De Utrolige Årene (DUÅ)

På samme måte som innføringen av ICDP var resultat av en statlig satsning, gjelder det også flere av de atferdsrettede programmene (Ogden, Hagen, Askeland & Christensen 2009). Opprettelsen av Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo, delvis finansiert av Barne- og familie departementet og Sosial- og helsedepartementet, var et av de kon-krete tiltakene som ble satt i gang. I tråd med rådene fra en nedsatt ekspertgruppe og i samarbeid med det nyopprettede Atferdssenteret ble det bestemt at man i Norge skulle satse på systematisk innføring av evidensbaserte tiltak. MST, PMTO og DUÅ ble valgt som program. Alle 19 fylker fikk finansiert opplæring og andre kostnader knyttet til implementeringen av disse programmene. De tre sentrale tjenesteaktørene for barn og ungdom med atferdsproblemer, barnevernet, skolesystemet og barne- og ungdomspsykiatrien, har alle blitt tildelt ansvar for å tilby programmene. I dag finan-sieres implementeringen av DUÅ i sin helhet av Helsedirektoratet. Implementeringen av programmene ledes av Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord) ved UiT Norges arktiske universitet, i nært samarbeid med RKBU Vest, Uni Research og RKBU Midt-Norge, NTNU. Per 1.1.2016 hadde DUÅ lært opp fagfolk i ca. 125 kommuner, 40 BUPer samt flere ideelle organisasjoner.⁷⁴

De Utrolige Årene (DUÅ) er en programserie med åtte ulike moduler, som er utvik let for å forebygge eller behandle atferdsvansker hos barn. Et overordnet mål med programserien er å fremme gode og utviklingsstøttende relasjoner mellom barn og nære voksne, samt positive samspill barn imellom. Målgruppen er barn mellom 0–12 år. Programserien er utviklet av professor Carolyn Webster-Stratton ved University of Washington.

Det finnes program utviklet for både foreldre, barn og ansatte i skole, i SFO og i barnehage. I denne kunnskapsstatusen ser vi på programmene som er utviklet for å veilede foreldre. Det finnes fem ulike foreldreveiledningskurs, hvorav to er rettet mot den universelle foreldrebefolkningen: babyprogrammet tilpasset foreldre med barn mellom 0 og 1 år, og det universalforebyggende foreldreprogrammet som er utviklet for barn mellom 2 og 6 år. Det universalforebyggende foreldreprogrammet er nyutviklet på bakgrunn av funnene til en norsk studie, som presenteres under (Reedtz 2012). På engelsk er foreldreveiledningsprogrammet rettet mot den universelle befolkningen kalt

«Attentive Parenting», på norsk oversatt til oppmerksomme og utviklings støttende foreldre.⁷⁵ Dette programmet er under utprøving i tre kommuner i Norge. Siden program met er såpass nytt, er det ikke vurdert av Ungsinn.

74 Basert på informasjon fra programmets nettside: http://dua.uit.no/forsiden/om-dua/

75 http://dua.uit.no/7-universalprogram/

Kursopplegg

På babyprogrammet møtes seks–åtte foreldrepar på kurset sammen med babyene sine.

Babyene er mellom 2 og 4 måneder når kurset starter. To gruppeledere møter sammen med foreldrene åtte ganger, en gang i uka i ca. 2 ½ time. Møtene fordeles over et tids-rom på tre måneder. Dersom en forelder er alene med barnet sitt, er det mulighet for å invitere med en støtteperson, for eksempel en venn eller en besteforelder. DUÅs babyprogram er et tilbud hvor foreldre kan lære mye om et godt og utviklingsstøttende samspill med spedbarnet sitt, noe som kan gi trygghet i foreldrerollen. Kursets hen-sikt er å etablere en trygg tilknytning mellom barn og foreldre. På gruppesamlingene gjennomgås blant annet hvordan foreldre kan observere og tolke babyens signaler, og hvordan de kan sørge for psykisk, taktil og visuell stimulering. De lærer også hvilken betydning slik positiv stimulering har for utvikling av hjernen hos små barn. Et tema under samlingene er hvordan foreldre kan få hjelp og støtte hvis det oppstår problemer.

På samlingene blir det vist filmklipp om de forskjellige temaene, som utgangspunkt for en samtale i gruppen. Samlingene legger opp til at det som læres kan anvendes med det samme; ny kunnskap til utprøving. Det vil hele tiden bli tatt opp temaer som det skal øves på hjemme til neste gang.⁷⁶

