Kontrakt

44

45

Intervjuer: Ungdommene dere kommer i kontakt med, er de inne i et system fra før?

Espen: Nei. Veldig ofte så er ikke de inne i noe system, de fremstår som flinke, søte, små uskyldige skolejenter som bare har stjålet, og så bare hvelver det ut langt større problemer.

Intervjuer: Dere avdekker noe man ikke ville sett dersom det ikke det hadde vært for dette her?

Espen: Ja.

(vekter Espen)

Kontrakten er et middel for at ungdommene får bedre hjelp og blir fanget opp. Viktig presisjon er at både politi og ungdomsdiakoner uttrykker at de har respekt for hva de deler seg imellom.

Informasjonsflyt går mer på generelt nivå og systemene rundt ungdommen. Dersom vekter, politi og senter har ulike oppfatninger rundt ungdommens adferd, kan de snakke om dette, og dermed få et større bilde av hvem ungdommen er. Dette ser jeg tydelig hos ungdomsdiakon Sara:

Hvis politiet allerede vet noe om denne familien eller ungdommen fra tidligere saker, som ikke handler om stjelingen, kan de faktisk gi oss den informasjonen. De kan si:

«Vær klar over at her har det vært noen hendelser før også, så det er veldig viktig at dere får kontakt»[…])akkurat der merker jeg at vi har det samme målet, fordi politiet ønsker absolutt det beste for disse ungdommene, at de skal føle at de har noen trygge voksne de kan snakke med. Og når de ser flere utfordrende adferdsmønstre, som er registrert hos politiet, så er det enda større grunn til bekymring og da vil politiet si: «Åh bare ikke gi opp denne ungdommen hvis han ikke kommer første gang». Det er fint tenker jeg. (ungdomsdiakon Sara)

Eva sier også noe om kontraktens funksjon:

[…] da samtykker de til at det oppheves en taushetsplikt mellom politiet, vektertjenesten og samtaletilbudet, litt for at vi skal kunne ringe og høre om ungdom har vært inne til avhør. Vi kan oppgi navn, for det må man jo når man spør om sånne ting, så det er jo

46

for å styrke et samarbeidet, eller få samarbeidet til å fungere rett og slett (ungdomsdiakon Eva)

Kontrakten er et middel for å følge opp, og at ikke ungdommer forsvinner ut av systemet. Det kan virke som om kontrakten er det avgjørende for flyten i samarbeidet rundt tyveritiltaket. Den er et av midlene som binder praksisene sammen (Star og Griesemer, 89, s. 410). Taushetsplikten er streng, og noen ganger kan taushetsplikten være et hinder for at spesielt barn får den hjelpen de burde. Dette kan vi kjenne igjen fra sjelesorgen i kirken. Det har blitt fokusert på taushetsplikt de siste årene gjennom informasjonsarbeid fra kirkelige fagforeninger og kirkelig ressurssenter, gjennom blant annet heftet «Kirkens samtaler med barn og unge». Likevel er det alltid skjønn knyttet til taushetsplikt, og skal ikke gå på bekostning av at barnet får den hjelpen det trenger. Samtykkeskjema opphever taushetsplikten mellom de som skriver under, og tyverikontrakten fungerer som et samtykkeskjema. Når ungdom og foresatte vet hva de skal igjennom, fordi det står i kontrakten, så kan tiltaket oppleves som grundig.

Kontrakten har ført til utvikling av ungdomsdiakoni. Med kontrakten som utgangspunkt, er det mulig å nå de ungdommene som «forsvinner litt» fordi anmeldelsen blir henlagt ved et annet politikammer enn det lokale. Videre skal jeg forklare hvorfor jeg mener dette. Jeg vil tilføye at jeg forklarer situasjonen med utgangspunkt i min forståelse av hva intervjupersonene sa omkring disse utfordringene. Politiet og ungdomsdiakoner forteller om politireformen som har ført til at anmeldelser blir sendt til et annet politikammer enn tidligere. Før politireformen ble alle anmeldelser sendt til det lokale politihuset, og de gav fortløpende beskjed om når samtaler kunne settes i gang. Etter politireformen har de erfart at flyten går vesentlig dårligere. I enkelte tilfeller hvor gjerningsperson er under 15 år, kan det hende at saken blir henlagt av politiet i et annet sted i distriktet. Dette kan det lokale politiet risikere å ikke få greie på før flere måneder er gått. I flere tilfeller etter politireformen, har samtaletilbudet fått kontrakten fra senteret, mens samarbeidende politi ikke har fått anmeldelsen med avkryssing til godkjenning av samtaletilbud. I disse tilfellene, kan samtaletilbudet ringe politiet og oppgi fullt navn, og spørre om det er mulig å sette i gang samtaler. Reformen har ført til mye venting, men på grunn av kontrakten, har samtaletilbudet mulighet til å ringe politiet så de kan lete opp ungdomme n i systemet, og dermed glipper de ikke ut av systemet. Spesielt kan dette gjelde saker rundt de som er under 15 år, hvor sakene ofte blir henlagt. Dette har ført til at de må samarbeide tett på telefon.

