Bakgrunn

3.1.1 Likestillingslovens rettferdighetskrav

Da den andre feministiske bevegelse oppsto på 1960-tallet var menn og kvinner formelt likestilt i Norge. De nye feministiske initiativ ble i stor grad båret fram av en erkjennelse av at formelle rettslige likheten på flere områder ikke hadde resultert i den reelle likheten de tilsynelatende skulle gi (Tenden 2002). Den rettslige reguleringen av arbeidslivet tok i mange tilfeller utgangspunkt i forutsetninger som passet for menns livsførsel, mens kvinner ble en

”unntakskategori” (Dahl 1985a og Hellum 2002). Likestillingskravet slik det nå ble formulert hadde et dobbelt rettferdighetrdimensjon. Dette innebar både en rett til frihet fra og en rett til deltagelse, et krav om verdighet (Teigen 2004).

Hernes beskriver "kvinnevennlighet" som det normative grunnbegrepet for denne utviklingen (Hernes 2004:290) Til grunn for "kvinnevennligheten" lå en virkelighetsoppfatning som eksplisitt så strukturelle forhold som arbeidstid og fordeling av husarbeid som hovedårsaken til at kvinner og menn ikke hadde samme

"utfoldelsesmuligheter", som det heter i den første proposisjonen til loven (Ot. prp. nr. 33,

24 For en slik fremstilling henviser jeg til Holgersen 1984, Halvorsen 1985 a, b og 1988, samt Vigerust 1998.

1974/1975:15²⁵). I bakgrunnskapittelet "Noen trekk av kvinnens stilling i Norge" i Ot. prp.

33, legges det særlig vekt på tallfesting, utbredelse, og formen for kvinners deltagelse i arbeidslivet, lønnsforholdene der, samt forskjeller i graden av utdanning for kjønnene (Ot.

prp. nr. 33:7ff). Kort nevnes også arbeidsfordelingen i hjemmet, samt hvilket bilde av kjønnsrollene som fremstilles og skapes i reklame. Fordi sosiale og økonomiske forhold legger premissene for kvinners utfoldelsesfrihet, ble det lagt vekt på å først og fremst forbedre disse forholdene (Hernes 2004:291, Holter 2002:79f, se for øvrig Dahl 1985 a og b).

Ønsket om en egen likestillingslov var en del av denne politiske og rettslige virkelighetsforståelsen av den sosiale og økonomiske arena som styrende for kvinners utfoldelsesmuligheter. Forslaget til likestillingslov i Ot. prp. nr. 33 ble sterkt kritisert av kvinnebevegelsen for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til de kulturelle, sosiale og økonomiske forskjellene som legger premissene for kvinners livsløp (Dahl et. al. 1975). Dahl (et. al 1975) mente at proposisjonen ikke tok hensyn til disse forholdene. Dette gjaldt særlig fordi loven gjorde unntak for privatlivet. I forkant av at likestillingsloven ble vedtatt var det også uenighet om loven skulle være en særskilt kvinnediskrimineringslov, eller om den skulle være fullstendig kjønnsnøytral (Holgersen 1984). Gjennom åpningen for kjønnskvotering og det særlige kvinnehensynet i § 1, må det vedtatte forslaget kunne sies å være en slags mellomting mellom disse to ytterpunktene (Hernes 2004:293).

Den deskriptive forståelsen av hindringene for likestilling fungerte ikke bare som utgangspunkt for loven, men også som dens legitimeringskilde:

"Kvinner kommer gjennomgående dårligere ut enn menn på en rekke viktige områder. Dette gjelder utdanning, adgang til lønnet arbeid og til fritt å velge yrke, inntektsforhold og karrieremuligheter, arbeidsbelastning og tid til egen disposisjon. Det gjelder også muligheter til å delta aktivt på ulike områder av samfunnslivet og til å øve innflytelse på sin egen livssituasjon. En del undersøkelser tyder på at kvinners spesielle situasjon har negative helsemessige virkninger. Økt likestilling er derfor et rettferdskrav" (Ot. prp. 33:5, min uthevelse)

I likestillingsloven kommer rettferdighetskravet om likestilling tydeligst fram i formålsparagrafen, likstl. § 1:

"

25 Heretter Ot. prp. nr. 33

”Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.

Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.”

Loven legger an en liberalfeministisk forståelse av likestilling og rettferdighet, med framhevelse av behovet for like muligheter (Fjørtoft 2002:27). I forarbeidene er det de deskriptive forholdene som legitimerer loven, mens moralske referanser utover stadfestelsen av "rettferdskravet" eller refleksjoner rundt dette er påfallende fraværende. Denne statlige tilnærmingen til likestilling i likestillingsloven er på mange måter teknokratisk og lite reflekterende i måten å tilnærme seg likestillingsfeltet. Den ser ut til å legge større vekt på et deltagelsesperspektiv, gjennom regulering av formelle hindre for likestilling, som gjerne framstår som mer tilgjengelige for endring (Teigen 2004 og Petersen 2002). Dette var derimot ikke i veien for at moralske vurderinger og referanser til universelle likhetsprinsipper ble gjort andre steder, og at slike forhold lå til grunn som et bærende element i feministiske perspektiver for øvrig (Dahl et. al 1975, Dahl 1985a, Holst 2002 og Fjørtoft 2002).

