Tyveritiltaket

Jeg mener tyveritiltaket kan kategoriseres inn her fordi praksisene har klart ulike mandat inn i tiltaket. De tilhører ulike tradisjon og kultur, og dermed har de også forskjellig oppfatning av tyveri som fenomen. Hva jeg mener med det, forklarte jeg i teoridelen under punkt 2. 6. 3. Dette er også bekreftet i intervjuene. Hvordan de har løst ulikt mandat, kommer jeg nærmere inn på under overskriften om roller.

Når en ungdom blir tatt for stjeling, blir vedkommende utestengt fra senteret i 6 måneder, og får tilbud om tyveritiltaket. Tiltaket er frivillig å takke ja til, og går ut på at den unge skriver under på en kontrakt. Vedkommende får tilbud om å samtale med en ungdomsdiakon tre til fem ganger, avhengig av sakens alvor. I samtalene reflekterer de over hendelsen og hvordan de kan handle annerledes neste gang de blir fristet til å stjele. På siste samtale går de opp til senteret sammen med ungdomsdiakon og ber om unnskyldning, først til butikksjef. Dersom de har vært i konfliktråd fordi de er over 15 år, går de ikke innom butikksjef. Deretter går de til vekterkontoret for å ha siste samtale og blir ønsket velkommen tilbake til senteret. Eventuell straffesak går parallelt med tyveritiltaket.

I min intervjuguide var tyngden av spørsmålene samarbeidet rundt tyveritiltaket. Allerede i første intervju, i løpet av noen minutter, blir jeg oppmerksom på at tyveritiltaket har bidratt til

32

mer samarbeid. Dette blir bekreftet i alle intervjuene. Jeg vil komme med noen sitater, og se hvordan ungdomsdiakoni har utviklet seg gjennom dette knutepunktet:

Jeg ble veldig gira på det når jeg begynte, så da sendte vi jo flere og flere til samtaletilbudet generelt. Med andre problemstillinger også. Så jeg bruker samtaletilbudet veldig mye, fordi jeg ser på det som et tiltak på samme måte som andre.

Det som er bra, er at de ikke har noe frist, det er ikke sånn tre samtaler så får du ikke komme tilbake igjen. Det er veldig lavterskel. Så er de flinke de som jobber der selvfølgelig. Jeg tenker at de fyller en rolle som ingen andre har da, og er samtalepartnere. Nå vet jeg at de som jobber der er gode på temaer rundt seksualitet […]

jeg sender ungdom som har utfordringer med det. Som har delt bilder (nakenbilder) og sånn. Eller bare ungdommer som trenger noen å prate med som har det litt ugreit (Per politi)

Via samarbeidet med politiet i forhold til tyveritiltaket, så bruker de oss veldig, veldig mye, og kanskje en av de instansene i kommunen som henviser aller flest ungdommer også av andre grunner enn at folk har blitt tatt for tyveri, mange overgreps saker og andre type, ja, bildedelingssaker og diverse (ungdomsdiakon Eva)

Jeg synes samtaletilbudet har vært flinke til å finne sin nisje, og jeg mener absolutt de dekker et tomrom i det kommunale hjelpeapparatet som ikke dekkes av noen andre, eller finnes i de øvrige kommunale tjenestene. (politi Pål)

Tilbudet er annerledes enn de offentlige. Dette kommer intervjupersonene inn på flere ganger, uten at jeg som intervjuer har forsøkt å få dem til å fortelle om det. Jeg har i ettertid tenkt at jeg burde latt dem snakket mer om dette, og stilt dem flere utdypingsspørsmål. Likevel mener jeg det har kommet godt nok fram hos alle mine intervjupersoner at samarbeidet handler om mer enn tyveri. De gir alle uttrykk for at samtaletilbudet er noe som ikke finnes i det øvrige apparatet, og det har lav terskel. For politi Per er fordelen med ungdomsdiakonene at de er fleksible, derfor sender han mange ungdommer dit, også med andre utfordringer enn tyveri. De er gode på å skape relasjon med ungdommene. Et annet sted i intervjuet med politi Per kommer det fram at styrken til ungdomsdiakonene i samtaletilbudet er at de har tid til relasjonsbygging, og «ingen andre» i hjelpeapparatet tar seg tid til dette i dag. Byråkratiet setter en stopper for fleksibilitet og tid. At diakoner i Dnk ikke er knyttet opp til det offentlige og deres lange

