Den retoriske situasjon

Det første smittetilfellet av koronaviruset i Norge ble registrert den 26. februar. Personen som hadde blitt smittet hadde oppholdt seg i Kina, der viruset først ble oppdaget. Personen utløste ingen nye smittetilfeller. Det var først da flere nordmenn kom hjem fra vinterferie i Østerrike og Italia, at smitten begynte å spre seg i landet. 10. mars ble det presentert av

Folkehelseinstituttet at det var oppdaget smitte som ikke kunne spores tilbake til disse

utenlandsreisene. To dager tidligere, den 10. mars, orienterer helse- og omsorgsminister Bent Høie Stortinget om koronasituasjonen i Norge, og globalt. Det gis ingen indikasjoner på at landet skal «stenges» om to dager. Heller sier helse- og omsorgsministeren til Stortinget denne dagen at terskelen for inngripende tiltak er svært høy (Stortinget, 2020). Myndighetene har allerede innført forbud mot arrangementer med over 500 deltakere. Flere mindre

arrangementer avlyses, mens andre avholdes, noen kommuner innfører egne tiltak som stenging av skoler, og situasjonen er uoversiktlig. Den 11. mars klassifiserer Verdens helseorganisasjon COVID-19-viruset som en pandemi (WHO, 2020). Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, avholdt denne dagen en pressekonferanse der han presenterte tiltak for å bremse smitten for Oslo kommune. Samme dag ble svært inngripende tiltak innført i

Danmark, en nyhet som fikk stor oppmerksomhet i norske medier. I mediene stilles det

27

spørsmål om hvorfor myndighetene i Norge ikke har innført strengere tiltak. Det samme spør opposisjonspartiene om, og i «Politisk kvarter» den 12. mars møtes statsminister Erna Solberg og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre til debatt om håndteringen. Etter planen skal regjeringen presentere nye tiltak fredag 13. mars. Den 12. mars publiserer det europeiske smitteverninstituttet en ny risikovurdering av COVID-19-viruset, der det oppfordres til vurdering av inngripende tiltak for å bremse viruset i EU- og EØS-land (ECDC, 2020) Påtrengende problem

Viruset og dets spredning er hovedproblemet. Den 12. mars har totalt 621 personer testet positivt på koronaviruset så langt, og ikke alle tilfeller kan spores tilbake til en utenlandsreise (Folkehelseinstituttet, 2020). Men selve viruset lar seg ikke stoppe av språket. For at

smittespredningen skal bremses, må befolkningen i stor grad endre sin atferd. For at de skal gjøre det, må de ha den rette informasjonen, og viljen til å skape denne endringen.

Det tegner seg tre tydelige påtrengende problem som talen adresserer. De første er gjenkjennelige i kriser som retoriske situasjoner. Først og fremst finnes det et stort

informasjonsbehov, både om viruset og om spredningen, om hva man skal gjøre og om hvordan myndighetene håndterer situasjonen. I tiden fram mot 12. mars var det særlig konkrete og samlede råd fra myndighetene som var etterlyst blant befolkningen, men også i helsevesenet og i kommunene. I forlengelsen av dette, oppstår det også et behov for ledelse, en forsikring om at situasjonen håndteres av myndighetene. Det tredje, og mest fremtredende, retoriske problemet ligger i at dette er en situasjon som ikke kan løses av myndighetene alene.

Dersom viruset skal stoppes eller bremses, må folket bidra. Derfor må Solberg invitere til en forståelse av krisen som motiverer folkets bidrag, og samtidig betrygge for ikke å skape unødvendig frykt.

Statsministeren skal få fem millioner mennesker til å holde avstand, holde seg

hjemme, ha hjemmekontor, og ikke å oppsøke sosiale settinger. Tiltakene som innføres bidrar til behovet for motivasjon. Det vil også være et behov for å forklare de tiltakene som blir presentert i talen, men også å legitimere dem, ettersom tiltakene kan oppleves som svært dramatiske og inngripende. Befolkningens vilje til å skape den nødvendige endringen motiveres og gis mening gjennom talen. Gjennom nærlesing av talen blir det tydelig at det retoriske «hovedproblemet» handler om å skape endringsvilje hos befolkningen.

Retorisk publikum

Det fysiske publikumet består av ulike representanter for mediene, som har i oppgave å stille spørsmål og videreformidle informasjonen fra pressekonferansene. Dette er personer som i

28 aller høyeste grad kan påvirkes av kommunikasjonen, og bidra til den ønskede forandringen, som en forlengelse av selve talen. Samtidig ble pressekonferansen strømmet direkte på regjeringens nettsider, den ble sendt på NRK og TV2, og på ulike radiokanaler. Ettersom det mest fremtredende retoriske problemet er å skape endringsvilje hos befolkningen, henger dette sammen med det retoriske publikummet. Solbergs tale skal utrykke endringenes nødvendighet og motivere endring i hele befolkningens hverdagsliv. Det impliserer et svært bredt og variert publikum. Det retoriske publikummet er med andre ord «alle». Jo flere Solberg når ut til, jo fortere og mer effektivt kan virusets spredning begrenses. Tiltakene som presenteres i Solbergs tale vil også påvirke en stor del av befolkningen, om ikke hele. Et så bredt og variert publikum som «alle» i befolkningen innebærer at Solberg må møte

publikummet på et sted der alle opplever å bli snakket til, for å få den oppslutningen som må til for å bremse viruset, for å motivere endringen og for at alle skal bli betrygget.

Retoriske vilkår

Pressekonferansens talesituasjon er sammensatt. Retoren kommuniserer med pressen som er til stede, samtidig som pressekonferansen også sendes direkte inn til de tusen hjem.

Pressekonferansen sendes direkte, på ulike flater, men vil også repeteres i ulike

nyhetssendinger, og refereres til i skriftform i ettertid. Likevel er denne talen en mulighet til å adressere situasjonen direkte med et stort publikum. Disse retoriske vilkårene gjør det mulig for Solberg å henvende seg til «alle».

|Situasjonen består også av sosiale, kulturelle og politiske vilkår. Blant annet har de fleste nordmenn høy tillit til myndighetene, og tillit anses for å være en viktig verdi blant nordmenn. Sannsynligheten for at befolkningen vil lytte til, stole på og avfinne seg med de tiltakene som blir presentert er høy. På den annen side er tiltakene som blir innført «de mest inngripende vi har hatt i Norge i fredstid», som Solberg selv sier, og situasjonen er unik i nyere historie. Andre sentrale situasjonelle vilkår er befolkningens og regjeringens kunnskap om smittevern og pandemi. Den 12. mars vet man også forholdsvis lite om det nye

koronaviruset, hverken myndighetene eller befolkningen. Det innebærer at statsministeren skal motivere, informere og betrygge fra et utgangspunkt med lite informasjon. Verdens helseorganisasjon har erklært koronaviruset som en pandemi, og det europeiske

smitteverninstituttet har anbefalt vurdering av tiltak, noe som skaper et alvor i situasjonen og legitimerer tiltakene som presenteres. Et annet kulturelt vilkår, som også nevnes direkte i talen er dugnad og solidaritet. Nordmenn er opptatte av å hjelpe andre (Hellevik & Hellevik, 2016).

29

Når Solberg skal skape endringsvilje blant befolkningen, er dette et kulturelt vilkår hun benytter seg av.