De senere årenes offentlige utredninger

I 2010 ble det oppnevnt et offentlig utvalg som fikk i oppgave å gjennomgå statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag som kunne bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet (Stålsett-utvalget).

Utvalget skulle ta utgangspunkt i at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten. Videre skulle utvalget legge til grunn at staten

innenfor rammene av den politiske avtalen 10. april 2008 mellom partiene på Stortinget om statskirken. Dagens finansieringsordning for Den norske kirke skulle dermed ligge som premiss for utvalgets forslag.

Utvalget skulle blant annet vurdere ordninger for tilskudd, registrering av trossamfunn og offentligrettslige funksjoner, behovet for samordning av regelverk, hvilken plass religion og livssyn bør ha i offentlige institusjoner og hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Som tilleggsbestillinger 3. februar 2011 og 9. juli 2012 fikk utvalget også i oppgave å utrede lovendringer og andre tiltak som kan bidra til å begrense omfanget av dobbeltmedlemskap i tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke (en person som står oppført i flere tros- eller livssynssamfunn kan bare være tilskuddstellende ett sted), og å vurdere forvaltningsansvaret for gravplassene og

departementets særskilte fagkonsulent på gravplassområdet.

Utvalget leverte sin innstilling NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn 7. januar 2013. Til grunn for forslagene utvalget kom med, lå åtte prinsipper som utvalget mente burde være førende for en helhetlig tros- og livssynspolitikk:

1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle.

2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke andres rettigheter og friheter.

3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.

4. Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis.

5. Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse.

6. Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.

7. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros- og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter godt av.

8. Alle bør akseptere å bli eksponert for andre tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Med dette som utgangspunkt fremmet utvalget forslag om endringer på flere departementers ansvarsområder. Utvalget anbefalte blant annet at

 skolens formålsparagraf endres for å gi større vekt på verdier som samler på tvers av livssyn enn på verdienes opprinnelse eller begrunnelse.

 uniformstilpassede religiøse hodeplagg tillates sammen med politiuniformen,

 det opprettes offentlig finansierte stillinger for en bredere tros- og livssynsbetjening i Forsvaret, kriminalomsorgen og helse- og omsorgsinstitusjonene,

 sivil ekteskapsinngåelse innføres som generell ordning.

I tillegg kom utvalget med flere enkeltforslag på Kulturdepartementets område, blant annet at kommunene burde overta forvaltningsansvaret for gravplassene og at det ble innført krav om barns skriftlige samtykke fra fylte 12 år for inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn.

Utvalget kom også med forslag til en felles tilskuddslov for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, der det blant annet ble foreslått å oppheve skillet mellom registrerte og uregistrerte trossamfunn og å innføre et antallskrav på 100 medlemmer eller aktivt registrerte

tilhørige for å kunne være tilskuddsberettiget samfunn. Utvalget gikk inn for at tilskuddsordningen ble fullt ut finansiert av staten.

NOU 2013: 1 ble sendt på høring 11. februar 2013 til rundt 3 000 instanser. Høringsfristen var 30. august 2013, og Kulturdepartementet mottok svar fra 287 høringsinstanser. I overkant av 60 pst. av disse var høringssvar fra instanser innen Den norske kirke (menighetsråd, fellesråd m.m.). Gjennomgående var det mellom 15 og 30 pst. av instansene som uttalte seg om enkeltforslagene i innstillingen.

Forslagene i NOU 2013: 1 og utfallet av høringen knyttet til enkelte tema som berøres i dette høringsnotatet, vil bli referert til der det er relevant.

3.3.2 NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014

I 2011 ble det oppnevnt et offentlig utvalg som fikk i oppdrag å gjennomgå kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter 2005 (Enger-utvalget). Utvalget skulle også komme med konkrete forslag til endringer i mål, virkemidler og tiltak, samt behandle begrunnelsen for en kulturpolitikk og se på sammenhengen mellom kulturpolitikk og samfunnsutvikling.

Utvalget leverte sin innstilling NOU 2013: 4 Kulturutredningen 2014 i mars 2013.

I Kulturutredningen 2014 er det særlig to aspekter som har betydning for tros- og livssynspolitikken og en felles lov for tros- og livssynssamfunn. Det første er knyttet til utvalgets betraktninger om Den norske kirkes rolle som del av "den kulturelle grunnmuren".

Det andre er knyttet til utvalgets betraktninger om det kulturelle mangfoldet.

Den norske kirke ble av utvalget regnet som del av den kulturelle grunnmuren på grunn av sin rolle som materiell og immateriell kulturbærer. Utvalget mente at kirken, gjennom sin

historiske og nåværende funksjon av å være folkekirke, hadde en særlig rolle som formidler av kulturarven, slik denne er innvevd i kirkebyggene og i menneskers livsriter, og i dens landsdekkende kulturelle infrastruktur. Utvalget pekte blant annet på at kirken er en viktig arena for kirkemusikk, visuell kunst og andre kulturaktiviteter – både profesjonell virksomhet og amatørkultur, som kor, fritidsklubber, danse- og teatergrupper. Utvalget viste også til at kirkemusikeren flere steder er den eneste profesjonelle kunstneren i kommunen, og at kirken derfor måtte trekkes aktivt inn i arbeidet med de lokale kulturutviklingsstrategiene som utvalget foreslo kulturloven burde åpne for.

