skrive den.»
P
•
Tekst Nina HernæsTom Malmquist
Det ufattelige tapets historie
Sorg. Han kjenner
frem-deles hat mot sykepleieren
som stjal av tiden da den
var mest dyrebar.
stengte meg ute fra rom B og stjal tiden fra oss da den var aller viktigst, i drømmene møter jeg ham alene i et rom av kunstis, jeg slipper kølla og får av meg hockeyhanskene.
– Det betyr at jeg har lyst til å slåss, bemerker han lakonisk. Malmquist var en lovende hockey-spiller frem til han la opp som 16-åring.
– At han ikke slapp meg inn, tror jeg kanskje handlet om hans nervøsitet. Kanskje han var redd jeg ville stille spørsmål, forstyrre. I stedet avviste han meg med at det ville bli for intimt. For hvem da? For Karin? Jeg hadde jo vært hennes kjæreste i ti år. Og hvorfor spurte han ikke Karin?
Hva var det Karin ønsket?
IKKE NYSGJERRIGE. – Har du fått reaksjoner fra helsepersonell på dine erfaringer?
– Nei. Det folk er nysgjerrige på, er hvordan jeg håndterer Lydia, Karins og mitt barn. De spør ikke hva jeg synes de gjorde bra, eller hva som ikke var så bra. Jeg har tenkt at jeg sitter på kunnskap.
Han tar en liten pause.
– De har rutiner og knappe ressurser. De sa til meg at de ikke kunne håndtere det om jeg svimte av eller ble dårlig av å se blod, eller at de la inn nåler. Jeg forstår det. Men jeg tror det også hand-ler om at de ikke er trent til å ta seg av pårørende.
I utdanningen øver de på pasienter. Men pasiente-ne de skal redde, er menpasiente-nesker. De er Karl, Johan eller Karin, og de har pårørende, de har et liv.
– Hvis man tenker seg at Karin hadde vært hjemme, i vår seng, i vårt hjem, og at legene var hos henne, ville jeg hatt en selvfølgelig plass der sammen med henne. Men i stedet lå Karin på legenes rom. Hun var gjest, og jeg måtte krangle meg inn bare for å være hos henne.
•
nina.hernes@sykepleien.no
Tom Malmquist Aktuell med:
«I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live»
Foto: Viktor Gårdsäter/Natur & Kultur
ANMELDELSE: I litteraturviten-skapen finner man en fascina-sjon for psykiske grensetilstan-der, og disse kan lede til stor kunst og litteratur. I sin fjerde diktsam-ling gir Sara Selmer et innblikk i en aktiv psykosetilstand, hvor den indre dialogen med sin blanding av tanker, innfall og refleksjoner viser frem det indre kaoset og intense stresset psykosen fører med seg.
Tittelen Tjue henspiller på antallet uker dikt-jeget er innlagt på psykia-trisk avdeling. Gjennom tellingen av ukene følger vi dikt-jegets sykdoms-forløp, fra fornektelse av sykdommen og manglende kontroll, til eskalerende symptomer med hallusinasjoner
og stemmer. Tilstanden kulminerer med stadig verre symptomer, før en plutselig tvil på det stemmene sier markerer starten på en nyorientering og en søken mot å lære å skjelne mel-lom symptomer og virkelighet.
Jeget er i stadig diskusjon med seg selv om hva som er virkelig. Kommen-tarer og forklaringer om sykdommen fra leger, psykologer og sykepleiere blir satt opp mot det stemmene sier, og det er lenge vanskelig for jeget å bestemme seg for hvem som er mest pålitelig. De medisinske termene og beskrivelsene av den syke kommer som brokker av et kjølig og nøkternt språk som skiller seg sterkt fra det in-dre kaoset i dikt-jeget.
Byggearbeidene utenfor danner en symbolikk gjennom teksten som vir-ker sammen med og kommenterer prosessen jeget går gjennom. Fasaden på et gammelt bygg rives ned da symp-tomene ikke lar seg skjule lenger. Gra-vemaskinene skaper kaos ute mens den indre sykdommen eskalerer. Ver-den rundt er i oppløsning sammen med jeget; når symptomene endelig roer seg, stiger et nytt bygg frem fra ruinene og stillasene på byggeplassen.
Alt i alt gir Tjue et godt innblikk i psykosen og hvordan den kan opp-leves. Dette gjør den til en viktig bok å lese for alle som ønsker å forstå mer av grenseerfaringen psykosen inne-bærer.
•
Tjue uker i grenseland
ANMELDELSE: Boka «En som er god. Å få et barn med Downs syndrom» viser at syndromet gir et mangfold av ut-trykk. Marie Haavik beskriver hvor-dan de første reaksjonene kan væ-re, hun gir et historisk tilbakeblikk, skriver om utvikling og ferdighe-ter gjennom barneårene, om behov og rettigheter, inkludering og skole, fagfolk og hjelpere, om søsken og om foreldreerfaringer.
Den første meldingen, «Vi tror barnet ditt har Downs syndrom», vil for de fles-te foreldre setfles-te i gang vonde følelser og tanker. Alle ønsker seg et barn som er friskt og uten syndromer. Etter hvert kommer foreldrene fram til en aksept.
Deres barn vil bruke lengre tid på å nå milepæler i utviklingen. For de fleste blir det et godt og rikt liv med mye glede, og slett ikke en familie det er synd på.
Barn med Downs syndrom har ulike grader av funksjonsnedsettelser. Felles for dem er at alle vil trenge ekstra støt-te og stimulering. Forfatstøt-teren er opp-tatt av at man ikke må se på all aktivi-tet som trening. Det må ikke bli slik at middagen blir til «spisesituasjonen».
Det gode samværet må være nok i seg selv. Også skoletilbudet blir drøftet: Er inkludering i vanlig skole best, eller bør barn med Downs syndrom få opplæring i egne grupper?
Marie Haavik er selv mor til et barn
med Downs syndrom. Hun er psyko-log av yrke. Boken har en god mennes-kelig og faglig tyngde hvor hun uttryk-ker kjærlighet og respekt, samtidig som hun gir relevant faglig kunnskap. Gjen-nom hele boka utfordrer forfatteren de allmenne stereotype oppfatningene.
Med denne boka har en stolt mor vist at barn med Downs syndrom er men-nesker i verden som har det bra. Deres annerledeshet er en ressurs for samfun-net. Boka fortjener en bred målgruppe:
Foreldre, familie og venner til barn med Downs syndrom, helse personell i kom-mune- og spesialist helsetjeneste, pe-dagogisk personell i barnehage, SFO og skole.
•
Mennesker i verden
P
Fakta En som er god
Av Marie Haavik Pax forlag, 2016 211 sider ISBN 978-82-530-3735-6
Anmelder: Guri Midtgard, helsesøster
Fakta Tjue. Dikt
Av Sara Selmer 72 sider Gyldendal Norsk Forlag AS
ISBN 978-82-05-9261-5 Anmelder: Elisabeth Heggernes