). I fiske med snurpenot etter lodde har det forekommet at sel og knølhval har blitt innestengt i nota. Dette er imidlertid ikke et problem som medfører at dyrene drukner i redskapen. Ved slike tilfeller vil fiskerne senke ned nota slik at innesperrede dyr kan svømme ut.
6.2.2. Sjøfugl
Barentshavet representerer et av de viktigste leveområdene for marine fugler i global skala og det er særlig i sommerhalvåret at havområdet fyller denne rollen, med anslagsvis 20 millioner individer. Fem arter: alkekonge, polarlomvi, lunde, krykkje og havhest, utgjør over 90% av den totale hekkebestanden, mens det totale artsantallet som på en eller annen måte er knyttet til regionen overstiger 200. Alle de store fuglebestandene som lever i Barentshavsregionen og som vi gjerne oppfatter som en naturressurs permanent knyttet til Barentshavet, foretar med få unntak regelmessige vandringer ut av dette havområdet20.
Med unntak av Runde ligger de 20 største fuglefjellene i Norge i Nord-Norge. I tillegg er det store sjøfuglkolonier på Bjørnøya og Svalbard. Utenfor hekketiden har de fleste bestandene en dynamisk utbredelse, fordi fuglene da er uavhengig av hekkeplassene og av den grunn kan følge byttedyras vandringer. I vinterhalvåret representerer derfor Barentshavet også et spiskammer for arter og bestander som hekker i andre deler av Arktis. Dette gjelder bla. for flere tusen stellerender (Polysticta stelleri) som trekker inn til kysten av Finnmark i vinterhalvåret, for så å vandre tilbake til hekkeområdene på tundraen i Vest-Sibir om våren.
Stellerand er en globalt truet art og selv om arten ikke er norsk hekkefugl, har Norge et betydelig internasjonalt ansvar for å sikre artens eksistens. Også store russiske bestander av alkefugler overvintrer pelagisk i isfrie deler av Barentshavet og langs kysten av Nord-Norge.
20 Temaet ”trekkende arter” er behandlet i Utredning av konsekvenser av ytre påvirkning
Ulike påvirkningsfaktorer kan ramme forskjellige aldersegmenter ulikt og dette vil kunne ha stor betydning for hvordan bestanden påvirkes. Sjøfuglartene har gjennomgående sen kjønnsmodning, høy levealder og lav reproduksjonsrate, som en tilpasning til et ustabilt miljø hvor næring ofte er en begrensende faktor for hekkesuksess. Dette gjør at faktorer som påvirker voksenoverlevelse er kritisk hos slike arter. En eller flere sesonger med mislykket reproduksjon har isolert sett ikke nødvendigvis vesentlig bestandsmessig betydning, mens faktorer som bevirker dødelighet eller infertilitet hos voksne individer kan gi store utslag.
I Barentshavet påvirkes disse fuglebestandene av et sett naturgitte og menneskeskapte faktorer, der fiskeriene er en av de mest sentrale21. Det er ofte vanskelig å skille naturlige svingninger i bla. byttedyrtilgang fra bestandsendringer som kan knyttes til fiskeriaktivitet, og i mange tilfeller vil det være kombinasjonseffekter som slår ut i bla. episodisk massedød av sjøfugl22.
Fiskerienes påvirkning på marine fugler foregår på flere plan, først og fremst gjennom at fuglenes næringsgrunnlag påvirkes direkte eller indirekte gjennom beskatning av fiskebestandene. Bifangst av fugler i fiskeredskaper er en påvirkningsfaktor som kan registreres mer direkte og som også har potensiale for å virke på bestandsnivå.
