Jeg vil i det følgende presentere mine resultater. Jeg vil starte med å presentere mitt dokumentstudium vedrørende bevæpning og bevæpningsordre, før jeg vil legge frem noen enkle tallmaterialer fra Oslo OPS. Til slutt vil jeg redegjøre for resultatene fra intervjuene. Jeg har etter beste evne forsøkt å gjengi hva informantene fortalte meg under intervjuene. Ut fra intervjuene har jeg valgt ut det jeg anser som relevant for å besvare min oppgave og min problemstilling. Resultater fra intervjuene vil utgjøre størstedelen av kapittelet.
5.1 Dokumentgjennomgang: Politiets arbeidsoppgaver og bruk av makt
Politiets arbeidsoppgaver og hjemler er beskrevet i flere stortingsmeldinger, lover og instrukser. Sentralt står Politiloven (1995), Politiinstruksen (1990) og Våpeninstruksen (1989). Politiet er samfunnets legale og sivile maktapparat, og er av staten gitt myndighet til å utøve makt. Det ikke bare en rett, men også en plikt å anvende makt overfor borgerne i ordenshåndhevende og kriminalitetsbekjempende øyemed, og politiet stiller således i en særstilling i forhold til andre etater (Meld. St. 29, 2011-2012).
”Tradisjonelt har oppgaver knyttet til politiets trygghetsskapende virksomhet, opprettholdelse av ro og orden, samt kriminalitetsbekjempelse vært ansett som politiets kjerneoppgaver. I håndhevingen av disse oppgavene har politiet som samfunnets sivile maktapparat både rett og plikt til å benytte makt overfor borgerne der dette måtte være nødvendig og forholdsmessig.”
(Meld. St. 42, 2004-2005, avsnitt 7.1.)
5.1.1. Lov om politiet (Politiloven)
Av Lov om politiet (Politiloven) § 1 fremgår det at politiets overordnede mål er å fremme og befeste borgernes rettsikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Dette skal gjøres gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet. Politiloven § 2 beskriver videre at politiet skal beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet. Politiet skal opprettholde den offentlige orden og sikkerhet og enten alene eller sammen med andre myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Videre skal politiet forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet, avdekke og stanse kriminell virksomhet og yte borgerne hjelp og tjenester
med myndigheter og organisasjoner tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt. I tillegg skal politiet utføre andre oppgaver som er fastsatt av lov eller sedvane. Politiets jobb går altså hovedsakelig ut på å avdekke og redusere hendelser som overfor enkeltpersoner og samfunn kan medføre negative konsekvenser.
Når politiet, på vegne av staten, anvender makt mot borgerne, er det en selvfølge at dette må skje innenfor lovens rammer. Politiloven § 6 forteller om grunnprinsippene for politiet myndighetsutøvelse. Særlig viktig er § 6, 2.ledd som sier:
”Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.”
Politiloven § 6 legger altså føringer for politiets valg av metode ved løsning av tjenesteoppdrag (Nilstad og Nilsen, 2000). Politiet retter seg bl.a. etter følgende prinsipper:
-‐ Legalitetsprinsippet: Politiet må ha hjemmel i en rettsregel for å kunne gripe inn.
-‐ Opportunitetsprinsippet: Politiet kan, etter en skjønnsmessig vurdering, unnlate å påtale et forhold som er straffesanksjonert.
-‐ Behovsprinsippet: Politiet må ikke anvende sin myndighet overfor borgerne i større utstrekning enn det som er nødvendig for å realisere lovens formål.
-‐ Forholdsmessighetsprinsippet: Det må være forholdsmessighet mellom oppdraget som skal løses (målet) og de tiltak / virkemidler som iverksettes for å løse oppdraget.
Bruk av makt utøves på flere nivåer. Gjennom maktpyramiden, se figur 5, har Lie og Lagestad (2011) billedliggjort politiets ulike nivåer for bruk av makt. Nederst i pyramiden finner vi politiets symbolske makt – makten som politiet utøver kun ved sin tilstedeværelse.
Pyramiden er videre bygget opp via verbale kommunikasjonsteknikker og verbal makt (pålegg og advarsler) til transport- og pågripelsesteknikker. Deretter følger pepperspray og gassvåpen via langkølle og teleskopbatong til slag og spark. Helt øverst på maktpyramiden er politiets bruk av skytevåpen. Dette er den mest ekstreme maktanvendelsen politiet kan benytte seg av. Det fysiske skadepotensialet øker proporsjonalt med nivået i maktpyramiden.
Figur 5: Maktpyramiden.
5.1.2. Våpeninstruks for politiet (Våpeninstruksen)
Norsk politi er en av få ubevæpnede politistyrker. I denne sammenheng er ubevæpnet forstått som uten skytevåpen. Selv om norsk politiet som utgangspunkt er ubevæpnet, tillates bevæpninger og bruk av skytevåpen i gitte situasjoner (Nilstad, 2004). Bevæpninger er regulert av Våpeninstruks for politiet (1989) (Våpeninstruksen).
Våpeninstruksen § 10 sier:
”Politisjef kan for det enkelte tilfelle gi ordre om bevæpning med skytevåpen av politimann når:
a) konkrete opplysninger eller omstendighetene for øvrig gir grunn til å tro at politimann i tjenesteoppdrag vil stå overfor bevæpne person, eller
b) oppdraget fremstår som særlig farlig for de impliserte politimenn, eller c) oppdragets karakter gjør bevæpning nødvendig av andre grunner, eller
d) Justisdepartementet har samtykket i eller beordret at bevæpning foretas til løsing av spesielle oppdrag, eller under særlige forhold.
