De epideiktiske funksjonene i pressekonferansen 7. april

38 stua. De mange pressekonferansene, spørretimene og høringene har også bidratt til å skape et inntrykk av åpenhet. Tilliten til politikere er fortsatt høy blant befolkningen, en

ipsos-undersøkelse presentert i Dagbladet kunne fortelle at 79% av de som svarte på ipsos-undersøkelsen hadde «svært stor» eller «ganske stor» tillit til at regjeringen kunne mestre situasjonen (Jor og Ihle, 2020). Én uke tidligere ble en annen ipsos-undersøkelse presentert, som viste at

statsminister Erna Solberg hadde fått stor økning i sin oppslutning. 45% av de 945 spurte, svarte at Solberg gjør en god jobb som statsminister (Rønning, 2020). Krisestemningen har begynt å avta. Målet om redusert reproduksjonstall er nådd, og det kan gi inntrykk av at det er greit å gå tilbake til normalen. Likevel er myndighetene avhengige av at befolkningen

fortsetter å begrense sosial kontakt og etterleve de andre smittevernrådene.

39

viser også hvordan Solbergs ros er med på å definere både den tiden som har gått, men også tiden som skal komme. I det følgende vil jeg presentere denne analysens funn.

Dugnadens taktskifte og den verdiorienterte kriseforståelsen

I den første delen av talen vendes blikket bakover, og Solberg opprettholder definisjonen fra 12. mars, der det å bremse smitten er forbundet med å hjelpe andre, å stille opp, å stå sammen.

Ved å gi verdibaserte begrunnelser for mobiliseringen forsterkes forståelsen av

krisehåndteringen som en definerende situasjon for landets identitet. Krisehåndteringen handler om hva slags Norge «vi» vil være. Solbergs definering av krisen innebærer at håndteringen av den ikke kun handler om å stanse et virus, men om å være et land med gode verdier. Denne definisjonen fremkalles av at Solberg skuer tilbake på innsatsen som er lagt ned av befolkningen og utrykker en vurdering av den som «Norge på sitt aller beste» (L15).

At Norge har vist seg fra sin beste side, må i denne sammenhengen forstås som at

befolkningen i Norge har stilt opp for hverandre ved å følge de reglene og rådene som er gitt av myndighetene.

Den første delen av Solbergs tale utfører også med dette en anerkjennende handling.

Ved å se tilbake på innsatsen som er lagt ned og rose den, både anerkjenner hun det

befolkningen har bidratt med, men gjør også en vurdering av hva som er positivt i situasjonen landet står i. Her opprettholder hun igjen definisjonen fra 12. mars, der det å bremse smitten er forbundet med å hjelpe andre, å stille opp og å stå sammen. Ved å implisere at Norge har vært på sitt aller beste, gir hun ros, men definerer også hva det innebærer å være Norge på sitt aller beste i situasjonen landet står i. Slik inviteres det også til en stolthet av krisehåndteringen så langt. Ved å etablere denne stoltheten over håndteringen av krisen, legger Solberg

premissene for den videre håndteringen av den. For krisen er ikke over:

De nye analysene gir grunnlag for forsiktig optimisme / Vi ser at smittekurven har flatet ut, og at smitteverntiltakene fungerer / I fellesskap har vi nådd målet om at hver syke i gjennomsnitt bare skal føre smitten videre til én person / Som dere hørte i går, anslås tallet nå til 0,7 / Det er gledelig, men dette er bare et øyeblikksbilde / Jeg har sterkt behov for å si at vi ikke kan senke skuldrene og tro at vi nå kan lene oss tilbake og bevege oss tilbake til hverdagen sånn som den var før / Vi er fortsatt langt fra halvspilt, hvis vi skal sammenligne oss med en fotballkamp / Men med godt lagspill har Norge klart å få kontroll på viruset / Jobben nå er å beholde denne kontrollen (L33-41).

I dette utdraget vender Solberg blikket fremover og endrer arbeidsoppgavenes formål.

