Diskurs og diskursanalyse

Som navnet på metoden tilsier, går det ut på å analysere en diskurs. Nøyaktig hva en diskurs er, kan dog til tider fremstå uklart. Begrepet benyttes i både dagligtalen og innen akademia, ofte uten noen nærmere presisering av hva som menes med det i den gitte sammenhengen.

Jørgensen og Phillips forklarer hvordan man kanskje hører snakk om en "politisk diskurs"

eller en "medisinsk diskurs", og man forstår at det innebærer at språket er strukturert i forskjellige mønstre som tilhører forskjellige domener (Jørgensen & Phillips 1999: 9).

40

Diskurs og diskursanalyse er med andre ord ikke begreper som tilhører en bestemt fagdisiplin.

Siden dette er begreper som benyttes tverrfaglig, eksisterer det ikke en universell enighet om hva en diskurs er eller hvordan man analyserer den. Jørgensen og Phillips presenterer likevel en definisjon av begrepet "diskurs", da de omtaler det som "en bestemt måde at tale om og forstå verden (eller et udsnit af verden) på." (ibid).

Den franske filosofen Michel Foucault regnes gjerne som grunnleggeren av diskursteorien, og bør således ikke ignoreres i en diskursiv sammenheng. Jørgensen og Phillips presenterer Foucaults definisjon av en diskurs på følgende vis:

Vi vil kalde en gruppe af ytringer for diskurs i det omfang, de udgår fra den samme diskursive formation [… Diskursen] består af et begrænset antal ytringer, som man kan definere mulighedsbetingelserne for. (Foucault 1969: 153/1972: 117, sitert og oversatt av Jørgensen & Phillips 1999: 22)

Foucaults diskursforståelse baserer seg blant annet på det sosialkonstruksjonistiske premiss som tilsier at ren viten ikke eksisterer, men i realiteten er diskursive konstruksjoner (ibid: 22).

Sosialkonstruksjonismen, eller sosialkonstruktivismen, er muligens det viktigste teoretiske premisset som diskursanalyse bygger på (Olsen 2006: 55). Denne kan beskrives som en fellesbetegnelse for en rekke nyere teorier om kultur og samfunn (Jørgensen & Phillips 1999:

13). Den mest ytterliggående tolkningen samsvarer med det nevnte premisset Foucault baserer seg på, mens en mer moderat variant tilsier at mening konstrueres gjennom sosial

samhandling (Olsen 2006: 56). Selv om dagens diskursanalyse benytter seg av prinsipper som har basis hos Foucault, er det også områder hvor samtidens forståelse av diskurs viker fra Foucault. Som eksempel på førstnevnte nevner Jørgensen og Phillips diskurser som forholdsvis regelbundet, og at sannhet til en viss grad skapes diskursivt. Men der Foucault heller mot å identifisere kun ett kunnskapsregime i hver historiske epoke, har man nå gått over til et mer konfliktfylt bilde hvor flere diskurser eksisterer enten side om side, eller i kamp med hverandre (Jørgensen & Phillips 1999: 22). Min anvendelse av diskursanalyse baserer seg på nettopp denne forståelsen. Den islamofobiske diskursen tolkes i denne sammenheng som å være i kamp med den etablerte sosiopolitiske diskursen hvor islamofobi ikke står sentralt.

41 Sosialkonstruksjonismens premisser har røtter i blant annet strukturalistisk og

poststrukturalistisk teori (ibid: 15). Samtidig er det varierende i hvor stor grad de ulike diskursanalytiske tilnærmingsmåter baserer seg på poststrukturalistisk teori. Mens

strukturalismen så på språk som inndelt i langue³ og parole⁴, ga poststrukturalismen et nytt perspektiv i form av at et slikt fokus har dårlige forutsetninger for å forklare sosial endring og variasjon (Olsen 2006: 53). Av de diskursanalytiske tilnærminger som Jørgensen og Phillips tar for seg, er det Ernesto Laclau og Chantal Mouffes diskursteori som står nærmest

poststrukturalismen (Jørgensen & Phillips 1999: 15). Denne avhandlingen vil imidlertid ta i bruk den kritiske diskursanalysen. Begreper fra Laclau og Mouffes diskursteori vil likevel benyttes.