Oppmerksomme og utviklingsstøttende foreldre er det universalforebyggende programmet som tilbys familier med barn mellom 2 og 6 år der det ikke er kjente risiko-faktorer eller atferdsproblemer. Universalprogrammet kan også tilbys som oppfrisking (booster) til foreldre som har deltatt på et av foreldreprogrammene tidligere. Målet er å styrke foreldrenes positive og utviklingsstøttende samspill med sine barn, slik at barnas kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling fremmes. Bruk av positive oppdra-gelsesmetoder er vern mot utvikling av atferdsvansker. Foreldrene til seks–åtte barn møtes en gang i uka, i sju uker. Møtene ledes av to gruppeledere og har en varighet på to timer inkludert pause. Temaene i programmet handler om hvordan forholdet mellom foreldre og barn kan styrkes gjennom å være sammen i barnestyrt lek, hvordan foreldre kan støtte barn i sin utvikling når det gjelder språk, holde ut i frustrerende situasjoner, bli kjent med egne følelser og utvikle gode venneferdigheter. I tillegg fokuseres det på hvordan vanskelige situasjoner kan forebygges gjennom å hjelpe barn å lære å håndtere egne følelser og hvordan de kan bli gode problemløsere. Kurset inneholder temaene barnestyrt lek, sosial, emosjonell, akademisk og utholdenhets-coaching, emosjonell regulering og problemløsning.

Opplæring

Grunnmuren i kvalitetssikringssystemet er en sertifiseringsordning. Gruppelederne blir sertifisert etter gjennomført veiledning og individuell vurdering. Sertifiseringen

76 Beskrivelsen av kursene er hentet fra: http://dua.uit.no/brosjyre-om-dua/

foregår etter søknad og ved videoanalyse av to gruppemøter og på bakgrunn av evalu-eringer av foreldre fra to grupper. Sertifiseringen foregår i DUÅs hovedkontor i Seattle, USA, etter innstilling fra norsk mentor. DUÅ har et instruktør- og mentorsystem.

Instruktørene er utdannet av DUÅs hovedkontor i Seattle og er kvalifisert til å trene opp nye mentorer. Mentortreningen følger en prosedyre der «mentor-in-training»

trener sammen med en instruktør gjennom fire workshoper, og den avsluttes med en solo-workshop som videofilmes og vurderes av programutvikler. Mentorene har årlige møter med programutvikler, og nasjonale møter – i Norge fire ganger i året – der men-torene oppdateres med nyheter, trener på løsninger av faglige dilemmaer og diskuterer videreutvikling av implementerings- og kvalitetssikringssystemet. DUÅ gjennomfører en årlig spørreskjemaundersøkelse om status for DUÅ i organisasjonen.

Faglig/teoretisk utgangspunkt

De Utrolige Årene bygger på noe av det samme teoretiske grunnlaget som de øvrige universelle foreldreveiledningsprogrammene. På den offisielle norske siden til program-met listes det opp teoretiske retninger som anses sentrale for programprogram-met. Blant annet blir Piagets teori om utvikling av kognitiv læring og interaktive læringsmetoder trukket fram, som også er sentrale for ICDP, og Bowlby og Ainsworths teorier om tilknytning, som er sentrale for alle de ovennevnte programmene (kanskje særlig COS).

Videre trekkes sosial læringsteori fram som en grunnpilar i programmet. Sosial læringsteori forklarer atferd som et resultat av både kognitive, personlige og miljømes-sige faktorer (Bandura 1986). Teorien vektlegger at læring skjer gjennom observasjon av personers handlinger samt forsterkning av atferd. Sosial læringsteori, som er en av grunnlagsteoriene bak DUÅ, er en etterfølger av behavioristisk teori og «operant betingning» (Patterson 1982, s. 310). Begrepene «behaviorisme» og «atferdsteori»

er ikke begreper som tas i bruk i programmets omtale av teorigrunnlaget. Likevel er det omkring dette utgangspunktet diskusjoner om programmet ofte oppstår (for eksempel i mediedebatter som referert til i Kjelstrup (2014), og som løftet i flere av ekspertintervjuene i denne studien). Det er ikke rom for å gå inn i disse debattene i denne kunnskapsstatusen. Likevel er det er verdt å påpeke at det i vår litteraturgjen-nomgang var overraskende få bidrag som omhandlet forskjellene mellom program og refleksjoner rundt hvordan de ulike teoretiske forankringene påvirker møtet mellom foreldre og veiledere. De teoretiske forskjellene mellom programmene ble imidlertid løftet fram som sentrale i de aller fleste ekspertintervjuer.

Det er grunn til å tro at forskjellene mellom programmene har blitt mindre med innføringen av de universalforebyggende programmene. Ser man på begrepsbruken rundt det universalforbyggende programmet for foreldre med barn mellom 2 og 6 år, er det for eksempel ikke lett å identifisere på hvilken måte dette programmet skiller seg fra de øvrige vi har omtalt.

Forskning

Blant programmene presentert i denne kunnskapsstatusen er De Utrolige Årene et av dem det er forsket mest på, og det foreligger en rekke studier som viser effekt av tiltakene. Ungsinn har derfor vurdert programmets originale foreldretreningsprogram som 4 dokumentert etter gammel skala. Men når man fokuserer på effekt i den generelle foreldrepopulasjonen, altså den nye universalforebyggende varianten av programmet er evidensnivået mer usikkert.

