Dette arbeidet ble en krevende og utfordrende prosess. Som helsearbeider er jeg først og fremst vant til å lese faglitteratur som enten dreier seg om fagspesifikke metoder/teori eller har direkte klinisk relevans. Masterstudiet har gitt meg muligheten til å lære mer om det vitenskapsteoretiske grunnlaget for helsefagene, og få en innføring i andre måter å tenke rundt helse, sykdom og omgivelsenes påvirkning. Jeg har gjennom studiet hatt en særlig interesse for Järvinen og Mik-Meyers (2005) beskrivelse av hvordan et interaksjonistisk perspektiv på ulike måter kan reflektere den kvalitative forskningsprosessen. Det tok likevel lang tid før jeg følte meg moden til å ta dette i bruk på materialet fordi jeg ikke forstod hvordan det kunne håndteres i praksis. Ved å skrive inn materialet allerede i innledningen av masteroppgaven, følte jeg at perspektivet falt på plass. Jeg har ikke funnet at Järvinen og Mik-Meyer (2005) gir noen retningslinjer for hvordan man kan nærme seg analysen, men har valgt å ta utgangspunkt i tre av de fokuspunktene som beskrives; Interaksjon mellom forsker og intervjuperson, sosiale identiteter og kontekst, form og funksjon. Disse har jeg benyttet som innfallsvinkel til refleksjoner over hvordan empirien er skapt. De griper inn i hverandre, men jeg vil likevel prøve å skille dem i analysen. Järvinen (2005) advarer imidlertid mot å bli så opptatt av kunnskapsproduksjonen at man glemmer hva funnene forteller. Mødrene i studien har en funksjonshemming som kan påvirke måten de utøver sitt moderskap. I møte med deres fortellinger har mitt blikk vært rettet mot hvordan funksjonshemming kan betraktes som et relasjonelt fenomen bestemt av situasjoner og konstitusjoner. Mulighetene kan fremmes eller hemmes av omstendigheter utenfor deres innflytelse. Deres handlekraft viser seg bl.a. i evnen til å være kreative og løsningsorienterte, og når det er nødvendig, kunne argumentere for sine rettigheter. Som tidligere nevnt har Ingunn Moser (2006) vært en kilde til inspirasjon fordi hun gjennom sitt arbeid har vist hvordan mennesker med funksjonshemming kan ordne hverdagens praksiser.
Videre vil jeg beskrive hvordan analyseprosessen utviklet seg.
5.1 Hvordan få struktur på dataene?
Intervjuene ble tatt opp på MP3-spiller, og jeg transkriberte fortløpende mellom intervjuene for å dra nytte av å ha samtalen friskt i minnet. Dette minnet meg om småting som skjedde underveis i intervjuet og førte til videre refleksjon og notater.
Det er fordeler med å gjøre dette selv fordi transkripsjonen er en del av analyseprosessen. Man husker hvordan samtalen forløp og blir tidlig kjent med materialet (Malterud 2003). Transkriberingen ble først gjort i en moderert språkform hvor spesielle uttrykk og dialekt ble luket ut. Navn på personer ble også fjernet.
Utelatelse av slike markører gir bedre anonymisering av utskriftene. I videre bearbeiding ble også småord uten mening, noe latter, kremting med mer sortert bort fordi jeg opplevde at dette forstyrret materialet mer enn det ga nye refleksjoner. Dette kan ha vært et dristig valg fordi overføring fra tale til skrift allerede i utgangspunktet vil påvirke meningsinnholdet og fordi noe av sammenhengen kan bli borte (Kvale 2002, Fangen 2004). Det var imidlertid for meg et nødvendig grep for å gjøre materialet lettere å forholde seg til. Jeg kunne gå tilbake til den første transkripsjonen og til opptaket for å få nærhet til materialet igjen, og dermed beholde den ”levende samtalen” (Kvale 2002 s. 116). Dette ble spesielt viktig da jeg skulle analysere interaksjonen mellom intervjuperson og forsker.
5.2 Arbeidet med materialet
Etter at samtalene var festet på papiret leste jeg gjennom intervjuene og noterte alle temaer som trådte frem. Dette er en empirinær, tematisk tilnærming hvor man først ser hva som ligger i materialet. Deretter kan funnene diskuteres opp mot tidligere studier, litteratur og forankres teoretisk (Widerberg 2005). Det var viktig for meg å være lojal til det som informantene hadde formidlet. Jeg ønsket imidlertid ikke å bare bli ”et mikrofonstativ” for informantene som kun beskriver det som er sagt (Fangen 2004). Jeg ville sette deres refleksjoner og det de formidlet inn i en større sammenheng.
Resultatet av de første bearbeidingene ble en lang liste med temaer. Deretter gikk jeg gjennom intervjuene igjen med forskjellige fokus. Dette kunne være hvordan de beskrev den praktiske hverdagen, hvem som var støttespillere, hvordan de opplevde å ble sett av andre osv. Jeg laget en tabell for hvert intervju hvor uttalelser ble splittet opp og satt sammen til stikkord som deretter ble sortert i grupper. Disse gruppene fikk en overskrift som passet til innholdet. Gjennom å ta i bruk fargekoder begynte det å tre fram mønstre hvor en del av temaene gikk igjen i de forskjellige intervjuene. Jeg gikk så tilbake til de første temaene, satte dem opp i en tabell og brukte de samme fargekodene. Jeg fant at noen temaer kunne fungere som hovedoverskrifter og utgjøre egne kapitler. Disse tabellene hjalp meg også å finne subgrupper som hørte inn under de samme temaene. Videre lette jeg i materialet etter sitater som kunne fungere som overskrift på underkapitlene.
Etter hvert innså jeg at jeg fremdeles kun var "mikrofonstativet" og beveget meg i en erfaringsnær tilnærming som Fangen (2004) kaller førsteordens kunnskap. Dette er beskrivelse av erfaringene slik jeg har tolket og forstått det intervjupersonene har sagt. Neste steg ble derfor å løfte analysen ved å stille spørsmål til materialet med et mer erfaringsfjernt blikk basert på et interaksjonistisk perspektiv. Jeg ble spesielt interessert i hvordan de fremstilte seg selv som mødre og hvilken kontekst de plasserte seg i. Det var også nyttig å reflektere over hvordan vi forholdt oss til hverandre i intervjuet. Nye runder med fargeblyanter ble gjort for å markere mine tolkninger til de tidligere nevnte fokuspunktene. I denne fasen erfarte jeg at analyseobjekter er i forandring og formes i møtet med forskeren slik Mik-Meyer og Järvinen (2005) beskriver. Jeg kunne lese utsnitt fra fortellingene med forskjellige blikk og se nye lag av mening. Jeg valgte å ta utgangspunkt i Mosers beskrivelser av mekanismer som medvirker til ordning av normalitet (2003, 2006) for å bringe analysen videre. Dette arbeidet gjorde meg oppmerksom på at det kunne være flere ordningsmåter som var i funksjon.