33

saksganger, kan bidra til at de som virkelig har behov for en støtte, kan få det (Haugen 2018 s 104). Ungdomsdiakonenes tid til relasjonsbygging fører til at ungdommen ikke må stresse med å fortelle, men kan ta opp det de vil snakke om i eget tempo. Ungdomstiden er en tid hvor forandring skjer fort, og det å vente på samtaler i flere uker, som ofte kan være tilfelle hos Bup, kan føre til at de unge mister motivasjon. Ungdomsdiakonene forteller at de har med seg medvandringsperspektivet i møte med ungdommene. De går sammen et lite eller lenger stykke på veien (Jordheim 2009, s.17). Det handler om å gå ved siden av ungdommen i deres tempo.

Ikke gå bak og dytte, eller foran og dra (Kirkerådet 2008).

Politi Pål bekrefter annerledesheten flere ganger i sitt intervju, hvor han ser at de dekker et tomrom. Det er tydelig at for politiet er det en fordel å kunne ha et sted hvor ungdommene kan komme raskt, mens de er motiverte for å ha samtaler om sin livssituasjon.

Ungdomsdiakonenes visjon med samtalene, er å ha lav terskel og fokus på relasjon gjennom å anerkjenne ungdommen og se mennesket bak handlingen. De ønsker også å vise de unge at de faktisk har tid til dem. Dette er et perspektiv de samarbeidende instansene verdsetter.

Vekter Espen forteller at ungdomsdiakonene følger opp på en måte som øvrig hjelpeapparat ikke har tid til. Han sier at dersom det for eksempel avdekkes at en ungdom er utsatt for utfordringer rundt temaer som ungdomsdiakonene ikke har kunnskap om, skaffer de seg kunnskap om disse temaene. Disse temaene kan være alvorlige. Det kan blant annet være vold, overgrep og tvangsgiftet. De som stjeler, er ofte ungdommer som sliter hjemme, på skolen, eller har utfordringer fordi de er minoriteter. Det viser seg at de tyngste sakene ungdomsdiakonene får, er gjennom tyveritiltaket. Bare på grunn av et «filletyveri», eller noe så bagatellmessig som et tyveri, som viser seg å være et symptom på et enda større problem. Ungdomsdiakon Sara forteller at noen ganger kommer de ikke så langt som å snakke om tyveriet i samtalene. Grunnen til det, er at det «velter ut med andre problemer ungdommen sliter med». På grunn av tyveritiltaket og kontrakten, som også er et samtykke for opphevelse av taushetsplikten, kan partene snakke sammen om hvorfor denne ikke ungdommen fikk fullført tyveritiltaket på senteret. De måtte rett og slett ta tak i noe annet i ungdommens liv først. Dette bekreftes av ungdomsdiakon Sara:

Sara: Noen ganger kan første samtale begynne med å handle om noe helt annet som er kjempe alvorlig. Og da glemmer vi stjelingen, for å være helt ærlig. Da ender det

34

plutselig med at vi må reise på barnevernvakta den dagen, for da er det akutt. Stjelingen det var et uttrykk for å bli sett av en voksen, også er hele historien mye mer dramatisk.

Så vi har jo noen saker hvor den stjelingen aldri nevnt igjen […] fordi det ble plutselig en barnevernssak i stedet.

Intervjuer: Hva sier samarbeidspartnerne når det ikke blir sånn som dere hadde tenkt?

Sara: Nei, da tenker de: Ah, så bra at det blei fanget opp! De har samme tanken om at hele poenget er å finne ut av hva som er grunnen til at de stjeler.

De ønsker å møte ungdom bak stjelingen. Ungdomsdiakonene praktiserer det å møte den unge der den er og viser den fleksibiliteten som politiet og vekterne viser til i deres intervjuer.

Ungdomsdiakon Sara forteller at praksisene har et felles mål. Det var noe jeg også ønsket skulle komme fram i intervjuene. I forskningen til Star og Griesemer, er felles mål en avgjørende faktor for samarbeidet. Likevel har de ulike motiver for dette felles målet (Star og Griesemer 89, s. 408). Det kunne tenkes at praksisene har ulikt mål med tyveritiltaket, eller ulike motiver for samme målet. Hva tenker mine intervjupersoner om hva som er de andre praksisenes mål?

