Atferdsmessige determinanter

Ifølge Bonaccorsi et al. (2013) er hoveddeterminanter for influensavaksinasjon blant helsepersonell personlig kunnskap og holdninger om influensa og influensavaksinen. Disse determinantene er gjentakende i svært mange studier, og fokuset i det følgende vil derfor ligge på de atferdsmessige determinantene: holdninger og kunnskap.

4.3.1 Holdninger

Forskning viser at holdninger påvirker vaksinasjonsdekningen av influensa blant helsepersonell (Bonaccorsi et al., 2013). Ifølge studien til Dedukou et al. (2010) tar helsepersonell vaksinen primært for å beskytte seg selv, sekundært for å beskytte familien og tertiært for å beskytte pasientene. Maltezou et al. (2008) viser til en studie der 89,1 prosent av de vaksinerte

helsearbeiderne gjorde det for å beskytte seg selv, 59,1 prosent for å beskytte sin familie og 55,2

48 prosent for å beskytte sine pasienter. Dette stemmer overens med en rekke andre studier som viser at helsepersonell tenker på å beskytte seg selv i større grad enn å beskytte pasientene (Maltezou et al., 2008; Lehmann et al., 2014; Haviari et al., 2015; Panico, D`Anna og Ronga, 2011; Smedley et al., 2007). I mange tilfeller vaksinerer helsepersonell seg på grunn av frykt for sykdom og ikke på grunn av frykt for å smitte pasienter. Det ser ut til å at det er en høyere vaksinasjonskontinuitet blant de som er bekymret for infeksjon på arbeidsplassen eller for å bli syk (Maltezou et al., 2008). Mange helsearbeidere som ikke vaksinerer seg, ser ikke behovet for vaksinasjon, fordi de ikke er i risikogruppen (Bonaccorsi et al., 2013). Enkelte helsepersonell velger også å ikke vaksinere seg mot influensa, fordi de stoler på eget immunforsvar og er ikke redd for influensarelaterte konsekvenser (Falomir-Pichastor et al., 2009). På grunn av dette går mange helsearbeidere på arbeid selv når de er syk. Detten kan imidlertid føre til smitteoverføring til pasienter (McLennan og Wicker, 2010; Bellia et al., 2013). Vaksinasjon ser ut til å bli

oppfattet som en individuell beskyttelse uten vurderingen av viktigheten av å redusere risikoen for influensasmitte til sykehuspasienter (Panico et al., 2011). Videre er det også enkelte som ikke vaksinerer seg mot influensa fordi de ikke har tid, er opptatt, glemte det o.l. (Bellia et al., 2013;

Burls et al., 2006; Canning et al., 2004; Conte, Quattrin, Filiputti, Cocconi, Arnoldo, Tricarico, Delendi og Brusaferro, 2016; Cozza et al., 2015; Qureshi et al., 2004; Raftopoulos, 2008;

Smedley et al., 2002). Denne gruppen helsepersonell hadde muligens vaksinert seg dersom tilgjengeligheten og opplysningen var bedre.

En rekke studier viser også at kollegaer og familie påvirker valg knyttet til influensavaksinasjon gjennom gruppeidentifikasjon (Hofmann et al., 2006; Riphagen-Dalhuisen et al., 2012;Bellia et al., 2013; Falomir-Pichastor et al., 2009). Videre har individer som tidligere har vaksinert seg mot influensa, større sannsynlighet for å vaksinere seg igjen (Bonaccorsi et al., 2013; Hofmann et al., 2006; Lehmann et al., 2014; Maltezou et al., 2008).

4.3.2 Kunnskap

Kunnskapen til helsepersonell ser også ut til å være mangelfull i forhold til influensa og

influensavaksinasjon. Mange helsepersonell ser på influensa som en ufarlig sykdom (Bonaccorsi et al., 2013; Cozza et al., 2015; Blank og Szucs, 2009; Maltezou et al., 2008; Kassianos, 2015).