6.2.2.1. Trofiske effekter av fiskerier på sjøfugl
Såkalte trofiske effekter av fiskeriene kan påvirke marine fugler på ulike måter. Dette er svært komplekse sammenhenger hvor både forståelse og oversikt er begrenset. I enkelte sammenhenger vil hard beskatning av bestemte fiskebestander kunne bidra til redusert fiskepredasjon på fuglenes byttedyr (eks. torsk - lodde). Utkast av småfisk, ”feil art” etc., kan gi et næringsfortrinn for enkelte arter/bestander av fugl. Endringer i dette næringstilbudet vil imidlertid i neste omgang kunne ha negativ innvirkning på andre fuglearter og bestander: I Nordsjøen er det vist at en generalistpredator som storjo (Stercorarius skua), som også profiterer på utkast fra fiskeriene, responderer på reduksjon i denne næringsressursen gjennom økt predasjon på andre fugler. Dette representerer en potensiell trussel mot enkelte sjøfuglsamfunn.23
Overbeskatningens konsekvenser for de fiskespisende artenes næringstilbud er ofte den sammenhengen som trekkes fram. Overkapasitet i flåten, tekniske nyvinninger, sterke økonomiske drivkrefter og manglende systemforståelse, har mange steder i verden ført til overbeskatning av fiskebestandene, noe som har bidratt til alvorlige konsekvenser for andre deler av økosystemene.
I sammenheng med sjøfuglenes næringsøk, opplever mange bestander direkte og/eller indirekte konkurranse med fiskeriene. Gjennom de siste tiårene har reduserte bestander av byttedyr som følge av overbeskatning blitt identifisert som en alvorlig trussel mot flere sjøfuglbestander i Barentshavet. Det har særlig vært fokus på kollapsen i bestandene av norsk vårgytende sild på slutten av 1960-tallet og lodde i Barentshavet midt på 1980-tallet. Selv om naturlige klimavariasjoner og effektforsterking gjennom endringer i trofiske interaksjoner mellom sild, lodde og torsk kan være del av forklaringen, er det liten tvil om at høyt fiskepress bidro til sammenbrudd i disse bestandene som er nøkkelarter i de nordlige marine økosystemene.
Sammenbruddet i sildebestanden hadde som en konsekvens at den tradisjonelle driften av sildeyngel (0-gruppe sild) nordover langs norskekysten i sommerhalvåret mer eller mindre opphørte. Dette bidro i sin tur til langvarig hekkesvikt og etter hvert bestandsnedgang hos bla.
lunden, Fratercula arctica på Røst. Røstbestanden ble mer en halvert på under ti år – fra ca.
21 Anker-Nilssen,. et al. 2000. The status of marine birds breeding in the Barents Sea Region. NP-rapport no. 113.
22 Anker-Nilssen, Aarvak, og Bangjord. 2003. Mass mortality of Atlantic Puffins Fratercula arctica off Central Norway, spring 2002: causes and consequences. Atlantic Seabirds 5 (2):57-72.
23 Votier, et al. 2004. Changes in fisheries discard rates and seabird communities. Nature. Vol 427, 727-730.
1.45 millioner par i 1979 til 518 000 par i 1988. I løpet av de første 20 årene etter sammenbruddet i sildebestanden, opplevde Røstlundene bare tre sesonger med vellykket hekking. Etter en del år med variasjon i næringstilgang, hekkesuksess/rekruttering og voksenoverlevelse, ligger dagens bestand (2003) på ca. 406 000 par – eller ca. 28% av 1979-nivået. Røst er imidlertid fortsatt den største sjøfuglkolonien på det europeiske fastlandet.
Lomvi, Uria aalge var tidligere en av de mest tallrike sjøfuglene våre. I 1965 talte bestanden av lomvi på Hjelmsøy Finnmark ca. 250 000 individer (landets største lomvikoloni), mens tilsvarende tall i dag er 5000 fugler. Kollapsen i loddebestanden i Barentshavet i 1986/87 bidro sannsynligvis til en omfattende vinterdødelighet av voksne individer av lomvi, som mer enn halverte bestanden innefor Barentshavsregionen. I flere kolonier i det sørvestlige Barentshavet gikk hekkebestandene tilbake med 70-90%. Bifangst i fiskeredskaper, som garn, har også med stor sikkerhet bidratt til utviklingen av denne situasjonen som nå oppfattes som kritisk.
