Oppgjøret med storsenteret

36

tilstrekkelig på alvor og større problem utvikles. Et politi sa til meg en gang at ungdom som begår store kriminelle handlinger, har i de fleste tilfellene et lite tyveri som første gangs kriminalitet på rullebladet. Derfor tror jeg politiet i dette tilfellet setter så stor pris på at det finnes et sånn tilbud, fordi det kan forebygge eskalerende kriminalitet.

37

viser hvor komplekst synet er på hvem som er krenket og hvem som krenker. Ofte kan man, i et og samme tilfelle, være begge deler.

Vekter Espen, opplever den siste delen av oppgjøret som veldig sterkt og kaller det et stort vendepunkt:

[…] også er det rett og slett den litt gode gammeldagse avstraffelsen, hvor du må stå for det du har gjort, kikke den butikksjefen du har stjålet fra inn i øynene, å si unnskyld for at jeg stjal fra deg[…] Men når de kommer inn til oss, så opplever vi at de sier: «[…]

Dette har jeg gruet meg så til […]og det gikk så mye lettere enn jeg hadde trodd. Jeg føler meg så vel etter at jeg har fått sagt unnskyld». Det er vendepunktet! De får liksom en bør av skuldrene sine. Ja det gjør de virkelig.

Vekter Espen forteller også at ungdommen har et helt annet perspektiv på handlin gen sin fra dagen de blir tatt, og til de kommer igjen på siste samtalen. De viser at de har forstått at det de gjorde var galt. Han ser at samtalene med ungdomsdiakonene har hatt effekt. Jeg ser også dette i intervjuet med diakon Sara, hvor hun forteller at når ungdommene blir tatt, går de i forsvar.

Når de blir tatt, er de i en stresset situasjon. De vil helst forsvare seg. I samtaler med ungdomsdiakonene trenger de ikke det. De kan få hjelp til å se seg selv, og kanskje også få hjelp til å forberede seg og til å gjøre opp for seg.

Noe av det samme snakker ungdomsdiakon Eva om. Hun forteller sin versjon av siste møtet:

«[…]Det er to helt forskjellige ungdommer man møter før man går opp på senteret, og den ungdommen man tar med seg ut derfra […] De ber først om unnskyldning i en butikk, og opplever at det gikk bra. Vi har trygget dem på forhånd om at de vet at vi kommer [ …] De er godt forberedt. Så går det første møtet bra, «butikksjef tok imot unnskyldningen min» [....] Så går vi til neste butikk, og får samme beskjed. Og bare etter det, er de litt mer rakrygget. Så kommer vi inn til vekteren, som har ansvar for dette på senteret, og er veldig god på å si til alle som er innom han; «Takk for at du har gjort opp for deg på en ordentlig måte, dette står det stor respekt av». Jeg tror at de får en sånn oppreisning i det her, at de får en opplevelse av at de; «okay jeg tok et dumt valg akkurat den dagen, jeg gjorde noe jeg ikke burde ha gjort, men det går an å gjøre opp for seg igjen». De får tro på å bli tilgitt da. (ungdomsdiakon Eva)

38

Her er det en forandring fra de går inn på senteret for å møte butikksjefene, til de kommer inn til vekterne. Ungdommene opplever å bli mottatt av butikksjefen på en god måte, framfor å bli utsatt for en moralpreken som nok mange ungdommer frykter. Det er mulig ungdommene har opplevd anerkjennelse for den de er, og at det er derfor ungdommene ikke opplever moralpreken, men tilgivelse. Sitatet over viser også at ungdomsdiakonene har tid i møte med ungdommene. De har tydelig forberedt seg godt på forhånd slik at ungdommene vet hva de kan forvente seg på senteret. Butikksjefene har også forberedt seg på at ungdommene kommer.

Dette gjør ungdommene trygge. I intervjuet med ungdomsdiakon Sara, kommer det fram at ungdommene gruer seg, og kanskje ikke sover natten før:

Det er så mye skam, det å innrømme noe man har gjort. Det er jo utrolig store følelser det er snakk om her. Så […] det å tørre å face de følelsene for dem, det er jo noe jeg beundrer enormt. Når jeg ser hvor utrolig tøffe de er, som faktisk tar ansvar for det de har gjort, selv om […] det kan være de minste tyverisakene. Men der også; det er så tøft å gå å face et voksent menneske med at: «jeg dreit meg ut», og samtidig når jeg ser lettelsen etterpå [...]10 kg lettere. Det å se hvor stolte de kan være av seg selv, og at de står oppreist. At de har tatt ansvar selv, og tilgitt seg selv, og satt en strek. Det er gull verdt. (ungdomsdiakon Sara)

Ungdomsdiakonene har en kirkelig utdanning, og det virker som om de har hatt grundige refleksjoner om hva avslutningen på senteret innebærer. De forteller at ut i fra en kirkelig kontekst, er det som skjer mellom ungdom, butikksjef og senter, en forsoning.

I intervjuet med ungdomsdiakon Sara, spør jeg om tankene rundt unnskyld, fordi det har blitt sagt at det ikke er et mål.

Forsoningsarbeidet og opplevelsen det er å bli tilgitt, skal man ikke undergrave. Det blir på en måte feil å si at det ikke er noe mål. Det er klart opplevelsen av å gjøre opp for seg er veldig virkningsfullt for alle mennesker, uansett hva man har gjort. Det å få begynt på nytt, og å slippe å bære med seg noe som kanskje ikke har vært så all right, må vi anerkjenne. Det er bra at ungdommen får mulighet til å si unnskyld, når vi ser hvor stor effekt det har for dem. (ungdomsdiakon Sara)

39

For ungdommen kan det virke godt å få sagt unnskyld og få tilgivelse av den andre, men også det å tilgi seg selv å starte på nytt. For diakonien, er forsoningsarbeid et viktig aspekt. «Diakoni i kontekst» (LWF 2011, s 44-45), forteller om forsoningens diakoni. Dette handler om forsoning med Gud og med hverandre. Det har blitt fortalt gjennom intervjuene at ungdommene som stjeler, ofte har det vanskelig. At ungdommene kan fortelle i trygge omgivelse om vonde opplevelser de har hatt, og føle seg anerkjent og tatt på alvor, kan føre til et forsoningsarbeid.

Dette forsoningsarbeidet handler ikke bare å si unnskyld til butikksjef, men også starte en prosess knyttet til deres andre vonde opplevelser som var årsaken til stjelingen. Jeg mener at dette bekreftes i blant annet i dette sitatet:

Og når ungdommene kommer hit, og det handler om en voldtekt som er ubearbeidet, så er det kanskje litt viktigere å få hjelp med det, og slippe å bære på det selv. Ofte er det der kjernen ligger i hvorfor de har stjålet. De må bare få ut litt adrenalin.

(ungdomsdiakon Eva)