personregistre; risikoen for ulovlig lagring og spredning av opplysninger, risiko for feilregistreringer osv. Personer som ved en feil blir innlemmet i slike registre vil sannsynligvis møte en vanskelig og tidkrevende prosess for å rette feilen.81
5.3.1 Tradisjon for lokalt ansvar for sikkerhet
Det er trolig flere grunner til dette misforholdet. En viktig grunn er at ansvaret for sikkerhet tradisjonelt har vært plassert hos de enkelte virksomhetene og at sikring mot terror har fulgt denne tradisjonen. Det er for eksempel samme avdelinger og personer som har ansvar for trafikksikkerhet og for terrorsikring i NSB og i T- banen. Det har følgelig ikke vært noen tradisjon for å se sikkerhetstrusler i ulike transportgrener i sammenheng.
En annen grunn, som er beslektet, er at man ikke har sett på terrorsikring som noe prinsipielt annerledes enn ordinær sikkerhet, og følgelig har man heller ikke sett behovet for helhetlig samordning og for å forutse trusler. Sikring mot terror skiller seg helt avgjørende fra ordinær trafikksikkerhet; det vil til enhver tid være de objektene som er dårligst sikret som er mest utsatte for angrep, og man kan i svært begrenset grad lære av tidligere hendelser for å forebygge nye. Det ligger i sakens natur at terrorister vil forsøke å ramme på tider og steder der man ikke venter det.
Vanetenkningen gir seg også utslag i at folk aksepterer lettere kontrolltiltak på flyplasser enn for eksempel på jernbanestasjoner. Teknologirådets undersøkelse av folks aksept for overvåkning og registrering viste at 82 % aksepterte bruk av fingeravtrykk på flyplasser, mot bare 35 % på hovedbanestasjonen
(Teknologirådet 2007b).
5.3.2 Hendelsesbaserte tiltak
I tradisjonelt sikkerhetsarbeid tar man ofte utgangspunkt i og lærer av tidligere hendelser. Man kartlegger hva som ikke fungerte forrige gang – da uhellet eller hendelsen skjedde – og utbedrer de antatte feilene, enten det var prosedyrefeil, komponentfeil eller organisasjonsfeil. Det betyr imidlertid samtidig at tiltakene man iverksetter er mot ”gårsdagens” trussel. Når omgivelsene endres fort, vil tiltak mot gårsdagens trussel lett bomme. Innenfor sikkerhetsforskningen diskuterer man derfor i økende grad betydningen av ”resilience” (robusthet) i betydningen å forutse og iverksette tiltak ut fra vurderinger av mulige framtidige trusler snarere enn ut fra tidligere hendelser (Hollnagel m.fl. 2006).
Står man overfor en intelligent motpart (terrorist) som ønsker å ramme et objekt, er man i en ekstrem situasjon av usikre omgivelser. Terrorangrep er nærmest per definisjon overraskende, og suksess avhenger av at angrep er utforutsigbart.
Bortimot det eneste man kan være sikker på er at samme aksjon ikke vil gjentas.
Det betyr også at tradisjonell sikkerhetstenkning basert på læring av hendelser og feil er særlig dårlig egnet til å møte truslene fra mulige terrorangrep.
Et ytterligere problem her er at dersom systemene man skal sikre er kompliserte med tette koplinger og avhengigheter, vil det alltid være en viss risiko for hendelser og ulykker (Perrow 1999). Slike hendelser og uhell vil opptre fordi komponenter (eller mennesker) som interagerer av og til vil oppføre seg i ytterkanten av hva som er normalt. Dersom dette skjer samtidig med flere
komponenter/operatører, kan det oppstå brister i systemet (Hollnagel m.fl. 2006).
Man kan for eksempel lett forestille seg at all aktiviteten som skal samordnes på
store internasjonale flyplasser innebærer at dette blir komplekse systemer med risiko for hendelser og uhell.83
At slike kompliserte systemer kan være særlig sårbare overfor hendelser og uhell er velkjent. En annen og mindre påaktet side ved det dette er at de nettopp av den grunn også vil kunne være sårbare for angrep. Det er ikke vanskelig å forestille seg at utenforstående kan manipulere med enkeltelementer og framprovosere
”kollisjoner” eller unormale tilstander som får systemet til å bryte sammen. M.a.o.
dersom slike kompliserte systemer er sårbare for utilsiktede hendelser, vil de også være det for tilsiktede hendelser.
5.3.3 Væskeforbudet – et eksempel
Det mest dramatiske antiterrortiltaket som er gjennomført den senere tid er forbudet om å bringe om bord i fly flasker med mer enn 1 dl væske som ble innført i internasjonal luftfart høsten 2006. Bakgrunnen var at man gjennom spaning mot en terrorcelle i London avdekket planer om å innføre eksplosive væsker om bord i fly kamuflert i drikkeflasker. Dette førte til umiddelbare tiltak og kort tid etter ble det væskeforbudet innført. Det er naturlig at man reagerer med å forby væskebeholdere etter dette, men det illustrerer samtidig meget klart
hvordan slike tiltak er tilbakeskuende; dette er tiltak for å møte gårsdagens trusler.
Mange har reist tvil om de terrormistenkte faktisk var i stand til å gjennomføre en terroraksjon ved hjelp av å blande eksplosive væsker om bord på fly. 84
Det er også blitt hevdet at tiltaket uansett ikke er effektivt. Det er for eksempel blitt påstått at det fint er mulig å lage sprengstoff av mindre væskekonsentrasjoner enn 1 dl, og det vil jo ikke være noe problem å alliere seg med flere som alle har med små væskekonsentrasjoner om bord. Det er jo også et tankekors at alle slike potensielt farlige flasker blir kastet i store søppelsekker ved securitysjekken der tusenvis av mennesker passerer daglig.
Høsten 2007 gikk Samferdselsminister Navarsete sammen med flere
samferdselsministre i EU inn for å avvikle forbudet mot å ha med vannflasker og lignende om bord i fly med den begrunnelse at dette inngrepet i folks integritet ikke står i forhold til den risikoen som væskebeholdere representerer:
”Jeg styrer en sektor hvor flere hundre liv går tapt på veiene hvert år, og mens vi mangler penger å sette inn, bruker vi masse ressurser på kontroll av ærlige og skikkelige folk”, sier Navarsete, som synes forbudet mot å ha med væske gjennom sikkerhetskontrollen bare er tull.
Aftenposten (2007d)
83 I følge Hudson (2007) skjer det mange kollisjoner på flyplasser og mange uhell ved bagasjehåndtering.
84 Tidligere sjef for terrorbekjempelse i New York-politiet, Michael Sheehan uttalte for eksempel følgende om arrestasjonene i Storbritannia og det påfølgende væskeforbudet: ”In retrospect, there may have been too much hyperventilating going on”. (New York Times, 28. august 2006)