Disse eksemplene demonstrerer forskjellige responser/effekter av endringer i bestander av kritiske byttedyrarter. Selv om omfang og virkningsmekanismer kan være ulike, er disse fiskebestandene også av stor viktighet for andre arter, og bestandstilbakegang hos bla. krykkje Rissa tridactyla og nordlig sildemåke Larus f. fuscus kan trolig også til dels tilbakeføres til disse hendelsene. Flere sjøfuglarter er mer eller mindre næringsspesialister og avhengig av sammenfall i tid med og volum i byttedyrtilgangen i kritiske faser av års- og livssyklus. Et forhold som gjør Røstbestanden spesiell, er at det her som et av de få stedene i Norge er lyktes å etablere og vedlikeholde en lang vitenskapelig tidsserie som både bidrar til å forklare økologiske sammenhenger og konsekvenser24, samt indikere utvikling bla. i byttedyrbestandene25.
Trofiske interaksjoner mellom sjøfugl og fiskerier, isolert eller i kombinasjon med andre faktorer representerer svært komplekse sammenhenger. Kunnskapsgrunnlaget er fragmentarisk, men bla. gjennom Det internasjonale råd for havforskning ICES, som bla. gir råd om nasjonale fiskekvoter, har temaet vært fokusert på i flere år og det foreligger mye litteratur.
6.2.2.2. Bifangst av fugler i fiskeredskaper
Bifangst av fugler i fiskeredskaper er et problemfelt som har fått økt oppmerksomhet gjennom de siste tiårene. Drukning i ulike fiskeredskaper er til dels dokumentert og oppfattes som et problem i alle nordlige havområder. Ulike redskapstyper har varierende kapasitet til å fange fugler og utvalget av bifangstarter varierer også mellom bla. line og garn. Det er hovedsakelig dykkende arter som er utsatt for drukning i garn og alkefuglenes tilbakegang i Nord-Norge er et av eksemplene som trekkes fram.
Bifangst i garnredskaper er best dokumentert. Introduksjonen av mindre synlige og mer effektive syntetiske garn har tildels medført en dramatisk økning av bifangst av fugler.
Alkefugl som drukner i garn har vært i fokus fra tidlig på 1960-tallet. Fram til drivgarnsfiske etter laks ble forbudt i 1989, var dette fisket trolig svært ødeleggende for bla.
lomvibestandene i Troms og Vest-Finnmark . Drivgarnsfisket foregikk sommerstid og tok i stor grad produksjonsfugler i tusentall. Også faststående garnbruk fanger fugl, særlig kystnært og i grunne farvann. Fiske etter rognkjeks i Troms og Finnmark antas å ha negative konsekvenser for lokale bestander av bla. havdykkender (ærfugl Somateria mollissima, praktærfugl Somateria spectabilis og havelle Clangula hyemalis), teist Cepphus grylle og toppskarv Phalacrocorax aristotelis. Overvintrende stellerender i bla. Varangerfjorden er
24 Anker-Nilssen, Barrett, og Erikstad. In press. Marine birds in the Norwegian and Barents Seas: ecological adaptations and trophic interactions. I: Espmark og Langvatn (red.). Arctic Life, conditions, constraints and adaptions. Proceedings of the the 6th International Kongsvoll Symposium 2002.
25 Barrett. 2002. Atlantic puffin Fratercula arctica and common guillemot Uria aalge chick diet and growth as indicators of fish stocks in the Barents Sea.
også antatt å være utsatt, selv om det kan tenkes at kongekrabbens påvirkning av vinterhabitatene utgjør en viktigere faktor for denne overvintringsbestanden.
Garnfiske etter torsk er også dokumentert å ta sjøfugl i stort omfang. I vinterfiske langs eggakanten (på dypt vann) er det trolig små bifangstvolum av lomvi pr. båt, mens under vårtorskefisket som foregår på grunne områder under land, er det dokumentert såkalte
”alkeslag”, dvs. fangst av store antall av alkefugler. I likhet med torsken, følger bla.
alkefuglene loddestimene i store flokker. Basert på feltundersøkelser er det estimert at minimum 200 000 lomvi (overveiende ungfugl) ble drept i løpet av to uker i et område på kysten av Troms i 1985. Slike alkeslag er også rapportert fra andre områder i Nord-Norge.
Heller ikke notfiske etter laks er problemfritt. Særlig i tilknytning til fuglefjell og andre hekkekolonier, foreligger både dokumentasjon og beretninger om omfattende fangst i nøter og landgarn (ledegarn). Annet garnfiske etter sild, makrell, sei, flyndre etc. (herunder fritidsfiske) fanger også et spekter av fuglearter, og det er særlig fangst av truete og fåtallige arter som lomer og dykkere som er bekymringsfult.