Når politisjef ikke er tilgjengelig og forsinkelsen kan føre til tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, kan hans faste stedfortreder gi slik bevæpningsordre. I stedfortreders fravær kan jourhavende gi ordre om bevæpning. Er heller ikke jourhavende tilgjengelig, kan vaktsjef gi bevæpningsordre. I slike
Justisdepartementet kan i særlige tilfeller gi samtykke til at også andre bemyndiges til å gi bevæpningsordre.
Politisjef gir instruks om bevæpning med skytevåpen i spesielle oppdrag.
Den som gir bevæpningsordre, avgjør hvilke skytevåpen som skal utleveres. Politimann kan kun utrustes med den / de våpentype(r) han er godkjent for bruk av.”
Politimester omtales i våpeninstruksen under tittelen ”politisjef”. Operasjonsleder er
”vaktsjef”. Når politiet bevæpner seg, er det å anse som en bevæpningsordre (Nilstad, 2004).
Av personlig erfaring, blir bevæpningsordre i det daglige politiarbeidet også ofte omtalt som bevæpning. Disse begrepene vil i denne studien bli brukt om hverandre. Når det gjelder bevæpninger og bevæpningsordre, er dette organisert hierarkisk. Hovedregelen er at det er politisjef (politimester) som fatter bevæpningsordre, dersom vilkårene i § 10 a, b eller c er oppfylt. Bevæpningsordre kan skje på ulike måter. Enten ved at patruljen anmoder om bevæpningsordre, eller ved at bevæpningsordren gis direkte fra Operasjonssentralen samtidig som oppdraget leses ut1. Hvem som beslutter bevæpning, avhenger av tiden som er til rådighet. Ofte fungerer bevæpningsordre ved at operasjonsleder tar vurderinger, som hun eller han igjen fremlegger for politimester. Operasjonsleder foretar da en trusselvurdering, vurderer hvilke ressurser som skal settes inn, og hvilke våpen disse bør utstyres med. I Oslo er det også svært mange tilfeller hvor operasjonsleder direkte fatter beslutning om bevæpningsordre, jf.
våpeninstruksen § 10, 2.ledd:
”Når politisjef ikke er tilgjengelig og forsinkelsen kan føre til tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, kan hans faste stedfortreder gi slik bevæpningsordre. I stedfortreders fravær kan jourhavende gi ordre om bevæpning. Er heller ikke jourhavende tilgjengelig, kan vaktsjef gi bevæpningsordre. I slike tilfeller skal ordren snarest mulig forelegges for vedkommende politisjef.” I praksis omtales § 10, 2. om tilfeller hvor operasjonsleder (vaktsjef) fatter bevæpningsordre uten å varsle politimester, visepolitimester eller jourhavende.”
For å oppnå lik trusselvurdering er det svært viktig med godt meldingsmottak og god meldingsformidlingen (Nilstad, 2004). Dette gjelder både mellom taktisk og operasjonelt nivå, og mellom operasjonelt og strategisk nivå.
Bevæpningshierarkiet i politiet definerer hvem som kan gi bevæpningsordre utenom politisjef. Beslutningsmyndigheten går stigen fra fast stedfortreder, jourhavende, vaktsjef og til slutt politimannen selv, jf. våpeninstruksen § 11:
”Politimann som i det enkelte tilfelle er avskåret fra å innhente foresattes bevæpningsordre kan, når situasjonen gjør det helt nødvendig, bevæpne seg selv eller andre politimenn som er underordnet ham.”
1 At et oppdrag ”leses ut” vil si at Operasjonssentralen via sambandsnettet kaller opp patruljer, gir dem et oppdrag og beskriver de opplysninger Operasjonssentralen sitter med.
5.2 Gjennomgang av tallmateriale: Bevæpninger i Oslo politidistrikt
Jeg vil nå presentere tallmaterialet jeg ble kjent med gjennom mitt studie. Dataene er fra tidsrommet 2009 til 2013, og er hentet fra et såkalt ”skyggeregnskap” ved Oslo OPS. Dataene gjelder bevæpning med alle former for skytevåpen og gassvåpen. Tallene er noe høyere enn de som er innrapportert sentralt. En årsak til dette kan være dobbelføringer i
”skyggeregnskapet”. Dobbelføringer finner blant annet sted i tilfeller hvor ett opprinnelig oppdrag genererer i ett eller flere nye væpnede oppdrag i samme anledning. Eksempelvis:
Knivstikking – bevæpningsordre gitt på hovedoppdraget. Sett at det fremkommer opplysninger om to navngitte gjerningspersoner i hovedoppdraget, vil dette kunne føre til forsøk på væpnet pågripelse på to ulike adresser. Forsøk på de to pågripelsene genererer da to nye deloppdrag med bevæpnet politi. Dette kan altså leses som enten én bevæpningsordre (hovedoppdrag) eller tre bevæpningsordre (hovedoppdrag + to deloppdrag). I tilknytning til den grafiske fremstillingen, vil jeg kommentere funnene. Først presenteres en grafisk oversikt over utviklingen i antall bevæpninger i Oslo politidistrikt, 2009-2013.
Figur 6: Utvikling i antall bevæpninger i Oslo politidistrikt: 2009-2013.
Tallmaterialet fra de siste fem årene forteller om en økning i det totale antallet bevæpninger i Oslo politidistrikt. ”Antall bevæpninger” viser til oppdrag med bevæpninger; det loggføres ett
2009 2010 2011 2012 2013
Bevæpninger 657 756 756 1006 1124
500 600 700 800 900 1000 1100 1200
Antall bevæpninger
Utvikling i antall bevæpninger i Oslo politidistrikt: 2009-‐2013