AVSLAPNINGSØVELSER

Målet for denne modulen er å lære pasienten og familien hans/hennes en teknikk som de kan bruke for å redusere angst i mange forskjellige situasjoner. I denne manualen brukes en

forkortet form av metoden «avspenning gjennom avspenningsøvelser» som er beskrevet i Goldfried, M. R. & Davison, G. C. (1976) i boken Clinical Behavior Therapy s. 88–89.

Familiemedlemmene blir informert om at etter litt øvelse kan denne teknikken brukes diskret både i klassen, på jobb eller når man er ute med venner.

Teknikken blir vanligvis introdusert, og deretter hjelper vi familiemedlemmene med å merke forskjellen på spenning og avspenning av flere muskelgrupper. Men vi går ikke gjennom samtlige muskelgrupper som beskrives i teksten.

For eksempel instruerer vi familiemedlemmene til å lene seg tilbake og slappe av, og å lukke øynene hvis de føler seg komfortable med det. Deretter leser vi høyt følgende utdrag fra en Goldfried og Davison tekst:

Rett oppmerksomheten mot din venstre hånd.

Jeg vil at dere skal lage en knyttneve med venstre hånd og klemme knyttneven hardt sammen. Legg

merke til anspentheten i venstre hånd og arm (hold den i 5 sekunder). Løs opp knyttneven og la venstre hånd hvile. Legg merke til forskjellen mellom spenningen og avslapningen (5 sekunder).

Lag knyttneve med venstre hånd igjen, stram til, og legg merke til spenningene i hånden og armen.

Studer disse spenningene (5 sekunder), og slipp opp. Spre fingrene og slapp av. Legg merke til forskjellen mellom spenning og avslapning.

La oss nå gjøre det samme med høyre hånd.

Gjenta trinnene ovenfor med høyre hånd. Be familien nok en gang legge merke til forskjellen mellom spenning og avslapning og sette pris på kontrasten.

Nå skal dere knytte begge hender til knyttnever og løfte dem mot skuldrene. Føl spenningen i arm- og skuldermusklene (vent 5 sekunder).

Slapp av. La armene henge langs siden og legg merke til forskjellen mellom spenningen i armene og den relative avslapningen du føler nå (vent 5 sekunder). La oss gjøre det en gang til. Knytt begge hender, løft dem opp mot skuldrene og prøv å berøre skuldrene med knyttnevene. Legg merke til spenningen. Hold den. Legg merke til den. Slapp så av. La armene falle ned langs sidene en gang til og legg merke til følelsen av avslapning, av kontrasten mellom spenning og avslapning. Slapp av mer og mer i disse musklene (5 sekunder).

Nå kan vi rette oppmerksomheten mot

skulderområdet. Trekk opp skuldrene slik at begge skuldrene går opp mot ørene, som om du ville berøre ørene dine med skuldrene. Legg merke til anspentheten i skuldrene og oppover i nakken.

Studer den spenningen. Hold den. Slapp så av.

La begge skuldre gå tilbake i hvilestilling. Bare la skuldrene slappe av mer og mer. Legg igjen merke til kontrasten mellom spenningen og avslapningen

som nå sprer seg utover i skulderregionene dine (5 sekunder). Gjør det samme en gang til. Før skuldrene oppover som om du ville berøre ørene med skuldrene. Føl spenningen i skuldrene, i den øvre delen av ryggen, i nakken. Studer anspentheten i disse musklene. Slapp så av.

Løs opp de musklene. La skuldrene komme ned til hvilestilling og studer en gang til kontrasten mellom spenningen og avslapningen (5 sekunder).

Etter denne innføringen kan det være lettere for pasienten å beskrive hvilke muskler de gjerne strammer når de blir stresset. Disse spesielle muskelgruppene kan deretter bli målet for videre arbeid. Hvis en tenåring for eksempel forteller at han/hun pleier å rynke pannen, kan familien øve seg på å rynke pannen, skape spenning i pannen og deretter slappe av i pannen.

Gruppelederen bør fortsette med å skreddersy avslapningsøvelsene til deltagernes vaner.

Hvis noen av familiemedlemmene har vansker med å sovne om kvelden, kan de prøve denne teknikken med spenning/avspenning av musklene ved å starte med toppen av hodet og jobbe seg ned til tærne mens de spenner og avspenner de ulike muskelgruppene i ansiktet, nakken, skuldrene, armene, magen, ryggen, bena og føttene. Denne typen fokusert avslapning kan hjelpe dem til å roe ned kroppen og hjernen tilstrekkelig til å falle i søvn.