Endringene som befolkningen har gjennomført var med mål om å slå ned smitten. Nå er dette målet ifølge statsministeren nådd, men arbeidet er ikke over. Oppgaven er den samme, men formålet er å beholde kontrollen på viruset. En oppgave som i og for seg er for stor og diffus

40 for at befolkningen skal kunne forholde seg til den. Svært få har erfaring med å ha kontroll på et virus og vet hva dette innebærer. Ved å endre dugnadens formål, blir likevel situasjonen mer gjenkjennelig.

Pressekonferansens formål fremstår som å presentere regjeringens strategi for gjenåpningen av samfunnet. I Solbergs innledning kommer det fram at regjeringen har besluttet å gjøre sju endringer i tiltakene fra den 12. mars. Disse endringene innebærer å åpne barnehager, småskoler og SFO, én-til-én-helsetjenester, og senere andre én-til-én-tjenester som frisører. Hytteforbudet oppheves også. Dette gir et signal om et taktskifte i krisen. Det som tidligere har vært hastepreget og akutt, endrer form til å bli noe som er mer kontinuerlig.

Dette taktskiftet etableres også med tre nye begreper: «De endringene vi nå skal gjøre, skal vi gjøre sammen, kontrollert og over tid / Dette er tre viktige nøkkelbegreper: Sammen,

kontrollert og over tid» (L43-44). Disse begrepene som skal være en slags rettesnor igjennom gjenåpningen av samfunnet blir også en del av definisjonen på tiden som kommer. Det første nøkkelbegrepet sammen henviser til den nå kjente dugnadsånden og verdiene som ligger som en begrunnelse for endringene i samfunnet og i hverdagslivet. Kontrollert viser til

regjeringens og myndighetenes rolle i krisen. Begrepet speiler også livssituasjonen til mange av innbyggerne, som i løpet av den siste måneden har endret seg fra å være fritt, til å bli sterkt regulert. Det siste nøkkelbegrepet over tid markerer taktskiftet i situasjonen, og er en kontrast til situasjonen som oppstod i forkant av 12. mars, og tiden som har fulgt, som på mange måter var akutt og hastepreget.

Det norske «vi»-et

At Solberg forbinder en nasjonal selvforståelse til krisen, er tydeligst i de delene av talen der hun ser tilbake på tiden som har gått siden krisen startet. Det gjør hun i den første delen av talen, og utførelsen av denne funksjonen har sterk sammenheng med defineringen av krisen.

For det første opprettholder Solberg definisjonen av situasjonen fra 12. mars som en

fellesskapsøvelse ved å se tilbake på ukene som har gått og ved å anerkjenne det befolkningen har gjort for å hindre smitte. Når hun anerkjenner innsatsen, kobler hun den opp mot verdiene solidaritet og fellesskap. Med dette forbinder hun smitteverntiltakene med verdier som er større enn enkeltmenneskene og deres hverdager. Ved å definere situasjonen som en positiv fellesskapsøvelse tidlig i krisen, inviterer Solberg til en opplevelse av situasjonen, som hun viderefører i denne talen. Tre og en halv uke inn i unntakstilstanden knytter Solberg den positive utviklingen i virusets reproduksjonstall til de samme verdiene. Et dominerende trekk

41

ved innledningen er at når hun omtaler tiden som har gått, beskriver hun opplevelsen av den som felles.

Det har gått 26 lange dager siden vi drastisk endret måten vi lever livene våre på / I denne tiden har vi bedt om mye fra hver enkelt / Svaret vi har fått, er en enorm tålmodighet, viljestyrke i møte med strenge smitteverntiltak / Selv om det er krevende / Selv om vi er mer isolert / Selv om vi nå savner alle de tingene vi ellers tar for gitt, så lytter vi samvittighetsfullt til helsemyndighetene sine råd / Jeg opplever at alle vil være med på dugnaden / At alle vil være med å slå ned smitten / Slik at vi skal ha en helsetjeneste som kan hjelpe alle, når de trenger det (L1-9).