Ungdomsdiakonien sier dette om hva målet er:

For vår del handler det bare om å gi ungdommen en mulighet til å bli møtt av en voksen som ser de bak den handlingen, og at de skal oppleve at de er ikke noe mindre verdt, selv om de har gjort noe ulovlig[...] Så er det jo den siste samtalen, hvor vi følger dem opp på senteret hvor de skal be butikksjefen om unnskyldning […] på den måten de selv ønsker (ungdomsdiakon Eva).

Målet til samtaletilbudet er nok at ungdommene skal bli sett for den de er, uavhengig av adferd: Rett og slett. […]. De har en problematisk adferd ved at de har stjålet, og systemene gjør kanskje at ungdommene opplever at de bare er et problem ved at de får en anmeldelse og beskjed om å skjerpe seg. Jeg er interessert i hvordan det er å være dem, og spør dem om det. Det å anerkjenne dem er målet vårt (Ungdomsdiakon Sara).

Det ser ut som at ungdomsdiakonene ser på tyveritiltaket som en mulighet til å være der hvor ingen andre er. De ser ungdommene som fra samfunnets side, kan bli sett på som uforskammede og kriminelle fordi de stjeler fra andre. De ønsker at ungdommene skal få mulighet til å vise

35

hvem de er, og ha en mulighet til å gå i sitt tempo i oppgjøret med senteret. Slik jeg ser dette, forkynner diakonene evangeliet uten ord. De er tilstede gjennom å vise det noen ville kalle

«ufortjent nestekjærlighet».

Jeg spør om «å møte ungdommen bak handlingen» også er målet til politi og vektere.

Ungdomsdiakon Sara svarer at de egentlig ikke er så langt fra hverandre, men at de praktiserer det ulikt på grunn av ulike roller. I intervjuene med ungdomsdiakon Eva, sier hun at ungdommenes beste er deres mål. Det er nok et felles mål at de alle sammen har det uten at de spesifikt har uttalt det som et mål for tyveritiltaket. Det var et interessant funn, for dette er et tema som går igjen hos alle fem intervjupersoner. Jeg kommer tilbake til dette under overskriften roller.

Jeg mener at tyveritiltaket er et grenseobjekt som ungdommen også forholder seg til.

Tyveritiltaket er et middel for at ungdomsdiakon og ungdom skal komme i kontakt med hverandre. I tillegg har de antakelig ulik oppfatning av det. Det er ikke sikkert ungdommer har samme tankene om tyveritiltaket somungdomsdiakonene har. Jeg vil tro at flere ungdommer tar imot dette tilbudet fordi det er en «gulrot» for å slippe lang utestengelse. Så kan det være at de etter hvert ser at disse samtalene i seg selv, hvor de kunne reflektere rundt deres handling, var gode å ha.

Min tanke var at målet for tyveritiltaket var at ungdommen skulle si unnskyld, ta ansvar for det de har gjort og starte på nytt. Slik jeg ser det i etterkant av intervjuene, er det også et mål at ungdommen skal oppleve seg møtt bak handlingen. Det interessante er at politiet og vektere også gir uttrykk for det samme. Politi Per bekrefter:

Målet med tyveritiltaket er at man går å sier unnskyld, men også det å fange opp. For disse som begynner å stjele tidlig, har jo ofte andre utfordringer. Det er en grunn til at de stjeler, og det er de (ungdomsdiakonene) veldig gode til å fange opp på samtaletilbudet. Enten det er det at det er press i vennegjengen, eller at man har det kipt hjemme da.

Å fange opp, kommer fram flere ganger gjennom intervjuene. Det er viktig for politiet å vite at noen har mulighet og tid til disse samtalene, fordi politiet må prioritere saker som er grovere enn «små filletyveri». Det kan føre til at ungdommer som kunne fått hjelp tidlig, ikke blir tatt

36

tilstrekkelig på alvor og større problem utvikles. Et politi sa til meg en gang at ungdom som begår store kriminelle handlinger, har i de fleste tilfellene et lite tyveri som første gangs kriminalitet på rullebladet. Derfor tror jeg politiet i dette tilfellet setter så stor pris på at det finnes et sånn tilbud, fordi det kan forebygge eskalerende kriminalitet.