Ufrivillig risiko øker den opplevde risikoen. Frivillig risiko er lettere å akseptere. Det er eksempelvis lettere å akseptere risiko ved selvvalgte aktiviteter som fjellklatring og bilkjøring.
§ Manglende personlig kontroll over risikoen:
Risikoen er lettere å akseptere dersom man har (overdreven?) tro på at egen personlig dyktighet eller egnethet kan påvirke og kontrollere risikokilden og føre til lavere risiko.
§ Manglende personlig erfaring med risikoen:
Risiko som er ukjent aksepteres mindre enn den risikoen vi har personlig erfaring med. Mennesker frykter det ukjente.
§ Katastrofale hendelser:
Katastrofepotensialet i en hendelse, vil proporsjonalt øke oppfattelsen av risiko. En risikokilde med potensiale til å kreve mange menneskeliv samtidig, vil oppfattes som mer risikofylt enn en hendelse som tar ett liv i gangen.
Eksempelvis anses det mer risikofylt å fly enn å kjøre bil.
§ Synlighet og umiddelbare konsekvenser:
Er trusselen observerbar og med akutte konsekvenser vil den oppfattes som mer risikofylt enn en noe som er mindre synlig og rammer over tid.
3.5 Beslutningsfullmakt/beslutningsmyndighet
Det norske krisehåndteringssystemet bygger på enkle prinsipper. Disse prinsippene skal ligge til grunn for alt sikkerhets- og beredskapsarbeid i Norge (Meld. St. 29 (2011–2012) Samfunnssikkerhet):
Nærhetsprinsippet:
Uønskede og/eller ekstraordinære hendelser og kriser skal håndteres på lavest mulig nivå. Den som har størst nærhet til krisen, vil vanligvis være den som har best forutsetninger for å forstå situasjonen, og dermed er best egnet til å håndtere den.
Beslutningsmyndigheten bør etter prinsippet desentraliseres.
Likhetsprinsippet:
Man skal tilstrebe en mest mulig lik organisering i fred, uønskede og/eller ekstraordinære hendelser og kriser. Ansvarsforholdene internt i virksomheter/organisasjoner og mellom virksomheter/organisasjoner ikke skal endres i forbindelse med krisehåndtering.
Ansvarsprinsippet:
Den myndighet, virksomhet eller etat som har ansvaret for et fagområdet til det daglige, har ansvar for den utøvende tjenesten for det samme fagområdet også ved uønskede og/eller ekstraordinære hendelser og kriser.
Prinsippene har vist seg hensiktsmessige, men kommuniserer muligens i for liten grad nødvendigheten av godt samvirke mellom de ulike ansvarlige aktørene. Det er et behov for å se de totale ressursene i sammenheng, og som et resultat av dette er et siste prinsipp presentert (Meld. St. 29 (2011–2012) Samfunnssikkerhet):
Samvirkeprinsippet:
Hver enkelt myndighet, virksomhet eller etat har ansvar for å sikre et best mulig samvirke med andre relevante aktører. Både med tanke på forebygging, beredskap og krisehåndtering.
Kriser må ifølge nærhetsprinsippet håndteres på et lavest mulig nivå. God kriseledelse må også ved behov understøttes av ressurser fra høyere nivå. Nærhetsprinsippet gir føringer for kriseledelse i kriseområdet, for informasjonsutveksling i organisasjonene og ikke minst for lokalisering av beslutningsfullmakt (Kruke, 2012). Dette er ikke alltid tilfelle, og ifølge Kruke (2012) viser erfaring at lokalisering av beslutningstaking i en krise ofte ikke er optimal for å oppnå effektiv krisehåndtering, eller i forhold til nærhetsprinsippet. Dette kan spissformuleres i et såkalt beslutningsparadoks:
”Jo mer komplekst et problem er, jo høyere i organisasjonshierarkiet tenderer beslutninger til å fattes.
Jo mer komplekst et problem er, jo nærmere problemet må man være for å forstå det!”
(Kruke 2012:12/13.)
På operativt nivå, tenderer nødetatene (politi, brann og ambulansetjeneste) mot en kommando og kontroll-tilnærming. Tendensen er sentralisering. Ledelse forekommer etter rang, og
politiet operer ofte under en såkalt militær modell med pyramidalsk kommandostruktur, hvor hierarkiet står sentralt. Mannskap på lavere nivå får kun begrenset informasjon og briefing.
Informasjonen skal være tilstrekkelige for å gjennomføre oppdrag, men allikevel så liten at toppledelsen beholder kontroll over operasjonen (’t Hart m.fl., 1993).
’t Hart m.fl. (1993) beskriver at det ved beslutningstaking kan oppstå spenninger mellom nivåene i nødetatene. På bakgrunn av hendelser og planer, kan det forekomme ulike former for reaksjonsmønster og beslutningstaking. Resultatet er frivillig eller ufrivillig desentralisering av beslutningsmyndigheten. Noen av reaksjonsmønstrene er:
- Uformell desentralisering av beslutningsmyndighet:
Det er spesielt to faktorer som trekkes frem når dette er tilfelle: 1) Tidspress på nivået som må foreta seg noe (operasjonelt eller taktisk) og 2) Overbelastning sentralt, der beslutninger normalt fattes.
- Formell desentralisering:
En på forhånd planlagt desentralisering av beslutningsmyndighet. Dette er spesielt aktuelt der det kan forventes høy grad av sårbarhet, og hvor kommunikasjonslinjene kan bli forstyrret.
- Ikke-beslutningstaking:
Dette forekommer når 1) det ikke blir tatt noen beslutning sentralt, 2) det blir besluttet å ikke beslutte noe, eller 3) det blir fattet beslutning om å ikke gjøre noe.
- Lammelse/paralyse:
Oppstår når sentralisert beslutningstaker er utsatt for så stort press at vedkommende ikke er i stand til å handle og fatte beslutninger.
- Situasjonsbasert respons:
Enkelte situasjoner er ekstraordinære og krever situasjonsbaserte beslutninger. I hendelser hvor mannskaper oppfatter ekstrem trussel og tidspress, kan de føle seg forpliktet til å bryte formelle beslutningsstrukturer.
- Strategisk unndragelse:
Formell beslutningstaker velger å distansere seg og holde avstand i situasjoner de anser som overveldende. Dette grunnet manglede utsikter for suksess, og at de på bakgrunn av dette ønsker å slippe individuelt ansvar og eventuell kritikk i ettertid.
3.6 Oppsummering teori og presentasjon av forskningsspørsmål
I dette kapittelet har det blitt presenter og gjort rede for kriser og definisjonen av en krise, beslutningsteorier, situasjonsforståelse og oppfattelse av risiko, samt beslutningsmyndighet.
Teorien som er presentert, anses som relevant for oppgavens undersøkelser.
Kriser og krisens definisjon synes å være nært knyttet til beslutninger, og i oppgaven vil nettopp denne forbindelsen undersøkes, i tillegg til aspektene som går på det enkelte individ:
oppfattelse av situasjon og risiko. Sammen med beslutningsmyndighet, danner dette rammene for den videre oppgaven.
På bakgrunn av problemstilling og den presenterte litteraturen, kom jeg frem til følgende forskningsspørsmål:
• Hva slags beslutningsmetode kreves i relasjon til bevæpningssituasjoner?
• Hvordan påvirker beslutningsmyndighet bevæpningssituasjoner?
• Hvordan påvirkes antall bevæpninger av situasjonsforståelse på de ulike nivåene?
• Hvordan påvirkes antall bevæpninger av oppfattelse av risiko på de ulike nivåene?