I den første delen av dette utdraget er det et skille mellom de ulike aktørene, likevel etableres en felles opplevelse av situasjonen. I første linje refererer «vi» til fellesskapet, og skaper et inntrykk av at endringen av livene våre var noe som fellesskapet gjennomførte frivillig. I de to neste linjene setter Solberg myndighetene på den ene siden, og befolkningen på den andre siden. Myndighetene har bedt om mye, og befolkningen har svart med tålmodighet og viljestyrke. I linje fire, fem og seks referer hun til fellesskapet, og skaper et bilde av en felles opplevelse av situasjonen som inkluderer både befolkningen og henne selv. Videre blir denne fellesskapsopplevelsen og mobiliseringen knyttet til verdier som er iboende i befolkningen.

Disse dagene har vist hva som bor i oss / Det har vist at vi stiller opp for hverandre / At vi er villige til å strekke oss langt for å hjelpe hverandre / At vi alle trår til når det gjelder / Og ikke minst har det vist at vi står sammen / Disse ukene har vist Norge på sitt aller beste / På vegne av hele regjeringen har jeg lyst til å si tusen takk til absolutt alle som har bidratt til at vi kan slå ned viruset og kan begynne å jobbe på litt andre måter (L10-16).

I tillegg til at Solberg her både beskriver opplevelsen som noe felles og knytter den til de samme verdiene som hun gjorde kall på den 12. mars, kategoriserer hun også disse verdiene bokstavelig talt som iboende i befolkningen. Solberg legger disse verdiene til grunn for befolkningens endringsvilje, og legger premissene for den videre håndteringen av krisen, samtidig som hun på et vis gir en garanti for at befolkningen har det som trengs for å takle også tiden som kommer. Når blikket vendes fremover mot slutten av talen, etter at planen for den gradvise gjenåpningen av samfunnet er presentert, skaper Solberg likevel en mulighet for publikummet til å gå en runde med seg selv.

Vi nordmenn er kjent for vår evne til å ta et skippertak, men når det gjelder smittevern, nytter det ikke med skippertak / Her må vi altså vise utholdenhet i det lange løp / Men sammen har vi nådd målet om å slå ned viruset / Og sammen skal vi kontrollere det i tiden som kommer / Og da kan vi også sammen ta hverdagen tilbake (L81-85).

I dette utdraget gir Solberg befolkningen en utfordring ved å knytte det å ta et skippertak til den norske identiteten, før hun så følger opp med å påpeke at det ikke er nok i denne

42 situasjonen. Altså må befolkningen gjøre mer enn de pleier å gjøre. De må vise utholdenhet.

Med dette påkaller hun en endring hos befolkningen som står i strid med det hun definerer dem som. Dette henger også sammen med de iboende verdiene som er presentert tidligere i talen, og hvordan «disse dagene har vist hva som bor i oss», for med dette tegner Solberg et bilde av en mulighet som allerede finnes i befolkningen, og knytter de opp mot de tre nøkkelbegrepene i krisen: sammen, kontrollert og over tid. Befolkningen må med andre ord ikke legge vekk de gode iboende verdiene som har fungert så godt frem til nå, og fortsette med dugnaden.

Second persona

Talens second persona er en person som i tillegg til å ha tilgang til de nasjonale konnotasjonene som er knyttet til begrepet dugnad, også har «vært med på dugnaden».

Teksten tiltaler utelukkende de personer som har gjort endringer, ofret mye og som villig har etterlevd regjeringens tiltak. Tekstens second persona er opptatt av å hjelpe andre og å stille opp for andre, og kjenner seg igjen i solidaritetstankene som teksten presenterer.

Motivasjonen bak forlengelsen av endringene er fellesskapets beste. Dette innebærer en forståelse og en tilhørighet til et fellesskap. Det innebærer også at talens second persona anser fellesskapets beste som viktigere enn enkeltindividenes behov. Forståelsen av at

mobiliseringen uttrykker «Norge på sitt beste» og at det har «vist hva som bor i oss»

innebærer at det er noen å vise Norge fra sitt beste til. Dette impliserer at det nasjonale selvbildet forsterkes av befolkningens oppfattelse av andre nasjoners syn på den norske håndteringen av krisen og samfunnets mobilisering. Bak denne holdningen ligger en vurdering av at det norske fellesskapet står sammen i særlig grad, og innebærer en sammenligning med en oppfatning av andre nasjoners individualisme på bekostning av fellesskapet.