4.2.1 Kritisk diskursanalyse

Kritisk diskursanalyse kobles som oftest sammen med Norman Fairclough. Årsaken til dette er sannsynligvis at Faircloughs tilnærming gjerne anses som den mest utviklede teori og metode til forskning i kommunikasjon, kultur og samfunn (ibid: 72). Fairclough benytter begrepet "kritisk diskursanalyse" på to forskjellige måter. I den videste formen bruker han begrepet som en betegnelse for en bredere retning som flere tilnærminger tilhører. Blant disse tilnærmingene er altså hans egen, som da utgjør den andre betydningen av begrepet.

I sin videste form deler alle kritisk diskursanalytiske retninger fem fellesnevnere:

1. Diskursiv praksis bidrar til å konstituere den sosiale verden, inkludert sosiale identiteter og relasjoner. Diskursiv praksis forstås her som produksjon og

konsumpsjon av tekster. Selv om dette som oftest omfatter tale- og skriftspråk, er også bilder inkludert i denne rammen (ibid: 73).

2. Diskurs er både konstituerende og konstituert. Med dette menes det at diskurs både former og omformer sosiale strukturer og prosesser, men at de også samtidig avspeiler dem. Diskurs står dermed i et dialektisk forhold til andre sosiale dimensjoner (ibid:

74).

3. Kritisk diskursanalyse skiller seg fra både Laclau og Moffes diskursteori og diskursiv psykologi ved å analysere språkbruk i større grad. Kritisk diskursanalyse trekker her

3 Språkets struktur og nettverket av tegn som utgjør språkets betydning (Jørgensen & Phillips 1999: 19).

4 Den konkrete språkbruk (Jørgensen & Phillips 1999: 19).

42

inspirasjon fra lingvistikken, og setter dermed fokus på språkbruk i sin tekstanalyse i sosial interaksjon (ibid: 75).

4. Innen kritisk diskursanalyse hevdes det at diskursive praksiser bidrar til å skape og reprodusere ideologiske effekter, som betyr at diskurser former og opprettholder ulike maktforhold mellom sosiale grupper. Det "kritiske" aspektet eksisterer i den forstand at den søker å avsløre rollen som diskursiv praksis har i opprettholdelsen av den sosiale verden og sosiale relasjoner (ibid: 75f).

5. Kritisk diskursanalyse oppfatter seg selv som beslektet med kritisk forskning, ved at den er politisk engasjert for sosial forandring og ikke politisk nøytral. Den stiller seg dermed på siden til de undertrykte sosiale grupper og er ment å avsløre rollen

diskursiv praksis spiller i opprettholdelsen av maktforhold, med den hensikt at resultatene kan benyttes i kampen for sosial rettferdighet (ibid: 76).

Faircloughs kritiske diskursanalyse – i den smaleste formen – anses som en svært anvendelig modell for diskurs som sosial praksis (ibid). Punkt 2 er fremtredende i Faircloughs versjon, og tolkningen av diskurs som stående i et dialektisk forhold til andre sosiale dimensjoner er noe som skiller den kritiske diskursanalysen fra den poststrukturalistiske diskursanalyse (ibid: 77).

Samtidig heller Fairclough mer mot poststrukturalismen enn strukturalismen idet han hevder at "diskursiv praksis ikke bare reproducerer en allerede eksisterende diskursiv struktur, men også udfordrer strukturen ved at bruge ord til at betegne, hvad der kunne være uden for

strukturen (Fairclough, sitert i Jørgensen & Phillips 1999: 77). Punkt 3 viser til linken mellom kritisk diskursanalyse og lingvistikk, men samtidig bør det bemerkes at Fairclough anser lingvistikken som for fokusert på teksten i seg selv. Tekstanalysen er åpenbart viktig, men for Fairclough er den alene ikke tilstrekkelig og må derfor ses i sammenheng med samfunnet (ibid: 78). I tillegg kan det nevnes at en forskjell mellom kritisk diskursanalyse i den vide og smale forstand er Faircloughs tolkning av diskursive praksiser og sosiale strukturer som komplekse og varierende. Dette skiller hans versjon fra andre kritisk diskursanalytiske tolkninger, hvor det gjerne forutsettes en større grad av stabilitet (ibid).

Grunnet mitt valg av kritisk diskursanalyse er disse fem punktene alle relevante for min analyse. Den diskursive praksisen i mitt kildemateriale bidrar til å konstituere sosiale relasjoner og identiteter grunnet dens fokus på politikk, aktuelle hendelser, og sosiale gnisninger. Videre står det dialektiske forholdet sentralt: Diskursene avspeiler sosiale strukturer og prosesser, men samtidig påvirkes disse av diskursene. Dette er spesielt aktuelt