Likestillingslovens rettferdighetskrav må, slik loven framstår i dag, ses i forbindelse med denne utviklingen, og kan leses i lys av den utvidede betydningen av menneskerettigheter (Henrichsen 1998). Striden om den videre utviklingen står i dag blant annet om på hvilken måte FNs kvinnekonvensjon skal inkorporeres i norsk rett. I 2005 ble denne lagt inn i likestillingsloven, noe som ikke gir den forrang i norsk rett, slik tilfellet er med konvensjonene som er inntatt i menneskerettighetsloven (Ot. prp. nr. 35 2004/2005²⁶ og Hellum 2004). I det siste tiåret har også kulturelle og religiøse kjønnsroller kommet i særlig fokus for likestillingsdebatten (Okin 2002).

Likestillingsretorikk

I innledningen til Odelstingsproposisjonen til endringene som ble gjort i loven i 2002 (Ot.

prp. Nr. 77) slås det fast:

"Både loven og ombudsordningen har vært viktige virkemidler for å oppnå økt likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet. […] Det har imidlertid skjedd en utvikling som stiller nye krav til innhold og utforming av loven, dersom den effektivt skal bidra til ytterligere likestilling mellom kvinner og menn.

26 Heretter Ot. prp. nr. 35

Hovedformålet med endringene er å få en mer fremtidsrettet likestillingslov som er egnet til å møte de utfordringer som samfunnsutviklingen stiller oss ovenfor." (Ot. prp. nr. 77:8, mine uthevinger)

Forestillingen om "ytterligere likestilling" kan ses på som et uttrykk for det Skjeie og Teigen (2003) kaller "likestillingssnakkets […] reise-metafor". Innenfor en slik diskurs er alle likestillingspolitiske (og vil jeg legge til; rettslige) tiltak små skritt mot målet om likestilling.

Skjeie og Teigen trekker på grunnlag av Hernes (1982 og 1987) fram en grunnleggende demokratisk rett til deltagelse som en del av rettferdighetsargumentet (Skjeie og Teigen 2003:194f). Deltagelse i arbeidslivet kan sies å være en side ved dette, særlig med tanke på hvor viktig deltagelse her er for tilgang på andre samfunnsmessige velferdsordninger og goder (Teigen 2004, se for øvrig Midré 1995)

3.1.2 Statsfeminisme

"De offentlige myndigheter har et klart ansvar for å legge forholdene bedre til rette for en større reell likestilling mellom kvinner og menn." (Ot. prp. nr. 1 (1977/1978:5²⁷)

I det statelige engasjementet for likestilling ble nye og mer omfattende sosialpolitiske tiltak tatt i bruk, og her spilte særlig staten en aktiv rolle gjennom reformer for utbygging av velferdstilbud som barnehager, eldreomsorg, og ulike støtteordninger (Hernes 2004 og Danielsen 2002). Mange av disse velferdsordningene ble opprettet og regulert gjennom lovgivning. Arbeiderpartiet var en særlig aktiv pådriver i dette arbeidet (Hagermann 2004:278f).

Hernes kaller disse statelige initiativene for likestilling for statsfeminisme (Hernes 1987 og 2004). Denne oppsto i et samspill mellom både politisk vilje ”ovenfra” og engasjement

”nedenfra” (Hernes 2004, Skjeie og Teigen 2003 og Holst 2002). Statsfeminismen åpnet for å ta i bruk det potensialet statsmakten hadde for å oppnå likestilling, og brøt således med

27 Heretter Ot. prp. nr. 1

etablerte feministiske maktforståelser der makt ble sett på som reproduksjon av herredømme (Skjeie og Teigen 2003:35).²⁸

I en viss forstand kan loven ses på, slik den framsettes i Ot. prp. nr. 33, anses som et kodifisert feministisk arbeidsverktøy. Dette bildet kan med hell modifiseres; Loven ble ikke til uten at motstridende interesser satte sitt preg på den. Arbeiderbevegelsen og Den norske kirke²⁹ hadde særlige interesser i avgrensninger av lovens virkeområde (Skjeie 1982 og Ot. prp. nr.

1).

I velferdspolitisk og feministisk arbeid spilte lovgivningen en særlig aktiv rolle som verktøy for politisk endring (Hernes 2004, Smart 1989 og Nader 2002). Særlig reformeringen av et allerede eksisterende lovverk, men også øvrig lovarbeid og rettslig retorikk la føringer på den feministiske diskurs (Smart 1989, Bringham 1987). Både den politiske påvirkningen ovenfra og de politiske kravene nedenfra må kunne betegnes som uttrykk for en rettsoptimistisk og instrumentalistisk tilnærming til retten (jmf. Sarat og Kearns 1993b og Nader 2002:186).

Hvilke konsekvenser en slik formalisering av moralsk begrunnede likestillingskrav kan ha for kvinner som henvender seg til Likestillingsombudet etter diskriminering i arbeidsforhold vil være et gjennomgangstema i denne avhandlingen.