De epideiktiske funksjonene i pressekonferansen

Löfvens tale er redegjørende, informerende og nøktern. Den svenske statsministeren gir ikke inntrykk av å i utstrakt grad skulle samle og forene folket i denne noe lavmælte talen som svarer til de sjangerforventingene som hører til en pressekonferanse. Likevel vil jeg i det følgende argumentere for at talen både inviterer til en felles forståelse av krisen, og i liten grad inviterer publikum til å ta del i et symbolsk fellesskap i forbindelse med krisen.

47

Det kontrollerte men «allvarliga läget»

Löfven definerer ikke situasjonen aktivt som noe symbolsk og meningsbærende for samfunnet i sin tale, men talen har likevel en definerende funksjon. Formålet med talen fremstår som å være å skape en felles forståelse av at situasjonen er svært alvorlig, og forsikre om at både regjeringen og myndighetene tar situasjonen på alvor og er forberedte på å gjøre det i tiden fremover. Löfven definerer situasjonen som akutt og alvorlig på to måter. For det første gjentar han gjennomgående beskrivelser av situasjonens karakter. For det andre er

redegjørelsene for regjeringens arbeid i møte med pandemien med på å styrke inntrykket av en alvorlig situasjon. Talens indre dynamikk ligger nettopp i dette spennet mellom det som defineres som en svært alvorlig situasjon, og formidlingen av at den svenske regjeringen har god kontroll på situasjonen. Ved å definere situasjonen som alvorlig, gjør Löfven krav på forståelse for de endringene som må til blant befolkningen, samtidig imøtekommer han eventuell frykt og krav om strengere tiltak ved at han presenterer arbeidet som blir gjort av regjeringen. Den svenske statsministeren definerer krisen både som en helsekrise og en økonomisk krise.

Löfven beskriver gjennomgående situasjonens karakter, og med dette legger han grunnlaget for det som kan bli en felles forståelse av situasjonen. Löfven bruker beskrivelsene en mycket allvarlig situation (L5), det alvarlliga läget (L6), en svår situation (L8), denna for landets svåra tid (L12), den här akute situationen (L13) og igjen en mycket allvarlig situation (L35). Disse er alle beskrivelser som utrykker det unormale og alvorlige i situasjonen, men som ikke sier noe spesifikt om situasjonens innhold. Löfven gir med disse ytringene beskrivelser av situasjonens karakter heller enn dens innhold, og inviterer publikum til en forståelse av situasjonen som både vanskelig og alvorlig.

Som nevnt definerer den svenske statsministeren krisen både som en helsekrise og som en økonomisk krise. Dette gjør han ved å omtale de to temaene og redegjøre for regjeringens arbeid med dem. Når det gjelder helsekrisen påpeker statsministeren at regjeringen allerede den 1. februar klassifiserte koronaviruset som en samfunnsfarlig og allmennfarlig sykdom, og at regjeringen siden da har arbeidet med å hindre virusets

spredning, og er forberedte på å gjøre det samme i tiden som kommer. Han redegjør for den nye regelen om at man ikke får samles mer enn 500 personer, og at regjeringen er klare for å ta flere slike beslutninger for å få stopp på smittespredningen. Med andre ord bruker

statsministeren god tid på å redegjøre for regjeringens arbeid med helsekrisen. Slik inviteres publikummet til å ta del i en forståelse av at selv som situasjonen er alvorlig og akutt, så har

48 regjeringen den under kontroll og har gode forutsetninger for å håndtere krisen. Med dette defineres også krisen utover den akutte situasjonen ved at Löfven også vender blikket fremover og omtaler de potensielle langsiktige konsekvensene. Det samme gjelder den økonomiske krisen. Når det gjelder denne delen av krisen, redegjør statsministeren om et møte med finansministeren, fagbevegelsen og næringsministeren, og påpeker at det

«naturligvis» finnes både uro og usikkerhet hos arbeidstakere og arbeidsgivere. Slik valideres og anerkjennes denne uroen av statsministeren. Videre forsikrer Löfven om at Sverige har «de økonomiske musklene» (L17) som trengs for å møte smittens konsekvenser og at penger ikke

«kommer til å være noe problem» når det gjelder å bekjempe smittespredningen. Löfven nevner også det vedtatte endringsbudsjettet, og understreker at de tiltakene som presenteres her «ikke på noen måte er et sluttpunkt» (L22). På denne måten forsikrer statsministeren om at landets økonomi skal klare seg trygt igjennom krisen med regjeringens bidrag. Både når det kommer til helsekrisen og den økonomiske krisen definerer Löfven situasjonen som alvorlig, samtidig som han også forsikrer om at den er under kontroll. I tillegg til å redegjøre for regjeringens og myndighetenes arbeid med de ulike delene av krisen, henvender Löfven seg også direkte til folket.