Ifølge utvalget var slike kulturinstitusjoner og kulturvirksomheter som var etablert over tid i Norge, og som dermed utgjorde den kulturelle grunnmuren, en nødvendig infrastruktur for demokratiet. Det samme gjaldt det kulturelle mangfoldet. Utvalget omtalte dette som et

"kulturelt medlemskap", der alle borgere har en rett til å utøve og utvikle egen kultur og en rett til å delta i og påvirke samfunnets felleskultur. Et slikt mangfoldig kulturliv ville ifølge utvalget bidra til å motvirke at folk fikk delte erfaringer og referanser. Det ville også gi tilgang på en rik variasjon av ytringer og uttrykksformer.

Utvalget mente at det var et offentlig ansvar å videreføre og utvikle det norske samfunnets felles kulturarv (den kulturelle grunnmuren), men det måtte gjøres som en del av det globale kulturmangfoldet og med anerkjennelse av delkulturer. Den kulturelle grunnmuren og det kulturelle mangfoldet var med andre ord to nødvendige sider av et demokratihensyn som legitimerte offentlig finansiering av kultur som et fellesgode for samfunnet.

NOU 2013: 4 ble sendt på høring 11. mars 2013 til 800 instanser. Departementet mottok 280 høringssvar, der flere sluttet seg til at den kulturelle grunnmuren og mangfold burde være mål og begrunnelse for kulturpolitikken, og at det var viktig å bidra til kulturelt medlemskap og mulighet for deltakelse for alle.

3.3.3 NOU 2014: 2 Lik og likskap

Gravferdsavgiftsutvalget (Lae-utvalget) ble oppnevnt i 2012. Bakgrunnen for oppnevningen var at departementet i forbindelse med endringene i gravferdsloven i 2011 så at det var behov for å avklare "en rekke forhold av økonomisk karakter" før en eventuelt kunne foreslå

endringer knyttet til avgiftssystemet for gravplassforvaltningen, jf. Prop. 81 L (2010–2011) s.

25.

Utvalget fikk på denne bakgrunn blant annet i oppdrag å utrede:

 økonomisk likestilling mellom gravferdsformene (kremasjon og kistegravlegging)

 utvidelse av retten til grav utenfor bostedskommunen

 ordningen med feste av grav

 behovet for endringer i avgiftssystemet knyttet til gravferdssektoren

Utvalget leverte sin innstilling NOU 2014: 2 Lik og likskap i 2014. I den ble det foreslått flere endringer i gravferdsavgiftssystemet som innrettet seg mot en avvikling av brukerbetaling og større grad av likebehandling mellom gravferdsformene, blant annet:

1. Oppheve adgangen til å kreve kremasjonsavgift, slik at gravferdsformene kremasjon med urnenedsettelse og kistegravlegging likestilles.

Etter gjeldende rett er kistegravlegging kostnadsfritt for de etterlatte, mens det er kommunal frihet til å kreve avgift for kremasjon. Utvalget la til grunn at bortfall av adgangen til å kreve kremasjonsavgift vil gi et inntektstap for gravplassforvaltningen på 40 mill. kroner årlig.

2. Innføre 20 års fri grav for alle.

Etter gjeldende rett vil en tilvist grav fra gravplassmyndigheten utløse 20 betalingsfrie år, mens det ved en festet grav betales festeavgift fra første dag. Utvalget la til grunn at de foreslåtte endringene vil utgjøre et tap av festeavgift for gravplassforvaltningen på 52,2 mill. kroner årlig.

3. Rett til fri grav utenfor bostedskommunen.

I dag er retten til fri grav i tilvist grav knyttet til den kommunen avdøde står

folkeregistrert i. Utvalget foreslo rett til fri grav også utenfor bostedskommunen, og la til grunn at dette ville gi et årlig inntektstap for gravplassforvaltningen på 12,1 mill.

kroner.

Utvalget foreslo at gravferdsforvaltningen ble kompensert for inntektstapene gjennom rammeoverføringer til kommunene. Årlig ville dette utgjøre 104,3 mill. kroner.

NOU 2014: 2 ble sendt på høring 29. april 2014 med frist for å avgi uttalelse 1. oktober 2014.

I høringen var det stor grad av tilslutning til utvalgets forslag, men da med den forutsetning at

tapet av inntektene fra avgiftene ble kompensert gjennom økte overføringer fra staten til kommunene.

Utfallet av høringen og departementets vurderinger av utvalgets forslag er nærmere behandlet i kapittel 22.

3.4 Den norske kirke som eget rettssubjekt