Influensasmitte kan imidlertid føre til alvorlige konsekvenser i form av sykdom, dødelighet og

49 økte kostnader for samfunnet. Influensa er en mild sykdom for mange, men gjerne ikke for

mennesker i risikogruppen. Enkelte helsearbeidere vil ikke vaksinere seg, fordi de vil beholde retten til å være syk en gang i året (Friedl, Aegerter, Saner, Meier og Beer, 2012). En annen årsak til at mange helsearbeidere ikke tar influensavaksinen er fordi de hevder å ikke være i

risikogruppen (Bellia et al., 2013; Bonaccorsi et al., 2013; Conte et al., 2016; Dedukou et al., 2010; Hofmann et al., 2006; Maltezou et al, 2008; Raftopoulos, 2008; Wicker, Rabenau, Doerr og Allwinn, 2009).

Flere studier viser at helsepersonell har en lav risikoforståelse rundt influensa og har

misoppfatninger om vaksinens grad av sikkerhet og effektivitet (Maltezou og Poland, 2014;

Cozza et al; 2015; Dedukou et al., 2010;Falomir-Pichastor et al., 2009; Friedl et al., 2012;

Hofmann et al., 2006; Hollmeyer et al., 2009; Lehmann et al., 2014; Mytton et al., 2013; Qureshi et al., 2004; Raftopoulos, 2008; Van den Dool et al., 2008a). Bevissthet rundt personlig risiko og faren for smitte til pasienter blir assosiert med influensavaksinasjon (Canning et al., 2004;

Falomir-Pichastor et al., 2009). Canning et al. (2004) konkluderer med at man må overkomme den mangelfulle kunnskapen om influensa og influensavaksinasjon, hvis man skal kunne øke vaksinasjonsraten blant helsepersonell. Dette støttes av Falomir-Pichastor et al. (2009).

Hopman et al. (2011) viser til at 84 prosent av de vaksinerte mente at helsepersonell har en plikt ovenfor pasientene sine til ikke å skade dem eller utsette dem for unødvendige farer. Denne studien viser også til at flertallet av dem som ikke tok vaksinen, hevdet at influensa ikke er farlig for pasientene, og at de ikke har et moralsk ansvar ovenfor sine pasienter til å unngå smitte. Dette kan tyde på at mange helsearbeidere har mangelfull kunnskap om risikoen for influensasmitte fra og til pasienter (Hopman et al., 2011). Den største økningen i kunnskap ble observert når man tok initiativ til kunnskap, spesielt der hvor man legger ny kunnskap inn i eksisterende rutiner. Det var disse programmene som endret kunnskap og holdninger i størst grad. De intervensjonene med lavest resultat var de som bare arbeidet mot ett område av gangen. Den mest effektive

tilnærmingen for å øke vaksinasjonsdekningen blant helsepersonell, er å bruke flere strategier samtidig (Jarret et al., 2015).

50 Andre atferdsmessige faktorer som ser ut til å påvirke vaksinasjonsdekningen av influensa blant helsepersonell er frykt for eventuelle bivirkninger, frykt for sprøyter og frykt for at vaksinen gir influensa (Bellia et al, 2013; Burls et al, 2006; Canning et al., 2004; Conte et al., 2016; Dedukou et al, 2010; Friedl et al., 2012; Hofmann et al., 2006; Hollmeyer et al, 2009; Hopman et al., 2011;

Lehmann et al., 2014; Lehmann et al., 2015; Little et al., 2015). Frykten for eventuelle

bivirkninger kan muligens være et resultat av mangelfull kunnskap om influensavaksinen. Det samme gjelder helsepersonell som er redd for at vaksinen gir influensa. Frykten for sprøyter er imidlertid en faktor som er vanskelig å påvirke, ved at det er vanskelig å iverksette effektive tiltak for å forhindre sprøyteskrekk.