«Samhället står samlat»

Löfven refererer ikke til fellesskapets arv eller historie, og motiverer ikke endringene og ansvaret han etterspør med egenskaper som er særlig svenske eller lignende i sin tale. Man kan derfor si at Löfvens tale ikke i veldig stor grad benytter seg av den epideiktiske

funksjonen shaping/sharing. Talen forholder seg som nevnt til de forventingene og

sjangerkravene som stilles til en pressekonferanse ved at Löfvens stil er redegjørende, bærer preg av et informerende formål og har lite emosjonelt preg. Talens tematikk er nesten

utelukkende politisk. Löfven fremstår som en forlengelse av regjeringen og taler på vegne av den. Talen har likevel påstander der allmenn gyldighet tilsynelatende blir tatt for gitt, og som inviterer publikum til å ta del i et symbolsk fellesskap i forbindelse med krisen. Disse

påstandene innebærer at samfunnet står sammen i krisen, og blir gjentatt fem ganger i løpet av den korte talen. Tre av påstandene er svært like i sin form: det er tydligt at samhället tar sig an det här allvarliga leget tillsammans (L6), I en svår situation så står vi samlade (L8), Samhället står samlat (L36). Disse påstandene har til felles at deres premisser innebærer en forståelse av samfunnet som et fellesskap, og at fellesskapet stiller opp for hverandre og «står samlet» i vanskelige tider. Påstandene inviterer derfor både til denne forståelsen av et

samfunn, og til deltakelse i fellesskapet, i det som Löfven gjentatte ganger definerer som en

49

vanskelig tid. Avslutningsvis deler statsministeren ut ansvar til sitt publikum, og motiverer dette ansvaret blant annet i en nasjonal dimensjon:

Vi har alla en viktig roll nu, i att begränsa smittspridningen / Det är en mycket

allvarlig situation / Samhället står samlat / Vi kommer att agera beslutsamt, men vi är alla medborgare nu ved at ta vårt ansvar / Inte bara för sig själv, utan också för varandra och for Sverige

(L34-38).

I dette utdraget appellerer Löfven til samfunnet, og ber om samfunnsansvar. Han inviterer med denne ytringen til deltakelse i fellesskapet ved å ta ansvar og være medborgare for Sverige. Å være en medborger forstås normalt sett som en preskriptiv og normativ beskrivelse som innebærer å delta i samfunnsavgjørelser. I denne talen gir Löfven denne rollen en ny definisjon i forbindelse med krisen, og forbinder det til å ta ansvar. Det hører også med til denne forståelsen av talens til dels formende funksjon at Löfven ikke skaper markante skillelinjer i sin tale, og er ukontroversiell i sine uttalelser. Ved å imøtekomme frykt og uro, og deretter redegjøre for regjeringens arbeid med å unngå de fryktede konsekvensene, både møter han publikummet i deres mulige bekymringer og betrygger dem. Ved å forsikre om at regjeringen både har kontroll på situasjonen og er forberedte på tiden fremover, inviterer statsministeren til tillit til landets myndigheter og regjering i møte med krisen,

Second persona

Talens second persona har sterk tillit til myndighetene og regjeringen i krisen, og forankrer denne tilliten i verdien av politiske prosesser og et velfungerende demokrati. Gjennom Löfvens redegjørelser for regjeringens håndtering av både den økonomiske og den

helsemessige krisen, inviteres publikum til å respektere og stole på at regjeringen handler etter beste evne og etter anbefalinger fra folkehelsemyndighetene og fagbevegelsen. Talen

skisserer også et bilde av en second persona som tar ansvar for seg selv, med utgangspunkt i samfunnet, og de svake i samfunnet. Dette innebærer en forståelse av at et samfunn består av ulike mennesker med ulike forutsetninger, og at de som har gode forutsetninger skal hjelpe de som ikke har det. Denne forståelsen av et samfunn er forankret i verdien av et fellesskap.

Samtidig er det en forutsetning for denne forståelsen at regjeringen er den som skal bære den største byrden, men at det er befolkningens plikt å ta ansvar ved å høre på myndighetenes råd.

Slik er tillit også viktig for talens second persona den andre veien: I tillegg til at talens second persona har tillit til myndighetene, er det også en forutsetning at regjeringen har tillit til sin befolkning. Dette kommer blant annet til syne ved de gjentatte påstandene om at samfunnet står sammen, men også ved at Löfven kun deler ut ansvaret til befolkningen ved å nevne det

50 kort mot avslutningen av talen, og ikke gjenta det flere ganger. Slik er gjensidig tillit en

forutsetning for å lykkes.