En studie som er verdt å trekke fram fra Norge i denne sammenhengen, er en rando-misert kontrollert studie på den universalforebyggende kortversjonen av De Utrolige Årene. Et utvalg på 186 familier uten særskilte vansker og barn mellom 2 og 8 år ble rekruttert i Tromsø. 58 barn ble ekskludert fra studien fordi de hadde atferdsproblemer som gjorde at de hadde rett til og ble tilbudt behandling for disse utfordringene i spe-sialisthelsetjenesten. Utvalgsstrategien for studien var selvrekruttering via informasjon på skoler, barnehage, aviser osv. Utvalget ble så tilfeldig fordelt i en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe. Før og etter intervensjon, samt et år etter intervensjonen, ble foreldrene bedt om å fylle ut spørreskjema der en rekke bakgrunnsvariabler ble registrert i tillegg til standardiserte mål på barnas atferd, foreldrenes opplevelse av kompetanse, foreldrenes oppdragerpraksis og foreldrestress. Reedtz, Handegård og Mørk (2011) fant at foreldrene som hadde deltatt på kurs reduserte streng foreldrepraksis (sterk evidens), økte positiv foreldrepraksis (moderat evidens) og fikk økt sin egen følelse av kompetanse (små effekter). Resultatene vedvarte også ved målingene ett år seinere, men med mindre effektstørrelser. Utvalget i denne studien hadde høy sosioøkonomisk status, og Reedtz (2012) problematiserer om man kan forvente de samme effektene i en foreldregruppe med lav sosioøkonomisk status, gitt at tidligere forskning viser at foreldre med høy sosioøkonomisk status tenderer å være mer proaktive og villige til å la seg rekruttere i oppmøtebasert foreldreveiledning (Morawska, Winter & Sanders 2009).

Forskerne løfter i lys av funnene fram en rekke interessante diskusjoner. For det første argumenterer de for at funnene viser at strukturert gruppebasert foreldreveiled-ning kan være et effektivt virkemiddel for varig å styrke foreldreskapet i den generelle foreldrepopulasjonen, og at dette ikke nødvendigvis trenger å være kostbart. Universelle intervensjoner anses tradisjonelt for å være svært kostbare for samfunnet, og man har derfor ofte endt opp med tiltak for de familiene og barna som befinner seg i risiko for å utvikle problemer. Men en relativt ny studie som ser på kostnader ved å bygge ut en infrastruktur som muliggjør universell foreldreveiledning i en amerikansk kontekst, konkluderer med at utgiftene vil være moderate (Foster, Prinz, Sanders & Shapiro 2008). Foster et al. (2008) argumenterer for at slik bruk av penger er kostnadseffektivt når det gjelder å redusere misbruk og omsorgssvikt så vel som alvorlige atferdsproblemer.

Reedtz et al. (2011) understreker at beregningene ikke uten videre kan overføres til en norsk sammenheng med lavere forekomst av atferdsproblemer og en godt utbygget velferdsstat, men at dette er forhold som bør undersøkes.

En annen viktig refleksjon som trekkes fram i den norske presentasjonen av studien, er foreldreveiledningsprogrammenes potensial til å styrke tidlig identifisering av problemer (Reedtz 2012). I rekrutteringen til studien ble en stor andel barn med at-ferdsproblemer identifisert og henvist til behandling i forbyggende helsetjeneste eller spesialisthelsetjenesten. Dette viser hvordan foreldreveiledningstiltak tilbudt foreldre flest kan ha stor betydning for å styrke tidlig identifisering, og derigjennom bidra til tidig intervensjon overfor små barn med behov for behandling.

De Utrolige Årene – oppsummert

De Utrolige Årene (DUÅ) er blant de program som har vært gjenstand for mest forskning i Norge. Programmets universelle variant har vært gjenstand for en norsk studie som viser lovende resultater. Denne delen av De Utrolige Årene er foreløpig ikke vurdert av Ungsinn.

Tuning into Kids

Tuning into Kids er nylig introdusert i Norge gjennom Universitetet i Oslo. Det er et vel utprøvd gruppebasert foreldreveiledningsprogram utviklet i Australia, der det også er forsket mye på programmet. Det introduseres i disse dager i Norge gjennom en RCT-studie, som er en unik introduksjon av et program. Som presentert over, gjennomføres det gjerne evalueringer av program etter at de er implementert. Siden programmet ikke har vært i bruk i Norge, har det ikke blitt viet plass i denne kunnskapsstatusen.

Kort sammenfattet er Tuning into Kids et foreldreveiledningsprogram som foku-serer på den emosjonelle relasjonen mellom foreldre og barn. Målet med programmet er å lære foreldre hvordan de best kan fungere som emosjonelle veiledere for sine barn.

Dette innebærer å gjenkjenne, anerkjenne og forstå barnets følelser, noe som hjelper barn å forstå og regulere sine egne følelser.

Programmet er utviklet av Sophie Havighurst og Ann Harley i Melbourne, Aust-ralia. Det er evaluert i et stort antall randomiserte kontrollerte studier, som har vist at program met fører til positive endringer i foreldre-barn-relasjonen og i barnets emosjonelle kompetanse og atferd. Resultater viser at programmet har vært særlig effektivt med barn med klinisk påvist emosjonelle problemer og atferdsvansker.