47

Å skrive under på kontrakten er frivillig, og det innebærer en mulighet til å slippe utestengelse i seks måneder. Politi Per sier at dersom ungdommen har takket nei til samtaletilbudet på senteret, tas det opp i bekymringssamtalen.

[...]hvis jeg mener at enkelte har godt av å prate med noen. Noen, for eksempel gutta da, kan ha vanskelig for å prate om hva som helst. Og dersom jeg opplever at det i samtalen kommer fram hvordan de egentlig har det og opplever situasjonen, da kan jeg faktisk si: «jammen du skal dit på grunn av det naskeriet, fordi du har stjålet, og naskeriprosjektet». Fordi jeg har så troa på at de som jobber der klarer å fange dem opp da, det har jeg (politi Per)

Per har virkelig tro på dette, og at det kan være bra for enkelte ungdommer å få reflektert over handlingen. Her bruker Per kontrakten og tyveritiltaket som et godt argument for at de som virkelig trenger det, men som kanskje ikke vil prate med noen av ulike årsaker, blir fanget opp.

Det er tydelig at han mener samtalene har effekt. Det er ikke sikkert det hadde vært så enkelt å selge inn dette tiltaket dersom det ikke hadde foreligget en så klar kontrakt i bunn. Jeg vil igjen si at her blir kontrakten også brukt som et grenseobjekt ut mot ungdommen. Et middel for å fange opp ungdommen.

Politi Per er tydelig på at tyveritiltaket blir solgt inn i bekymringssamtalen. Senere, under overskriften roller, kommer det fram at dette skulle ikke bli gjort i oppstarten av tyveritiltaket.

Vekter Espen forteller også hvordan det har vært å «forsvare» en annen praksis inn i vekterpraksisen:

Intervjuer: Må du forsvare noen gang for de andre vekterne og for senteret, at senteret samarbeider med kirken?

Espen: Ja, jeg har opplevd det. Det var en periode vi skrev veldig lite kontrakter, og spurte områdeleder hvorfor de skrev så lite kontrakter? Hvor svaret var at de glemmer, eller ikke husker på det, eller ikke har så veldig trua på det. Da kunne jeg bli møtt med litt sånne holdninger. Og selv om vi som et storsenter ønsker å være politisk og trosnøytrale, så er vi veldig opptatt av at dette her fungerer. Da er det ikke bare å tilby den kontrakten, vi rett og slett selger den inn. Jeg ønsker at alle vektere skal vite hva dette tilbudet innebærer. Vi skal kunne den talen (ref: språk) vi bruker, uansett når tid

48

på døgnet en ungdom skal bli tatt, sånn at alle kan selge inn den kontrakten og gjøre sitt beste til at ungdommen faktisk signerer kontrakt. Uansett om vekterne selv er ateister, så er vekterne pålagt å fremme samtaletilbudet her.

Foreløpig vil jeg oppsummere tyveritiltak, kontrakt og livssyn: Tyveritiltaket har vært og er et av midlene for å få til samarbeid også rundt andre utfordringer enn tyveri. På grunn av samarbeid gjennom tyveritiltaket som har fått utviklet seg over år, har de har de funnet nye områder å samarbeide rundt. Jeg argumenterer for at tro og livssyn har blitt et potensielt nytt samarbeid mellom vekter og ungdomsdiakon. Tyveritiltaket er et grenseobjekt fordi praksisene har helt ulikt mandat inn i dette. Likevel har de også et felles mål, som er å fange opp ungdommer. Oppgjøret på senteret er også et av de felles målene med tyveritiltaket. Derfor ser jeg at tyveritiltak, oppgjøret og tro og livssyn går inn under kategorien coinsident boundaries.

Via tyveritiltaket er det utviklet en kontrakt for blant annet å sikre informasjonsflyten mellom partene. Kontrakten opphever taushetsplikten, og kan føre til at ungdommer som virkelig trenger det, får bedre hjelp. Dersom jeg ser på Star og Griesemers kategorier av grenseobjekter, er kontrakten en metode de har utarbeidet i fellesskap, og kan være et Stansarized grenseobjekt som kan forflytte seg fra et sted til et annet. Kontrakten kan brukes andre steder i tilsvarende samarbeid. Tyveritiltaket med kontrakten kan også fungere som et grenseobjekt i møte med ungdommene, fordi det er et middel til samarbeid mellom ungdom og politi/

vekter/ungdomsdiakon.