Selv om garn er et svært utbredt redskap i våre områder, har det internasjonale samfunnet fokusert mer på linefiske. Gjennom FNs matvareorganisasjon FAO er det på global basis satt fokus på bifangst i linefiske, som til dels foregår uregulert i internasjonale farvann og som er en stor trussel mot bla. truete albatrossarter. I våre farvann (i og utenfor Barentshavet) er det i stor grad havhest som dominerer i denne bifangsten og pga. at bestandene er store oppfattes dette mer som et etisk problem enn som en bestandsregulerende faktor. Det antas at den norske autolineflåten tar minimum 20 000 havhest årlig. For det kystnære linefiske mangler det oversikt, men her kan det også være snakk store antall og arter med bekymringsfull bestandstatus, for eksempel nordlige sildemåke (se under).
Bifangst av fugler i overvåkingsfiske knyttet til lakseoppdrett er et problem av nyere dato.
Overvåkingsfiske er lovpålagt med hjemmel i Oppdrettsloven for å oppdage rømming av laks, men fører i mange tilfeller til drukning av sjøfugl, særlig ærfugl. Det foreligger dokumentasjon fra områder både i og utenfor Barentshavet som indikerer at dette representerer et omfattende problem. Det foreligger også udokumentert informasjon om ulovlig avliving av fugler som beiter i tilknytning til oppdrettsanlegg for laks og skjell.
Næringsforholdene rundt slike anlegg gjør at de oppleves som stabilt gode beitelokaliteter for marine fugler og derved virker tiltrekkende for en del arter, både i og utenfor hekkesesongen.
Dette kan også bidra til å endre betingelser og konkurranserammer for lokale fuglebestander, tilsvarende problematikken rundt storjo og utkast.
Generelt er kunnskapsgrunnlaget vedr. bifangst av fugler fragmentarisk. Det totale omfanget av dette problemet lar seg derfor ikke tallfeste. Det foreligger imidlertid flere rapporter og observasjoner gjennom de siste tiårene som belyser problemet. En ny analyse av gjenfunnsmaterialet for ringmerkede fugler er også verdifullt mht. å indikere omfang og betydning av bifangstproblematikken26. På 1990-tallet ble det i regi av NINA gjennomført studier for å klarlegge forholdene rundt bifangst av fugler i Norge27. Dette arbeidet er i liten grad fulgt opp i senere år.
Det sirkumpolare bevaringsinitiativet for arktisk flora og fauna (CAFF) har igangsatt et arbeid på dette gjennom sitt ekspertnettverk. Det er laget to rapporter om temaet28 som følges opp med bla. årlig rapportering i forhold til konkrete anbefalinger for å redusere bifangst av fugler i fiskeriene.
26 Bakken, Runde, og Tjørve. 2003. Norsk ringmerkingsatlas. Vol 1. Stavanger Museum, Stavanger
27 Follestad, og Strand. 1991. Sjøfugl og fiskegarn. Problemets omfang og karakter i Norge. NINA Oppdragsmelding 78.
28 http://www.caff.is/
Bifangst av fugler (og pattedyr) i line og andre redskapstyper representerer et forhold som alle parter ønsker å få bukt med. Det medfører merarbeid og redusert fangsteffektivitet for fiskerne og kan utgjøre en trussel for fuglebestandene, særlig av fåtallige og truede arter.
Norsk side har vært i front internasjonalt mht. utvikling av avbøtende tiltak i linefiske (HI) og det eksisterer en enkel løsning (kjalkeskremme) som i varierende grad er tatt i bruk. I garnfiskeriene er mulighetene for metodiske tilpasninger mer begrenset, men målrettede reguleringer i tid og rom på basis av et godt kunnskapsgrunnlag vil kunne redusere denne bifangsten.
6.2.2.3. Kunnskapshull
For en omfattende omtale av kunnskapsbehov knyttet til interaksjoner mellom sjøfugl og fiskerier se rapporter fra CAFF29 og Norsk Polarinstitutt30.