Avslapningsteknikker kan være spesielt nyttige for folk som opplever symptomer som hallusinasjoner eller mistenksomhet/paranoia.

Avslapningsteknikker kan hjelpe dem til å skjerpe oppmerksomheten.

VALGFRITT EMNE:

FORBEDRING AV SOSIALE FERDIGHETER Det kan være nyttig å innlede denne delen med å spørre den unge hvordan de opplever å fungere sosialt. Du kan si:

Gruppelederen: Sara, jeg vet at du nevnte i første time at du ikke har tilbrakt mye tid sammen med venner fordi du «ikke har hatt lyst til det». Hvordan synes du det er når du er sammen med dine jevnaldrende på skolen?

Sara: Jeg vet ikke. Jeg tror jeg har merket hele dette skoleåret at jeg føler meg utilpass sammen med folk, akkurat som jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg blir nervøs og er redd for at folk kommer til å le av meg. Jeg holder meg for det meste for meg selv når jeg er på skolen.

Gruppelederen: Jeg har snakket med mange unge voksne som har sagt det samme; de vet ikke hva de skal si til folk og de føler seg nervøse i sosiale sammenhenger. Dette kan ofte være en stressende opplevelse fordi så mye av vårt daglige liv finner sted i sosiale situasjoner. Sara, hvis du er interessert i det, tror jeg det kunne være nyttig å snakke noe mer om dette.

Sara: Okay, det er greit for meg.

elser

Det er gjerne vanskelig å avgjøre om pasientene vi møter, opplever vansker med den måten de fungerer sosialt på fordi de mangler sosiale ferdigheter, lider av depresjon eller negative symptomer, har mild paranoia, sosial angst og tilhørende sosial tilbaketrekning, eller om de har komorbid Aspergers eller annen utviklingsforstyrrelse. Til tross for

vanskelighetene med å identifisere hvilke faktorer det er som påvirker den unges manglende sosiale evne, er det en god ide å introdusere den potensielle forbindelsen mellom symptomer og hvordan de fungerer sosialt. For eksempel kan du forklare at positive symptomer, som mistenksomhet og/eller merkelige oppfatninger, kan forårsake at pasienten blir utstøtt eller engster seg for å ta sosial risiko (for eksempel møte nye mennesker, initiere sosial kontakt, starte en samtale, osv.). Aller helst bør denne samtalen tilpasses til den familien du jobber med. Du kan da sette søkelyset på de spesielle symptomene du tror kan påvirke den måten den unge fungerer på. Nedenfor finner du et eksempel på hvordan du kunne initiere en slik samtale.

Gruppelederen: Mange av de personene vi møter, snakker om å ha det vanskelig sosialt.

Symptomer som angst, depresjon, eller at man føler seg mistenksom, kan gjøre det vanskelig å være i sosiale sammenhenger.

Jonathan, har du merket at det å være sosial har forandret seg?

Jonathan: Vel, jeg liker ikke å være sammen med mange folk. Det gjør meg nervøs.

Gruppelederen: Vet du hva det er som gjør deg nervøs, når du har mange folk rundt deg?

Jonathan: Jeg tror at folk snakker om meg. Jeg vet det høres dumt ut fordi de sikkert ikke gjør det, men jeg er redd for det likevel.

Gruppelederen: Jeg synes ikke det høres dumt ut. Det er faktisk ganske vanlig hos mange av de unge menneskene som får behandling her å ha mistenksomme tanker og å føle seg nervøs blant folk. Dersom du kunne lære noen strategier for å kunne føle deg mer komfortabel i sosiale situasjoner, tror du at du ville være mer interessert i å være sammen med folk da?

Jonathan: Jo da, men det er vanskelig å forestille seg at jeg ikke ville være nervøs.

Gruppelederen: Vel, kanskje vi kan bruke noe tid på å snakke om hva slags mål du har for å være sosial. Vil du for eksempel lære strategier for å kunne identifisere personer som kan vise seg å være hyggelige og støttende venner?

Eller vil du heller trene på noen ferdigheter for å starte en samtale? Dine foreldre har kanskje også noen ideer.

IDENTIFISERE MÅL FOR FORBEDRING